34406353466_76214eac06_k.jpg

I forbindelse med høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite vil Sametingsrådet supplere sin muntlige fremføring med dokumenter ang. saken.

Sametingsrådets bakgrunn for å engasjere seg i denne saken er å ta et endelig oppgjør med den norske assimileringspolitikken (fornorskning) rettet mot oss som folk, vårt språk, vår kultur og vårt samfunnsliv i perioden fra midten av 1800-tallet og fram til i dag. For å kunne gjøre det, må vi alle, både samer majoritetssamfunnet, forstå og anerkjenne hva assimileringspolitikken bestod av og hvilke konsekvenser den hadde og har for oss - både som folk og enkeltmennesker.

I offentlig debatt brukes ofte status for samisk språk alene som indikator på hvilke konsekvenser assimileringspolitikken og -prosesser har hatt. Men konsekvensene er mer grunnleggende og omfattende enn dette. De strekker seg inn i vår tid både for enkeltmennesker og det samiske folk kollektivt. Assimileringen rammet og endret store deler av vår samiske livsverden: verdisett, livsanskuelse, åndelighet, kultur, samfunnsliv, tradisjoner, rettspraksis, ressurstilgang og politiske og materielle rettigheter.

Assimileringen startet med et klart teologisk og religiøst aspekt allerede på 1700-tallet. Ut over 1800-tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og fremmede som måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen.

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble assimileringspolitikken også sterkere begrunnet og motivert av utenriks- og sikkerhetspolitiske hensyn og «den finske fare». Etter 1945 hadde raseideologien mistet mye av sin ideologiske kraft. I årene som fulgte etter krigen så vi framveksten av den moderne norske velferdsstaten. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling; som samer ville vi nyte godt av å slutte med vår livsform, vårt språk og vår kultur og innordne oss den moderne norske livsformen og kulturen.

Historiker Henry Mindre (Minde, 2005) mener Norge skilte seg fra andre staters assimileringspolitikk i denne perioden ved den «målbevisste, kontinuerlige og langvarige utførelsen av den»:

Et særmerke med denne politikken kom til å bli den institusjonelle samordninga av de ulike sektorenes innsats.

Krenkelsene innebærer påtvunget tap av levemåte, status, relasjoner, verdier, tilhørighet, identitet, sammen med fremmedgjøring av språk, kultur og vårt eget samfunn.

Assimileringspolitikken, og holdningene og ideologiene som gjennom historien har begrunnet den, lever fortsatt videre i moderne form og i ny språkdrakt. Vi opplever det i tonen og ordene som brukes i medienes debatt- og kommentarfelt når vår kultur og vårt samfunn omtales. Vi hører det i form av ukvemsord på fotballbaner og idrettsarrangementer der samer deltar. Vi konstaterer det i møte med offentlige myndigheters motvilje til å sikre og ivareta våre rettigheter og interesser i spørsmål om barnehagetilbud, skole- og lærmiddeltilbud, kulturinstitusjoner, samiske næringer, språk og natur- og ressursforvaltning. Assimileringspolitikken har i over 100 år skadet relasjonene mellom det samiske samfunnet og det norske majoritetssamfunnet. Det har ført til manglende tillit og forståelse, og ulike grader av konflikter og mistillit preger også forholdet mellom samer seg i mellom; i familier, bygder og lokalsamfunn og mellom ulike grupper i det samiske samfunnet.

Forekomsten av opplevd vold, seksuelle overgrep (Eriksen, Hansen, Javo, & Schei, 2015) og redusert helse er høyere i den samiske befolkningen enn befolkningen for øvrig. 49% av samiske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for fysisk, psykisk og seksuell vold. Dette er et markant høyere tall enn for majoritetsbefolkningen i Norge. Nylig publisert forskning utført av Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress, peker på historiske traumer i den samiske befolkning som en av faktorene i voldsproblematikken (Bergman, Thallaug Øverli 2017.) Den samiske befolkningen oppgir også ti ganger høyere forekomst av diskriminering enn øvrig befolkning  (Hansen, 2011).

Sametingsrådet ønsker derfor etablert instrumenter og sannhets- og forsoningsprosesser med tema og fokus på norsk assimileringspolitikk overfor av samer og kvener. Formålet må være å bidra til forsoning og økt respekt og aksept for de folkerettslige rammene for urfolks rettigheter, individuelt og kollektiv. En slik aksept må etableres innad i det samiske samfunnet og i relasjonene mellom det samiske samfunnet og det norske storsamfunnet.

Vi samer ønsker å gå inn i fremtiden som et stolt folk med et avklart forhold til vår historie. Det er gjennom å akseptere vår fortid vi kan heles som menneske og folk. Det er også rimelig at det folk som har vært utsatt for fornorskning, selv må ha rett til å definere sine behov for å reparere seg.

Den norske stat har erkjent sine overgrep mot urbefolkningen gjennom opprettelse av Sametinget og grunnlovsbeskyttelse. Kong Harald V har på vegne av det norske folk gitt sin unnskyldning. Etter Sametingets syn er ikke dette tilstrekkelig når det ikke er foretatt en offentlig og systematisk granskning av fornorskningen. Vi må tørre å se på vår historie og hvilke konsekvenser det har hatt. Det norske demokratiet er rustet til en slik prosess.

Norske myndigheter kan ikke gjennom århundrer på alle samfunnsområder gjøre sitt ytterste for å utslette oss som folk og kultur, for deretter å bebreide oss for tilstanden vi befinner oss i. Dette opplever vi når vi kritiseres for å kjempe for våre rettigheter.

Denne delen av vår historie er modent for et endelig oppgjør. Sametinget er samenes demokratisk folkevalgte organ. Vårt mandat og legitimitet er hentet fra det folk vi representerer.

Mandatet og prosessen for en sannhetskommisjon må utformes i samråd med det samiske samfunnet og med utgangspunkt i en historisk kartlegging av konsekvensene. Det medfører ikke riktighet at fornorskningspolitikken er vel dokumentert. Store deler av Sápmi har ikke fått anledning til å skrive sin historie. Mange grupper og stemmer i det samiske samfunn er ennå ikke hørt.

Vi vet at både den svenske og finske stat vil starte en slik prosess overfor sin samiske befolkning. Vi vet at Canadas sannhetskommisjon har bidratt til økt tillit og fornyede relasjoner mellom urfolk og majoritetssamfunnet.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Anne Kalstad Mikkelsen, en same fra Tysfjord (Bårjås, 2017):

Når vi erkjenner krenkelse og smertefulle erfaringer i vårt eget liv, og når vi forteller vår historie uten å la andres reaksjoner på det vi har å fortelle, hindre oss i å fortelle- da er vi ikke ofre lengre. Da er vi hele mennesker som har tatt eierskap til egne fortellinger og eget liv

Inger-Eline Eriksen Fjellgren, rådsmedlem

Rådsmedlem Inger-Eline Eriksen Fjellgren deltok i åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 15. mai 2017. Se opptak av høringen her.

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter? Din tilbakemelding hjelper oss ålage bedre nettsider.

Takk for din tilbakemelding!