Kronikk: Hvorfor vil man skjule statens overgrep?

Fortiden forfølger ikke det samiske samfunnet, men gammel urett er en del av vår nasjonale historie. Det bør vi alle våge å ta innover oss når vi ser fremover, skriver sametingspresident Vibeke Larsen i denne kronikken.

DSC_1294.JPG

Nyhet | publisert

Kronikken ble publisert i Aftenposten 01.05.2017.

Jeg har med stor interesse lest Ellen Inga O. Hættas kronikk i Aftenposten der hun taler imot behovet for en granskningskommisjon om fornorskningen av den samiske og kvenske befolkningen. Det er godt å se at vi deler det samme målet: å forme fremtiden slik at kommende generasjoner samer kan være stolte av sin identitet.

Hætta har rett i at situasjonen for samer på 1800-tallet var svært annerledes enn den er i dag. Fornorskningspolitikken fra staten varte helt frem til etterkrigstiden, der hovedmålet var omgjøre samer til gode nordmenn. Det samiske språket var lenge forbudt i skolen, og skammen over å være same fulgte generasjon til generasjon. I dag er det mange samer som ikke kan språket sitt lenger og mange som fornekter sine samiske røtter. Hvorfor gjør man det fortsatt om fortiden er så fjern som Hætta vil ha det til?

Som same hører man ofte at man må passe seg for å gå inn i offerrollen. Det er heller ikke jeg interessert i – vi skal gå inn i fremtiden som et stolt folk med et avklart forhold til vår historie. Men da må vi også kjenne til hele historien. Jeg vil sitere Anne Kalstad Mikkelsen som beskriver det slik: “Når vi erkjenner krenkelser og smertefulle erfaringer i vårt eget liv, og når vi forteller vår historie uten å la andres reaksjoner på det vi har å fortelle, hindre oss i å fortelle – da er vi ikke ofre lengre. Da er vi hele mennesker som har tatt eierskap til egne fortellinger og eget liv (Borjås, 2017).

Ja, vi er kommet et stykke på vei. Stadig flere registrerer seg i Sametingets valgmanntall, flere velger samisk språk for sine barn i skole og stadig flere velger å engasjere seg i samiske samfunnsspørsmål. Men vi kommer ikke unna at for mange er deres samiske bakgrunn og identitet noe de har måttet betale dyrt for. Det er mange historier om skam, diskriminering og ekskludering som ikke har blitt fortalt, og som for enkelte i dag er sår som ikke har fått gro.Det samiske samfunn er mangfoldig. Det er ikke sant at fornorskningspolitikkens historie og konsekvenser er vel dokumentert, og at det samiske språket, kulturen og samfunnslivet har fått utvikle seg trygt i alle områder. Mange steder selv i det vi kaller for Sápmi har ikke hatt bevissthet og kunnskap om sin samiske historie. Det er et privilegium for de få.

Selv kommer jeg fra et område hvor vi samer var en usynlig gruppe som med bøyd nakke skulle assimileres inn i det norske samfunn. Også dette er elementer som vi må ha med i vår historiefortelling, selv om samepolitikken i Norge har utviklet seg siden da. Det norske samfunn kan ikke diktere vår helbredelsesprosess. Vi ber om en uavhengig kommisjon som dokumenterer konsekvensene av den lange assimileringspolitikken. Det handler om å øke kunnskapen om en nær og nasjonal historie og jeg mener at et demokratisk samfunn er robust nok til å tåle det.

Og så må vi som vil få lov til å reparere våre traumer gjennom en gjennomgang av historien uten at vi skal beskyldt for å dvele ved fortiden. Jeg tror at både det norske og samiske samfunn vil tjene på det.

Fant du det du lette etter?

Hva lette du etter? Din tilbakemelding hjelper oss ålage bedre nettsider.

Takk for din tilbakemelding!