Jonas og Sofie på Finnbuenget

Den samiske reindriften i området er en livsform som går langt tilbake i tid. I tidligere tider hadde familiene små reinflokker med daglig tilsyn, og melking av reinen. Fra midten av 1800-tallet skjedde det en omlegging i reindriften, og flokkene ble større. Flere unge samer dro da utenfor sin families tradisjonelle beiteområder. Noen samefamilier kom da til i Orkdal, blant annet Jonas og Sofie som kom med reinflokken i 1878 og etablerte denne boplassen. I dag er det bare grunnsteinene som viser hvor bygningene deres sto. Jonas og Sofies rein beitet fra Søvasskjølen til Agdenes. Grytdalen ligg midt i beitelandet. Noen år leide familien seg inn på en av gårdene Dørdal i Dorodalen, mens reinen beitet i Omnfjellsområdet.

Sofie ble født på Røros i 1845 i en søskenflokk på ni barn. Foreldrene var Maren Maria Sakariasdatter og Morten Andresen Kant. Jonas ble født i Åre i Sverige, og faren het Nils Jonassen Finn.

Sofie og Jonas fikk seks barn:

1. Nils, født 1880 på Åsen på Geitastrand, død samme år.
2. Anne Marie, født 1882 på Bakken på Geitastrand, død som tjenestepike på Rislihaug i Orkdal 1906.
3. Bernt, født 1884. Ved folketellinga i 1900 var han gjeter på Bjørnbet på Geitastrand.
4. Morten, født 1886, død 1930 som pasient ved Orkdal Sykehjem.
5. Margreth, født 1887, død 1905 på Rislihaug på i Orkdal. Ved folketellinga i 1900 bodde hun på Dørdal i Orkdal som fosterbarn, der foreldrene betalte godtgjøring.
6. Jonas, født 1889, død 1909 på Kolla på Sommervold i Orkdal. Ved folketellinga i 1900 bodde han sammen med foreldrene på Klinghaugen ved Svorkmo i Orkdal.

Ingen av barna til Sofie og Jonas fikk etterkommere. Kun én ble voksen, de øvrige døde som barn eller ungdommer.

Levebrød

Både Sofie og Jonas drev med samisk husflid som de solgte. I 1875 står Sofie oppført som finnsko-maker. De laga også limer, visper og koster, samt reip av skinn. Om sommeren hendte det at Sofie overnattet under en stein, denne ble kalt Finn-Sofie-steinen og ligger på Krokstadøra. Hun pleide også å sove i ei hule ute i Moltua i Snillfjord

Familien hentet mye av maten fra marka, som bær, sopp og fisk. Jonas var også en god jeger. Han fanga mye rype, både med hagle og med snare. Han var god til å lokke på rypa. Mest kjent var han som bjørnejeger, og når det kom en skadebjørn til distriktet ble det sendt bud etter Jonas. Han skjøt mer enn 10 bjørner.

Kontakt med bygdefolket

Jonas og Sofie var godt likt blant bygdefolket. Noe av grunnen var nok Jonas sitt rykte som bjørnejeger. Men like viktig var det nok at både Jonas og Sofie for å ha et ualminnelig godt humør. Jonas var også god til å fortelle historier, gjerne om bjørnejakt.

Om sommeren var de mye på Grytdalen. De var da på Finnbueneget eller på Aasætra, som ligger noen kilometer unna. Men om vintrene tok familien inn på en gard i ei av nabobygdene. Når det var barnedåp i familien stod gjerne husbondfolket der de bodde og andre bygdefolk fram som faddere.

Jonas var vant til å være en fri mann, som ville klare seg sjøl. Men som gammel og skrøpelig gikk han mellom gårdene for å få seg mat og husrom. Da var det sikkert fint å kunne betale tilbake med historiefortelling fra livet på fjell og vidde.

Sofie døde i 1914, og Jonas i 1917.

​