Da samene kom hjem til seg sjøl, var det som om øynene deres var åpnet. Nå hadde de hørt hva samefolket hadde vært, hva det er nå, og hva det skal bli.
Det var – synes de – som om morgenrøden brøt frem.
For dem var dette som daggry.
Slik skriver Anders Larsen i 1912 i den første samiske romanen Beaiveálgu – dagen gryr, i en tid assimileringen sto på som verst.
Det han skriver håper jeg kan være vår visjon når vi skal dypere inn i samtaler om fornorskningens konsekvenser, sannheten om de traumene som er arvet i generasjoner, og som har dannet strukturer som henger igjen og enda påvirker oss i dag.
Det kan være utfordrende å tenke seg et nytt daggry for samene, dersom vi ikke har vilje og mot til å gjøre de nødvendige endringene. Still dere spørsmål ved disse strukturene som er arvet fra fornorskningen, og ta valg om dere vil videreføre dem eller ikke.
12 år etter den første avtalen om Bååstede ble signert, har vi enda samiske museer som ikke er i stand til å ta imot de kulturarvgjenstandene som skulle bli tilbakeført. Hvorfor?
Hvorfor er det slik, at når Sametinget får utvidet ansvar, så følger det ikke med økte midler fra bevilgende myndigheter?
Hvorfor ble bare 1600 av neste 4300 gjenstander reelt tilbakeført det samiske folk i Bååstede-prosjektet? Hvorfor ble Norsk Folkemuseum styrket i denne prosessen, men ikke de samiske museene (i tilstrekkelig grad?)
Jeg blir nødt å understreke. Det samiske folk har rett til å eie, forvalte, og formidle egen kulturarv som en del av urfolksretten. Det er helt sentralt at det er vi sjøl som forteller vår egen historie – på våre premisser.
Disse prinsippene sto sentralt i Sametingets behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport i mars. Overordnet er det et behov for større reparasjonsarbeid før vi kan begynne å snakke om forsoning. Slik som fornorskningen var omfattende, er også arbeidet fremover. Det handler om å reparere tidligere urett, avslutte pågående urett og forhindre fremtidig urett.
Både det materielle og immaterielle grunnlaget for vår kultur må styrkes, og det vi har klart å bevare må ivaretas.
Vi trenger omfattende og langsiktig satsning på samisk kultur. Det må bygges opp om grunnleggende infrastruktur og helhetlige finansieringsordninger.
Først og fremst trenger vi at de samiske museene sikres utviklingsmuligheter og tilstrekkelig kapasitet og ressurser til å utøve sitt samfunnsoppdrag. Og så for å settes i stand til å imøtekomme økt interesse og ønsker om samarbeid med nasjonale institusjoner i å synliggjøre, ivareta og formidle samisk kultur.
Vi trenger å videreføre arbeidet med tilbakeføring og få større forståelse for hvorfor det er viktig, og vi trenger at det gjøres en grundig kartlegging av samiske samlinger i norske og utenlandske museer. Også for de museer utenfor Kulturdepartementet sitt system.
Sametingsrådet har vært og er klar for å prioritere institusjonsutvikling i det samiske samfunnet. Men vi er helt avhengig av regjeringen som må øke innsatsen og ikke minst innfri det samiske kulturløftet. Det vil være helt nødvendige bidrag for forsoningsarbeid og reparasjonstiltak fremover.
Takk for å ta del av åpningen av årets nasjonale museumsmøte, og lykke til med viktige diskusjoner!
Gæjhtoe.