Kronikk: Hvordan ivaretas samenes rett til å bestemme over egen fremtid?

Kronikk av sametingspresident Aili Keskitalo

Kronikken er en bearbeidet versjon av et innlegg som sametingspresidenten holdte på et seminar for ansatte i departementene 22. oktober 2019.

Nyhet | publisert

Vi har nettopp lagt bak oss Språkuka som har feiret de samiske språkene. Språkuka var vår invitasjon til alle små og store aktører i Sápmi og andre steder til å synliggjøre de samiske språkene, og vi lyktes godt. Språkuka var vår hovedmarkering under FNs internasjonale urfolksspråkår og er del av vår langsiktige språksatsing Giellalokten – Språkløftet.

Jeg er glad for at regjeringen selv har ambisjon om at flere skal ta i bruk de samiske språkene, og der har vi sammenfallende interesser. Jeg vil sitere kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland som sa at «vi er avhengig av at de samiske språk synliggjøres i samfunnet». Det er jeg enig i. Jeg oppfordrer alle til å være med å ta det ansvaret. Over hele landet kjemper samiske foreldre en daglig kamp for at barna deres skal få muligheten til å bruke samisk i sammenhenger der det norske er en selvfølge. De kjemper en kamp om barnas oppmerksomhet i en hverdag der alt av tilbud, være seg filmer, bøker, musikk eller nettressurser, sjelden finnes på samisk, men alltid på norsk.

Det er flere årsaker til hvorfor språk er utrydningstruet; blant annet mangelen på anerkjennelse, rettigheter og språklige ressurser. Det mest betydningsfulle er at de samiske språkene ikke blir brukt nok. Mange barn lever i et miljø der samisk ikke er en integrert del av hverdagslivet. Den eneste måten å bevare et språk er å bruke det. I 2019 er dette en reell utfordring, fordi det ikke er en selvfølge at det gjøres plass til samisk i det norske samfunnet. Det gjelder ved offentlige tjenester, og det gjelder på de digitale plattformene.

En av utfordringene i det samiske samfunnet, er at vår egen mulighet til å forme vår fremtid ofte er underlagt noen andres kontroll og velvilje – det være seg mulighetene til å lære seg språket eller å bestemme over egne økonomiske rammer. Men vi har rett til å bestemme over egen framtid. Det er selve kjernen i norsk samepolitikk. Grunnloven § 108 lyder slik:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv»

Bestemmelsen er ikke tilfeldig formulert. Samerettsutvalget under ledelse av tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith drøftet ulike formuleringer i sin innstilling fra 1984. Hovedformålet med bestemmelsen er å fastslå statens forpliktelser overfor samene, men Samerettsutvalget mente også at det var viktig at samenes eget ansvar for egen utvikling ble understreket i bestemmelsen.

Staten skal «legge til rette», altså sørge for rammene. Men det er samene selv som skal kunne sikre og utvikle sine språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Samenes rett til selvbestemmelse uttrykkes i Grunnloven vår.

Selvbestemmelsesretten har senere blitt stadfestet i FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007. Den slår fast at urfolk har rett til selvbestemmelse og at urfolk fritt bestemmer sin politiske stilling og fremmer fritt sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. Videre slår erklæringen fast at urfolk har rett til autonomi eller selvstyre i saker som angår deres indre og lokale anliggender. Den slår også fast at urfolk har rett til ordninger for finansiering av sine autonome funksjoner.

Retten til å bestemme selv er ikke bare en verdi i seg selv. En viktig begrunnelse er at et folk selv vet best hvordan egne interesser bør ivaretas.

I vår modell er det Sametinget, som samenes folkevalgte organ, som utøver den samiske selvbestemmelsesretten. Staten skal legge forholdene til rette – Sametinget utøver. Staten skal sørge for tilstrekkelige økonomiske rammer – Sametinget prioriterer.

På noen områder har Sametinget formell myndighet etter lov, for eksempel ved fastsettelse av læreplaner etter opplæringsloven. I mange saker har staten vedtaksmyndighet og Sametinget er konsultasjonspart. Kjernen i konsultasjoner handler om at vi – som to likestilte folk – skal forsøke å bli enige. Det forplikter begge parter å komme den andre i møte i god tro på at det finnes rom for enighet. Mange av konsultasjonene resulterer i enighet, men dessverre er det mange viktige samiske saker som vi ikke har blitt enige om. Mineralloven og de siste endringene i finnmarksloven er to eksempler. Selv reindriftsloven, som regulerer en samisk næring, er vedtatt uten at verken Sametinget eller reindriftsnæringen har samtykket i den.

I arealsaker i samiske områder ser vi en del konflikter. Presset på naturgrunnlaget for vår nærings- og kulturutøvelse er større enn noen gang. Med et helhetlig blikk på samepolitikken vil man kanskje lettere forstå motstanden mot inngrep som vil skyve ut etablerte samisk næringer. Det kan være vanskelig å forstå statens logikk til tider. Det ene departementet stimulerer til førstegangsetableringer i reindrifta, samtidig som det vil tvangsslakte rein av hensyn til beitegrunnlaget. I det samme området vil et annet departement tillate gruvevirksomhet, der en del av argumentasjonen er at reindrifta tåler tap av beitearealer. Det oppleves som et stort paradoks at staten mener det er plass til en ny næring, samtidig som staten reduserer mulighetene for å drive en eksisterende samisk næring.

Samiske rettigheter handler ikke bare om land, språk, opplæring, helse, kultur eller næring. Det handler også om retten til å være den vi er, utøve vår kultur. Det handler om at samene selv skal kunne utvikle sitt samfunn og sin fremtid. Dette er både Sametinget og staten enige i, men i praksis viser det seg ofte vanskeligere å oppfylle.

Vi opplever at det er stor skjevhet mellom det samiske og det norske samfunnet – vi er ikke likestilt. Det ser vi også i utviklingen av de siste statsbudsjettene. Forslaget for 2020 er en trist realitetsorientering for oss. Regjeringen har beregnet null prosent i lønns- og prisvekst for størstedelen av Sametingets budsjett, altså den delen som finansierer de samiske institusjonene. Det gjelder blant annet samiske festivaler, samiske språksentrer, forvaltningskommunene for samiske språk og samiske museer for å nevne noen.

Samtidig ser vi at de som mottar bevilgninger direkte fra statsbudsjettet, får økninger. Det er urettferdig og uholdbart at de norske museene får lønns- og prisvekst, men ikke de samiske. Vi ser gang på gang at det blir gjort nasjonale løft uten at Sametinget blir tilført midler til å løfte de samiske institusjonene.

Etter mange års arbeid har vi nå inngått avtale om tilbakeføring av samisk kulturarv fra Norsk folkemuseum til samiske museer. De samiske museene er dessverre ikke i stand til å ta imot gjenstandene. I stedet for løft, ligger de nå an til realnedgang.

Vi ser likevel noen økninger til samiske formål, men da har staten selv prioritert hva midlene skal brukes til. Både innenfor Sametingets budsjett og til formål utenfor budsjettet øremerkes det midler. Er dette å legge til rette for at samene selv kan sikre og utvikle sin kultur, slik Grunnloven bestemmer? For Sametingets del sitter vi igjen med å bestemme hvor det må kuttes.

Jeg har tidligere sagt at samepolitikken må betraktes i et generasjonsperspektiv. Samiske saker i det norske politiske systemet er prosesser går over lang tid. Jeg må berømme det samiske samfunnet som har vist stor tålmodighet. Samerettsutvalgets utredning fra 2007 har ligget i skuffen i godt over ti år og i nærmest stillstand. I det samiske samfunnet er mye av kunnskapsgrunnlaget basert på muntlige overleveringer, og dette materialet er i ferd med å gå tapt etter hvert som folk faller fra. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem at ting tar så lang tid at beslutningsgrunnlaget blir svekket. Man kan saktens stille seg spørsmålet om det er en bevisst strategi.

Å være same består ofte i å kjempe om å få oppfylt de rettighetene som allerede ligger vedtatt. Vi mangler lærere og barnehagepedagoger som underviser på samisk. Språkrettigheter blir brutt daglig. Vi har ikke tilstrekkelig helsepersonell med samisk språk- og kulturkompetanse. Vi har utfordringer når det gjelder vold og overgrep i samiske samfunn. Mulighetene for jakt, fiske og utmarksbruk begrenses. Samehets er utbredt.

Den norske historien er et arr på vårt kollektive minne. Det er mange i det samiske samfunnet som har en dyp mistro til norske myndigheter etter langvarig urett og fornorskningspolitikk. Urfolk verden over har lignende historier og det er ikke uvanlig at traumer går i arv fra generasjoner forut.

Joda, det finnes lyspunkter og det er gjort mye riktig i norsk samepolitikk de siste tiårene. Likevel må vi stille spørsmål om staten legger forholdene til rette for at samene selv kan sikre og utvikle sin kultur, sine næringer, sine språk og sitt samfunnsliv.

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter? Din tilbakemelding hjelper oss ålage bedre nettsider.

Takk for din tilbakemelding!