Artikkel 27 i konvensjonen slår fast at personer tilhørende etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes retten til å utøve sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. I forhold til urfolk omfatter artikkel 27 også retten til materiell kulturutøvelse og tradisjonell næringsvirksomhet knytte til bruk av land og naturressurser. Bestemmelsen etablerer også beskyttelse mot naturinngrep i områder som urfolk bruker til tradisjonell næringsutøvelse.

Det er en rekke kriterier som anvendes ved vurdering av om tiltak kan være i strid med SP 27. Disse er:

1. Utredningsgrunnlag for vedtak
2. Reelle konsultasjoner
3. Sumvirkninger av eksisterende og planlagte tiltak
4. Proporsjonalitet - behovet for tiltaket og inngrepets omfang, også i forhold til tap av rettigheter
5. Avbøtende tiltak

Artikkel 27 etablerer et vern for tradisjonelt sjøsamisk fiskeri slik at nye arealinngrep ikke skal medføre en nekting eller vesentlig krenking av utøvelsen av fiske i et samisk område. Innebærer inngrepet at det ikke lenger er regningssvarende å utøve tradisjonell næring i området kan det ikke tillates. Tålegrensen er overskredet når fiskeri ikke lengre er lønnsom (regningssvarende) slik at noen må slutte pga. inngrepet.  Dersom inngrepet ikke medfører en nekting/vesentlig krenking av fortsatt næringsutøvelse, skal det likevel legges vekt på virkningene for samisk kultur og næring ved vedtak.

Vernet knytter seg dermed til det området fiskerne benytter seg av og om de fortsatt kan utøve sitt kyst- og fjordfiske som de nå gjør. Det kan derfor også være grunnlag for å reise innsigelse dersom et oppdrettsanlegg har begrenset lokal eller samfunnsmessig nytte og samtidig negative virkninger for kyst- og fjordfiske, uten at det dermed innebærer en nekting eller vesentlig krenking av fiske. I slike situasjoner skal det likevel legges vesentlig vekt på hensynet til kyst- og fjordfiske.