Deres kongelige høyhet, rektor og rektorat, æresdoktorer, statsråd, ordfører og alle andre ærverdige gjester. Det er en stor ære for meg på vegne av Sametinget å kunne gratulere Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet i anledning at det er 50 år siden oppstarten av universitetet.
Ollu váimmolás lihkku!
Mange før meg har gjennomgått historikken for at vi fikk etablert Universitetet i Tromsø, så derfor vil jeg si noe særlig om Ruud komiteens argumenter om at samisk språk og kultur skulle være blant mange samfunnsoppdrag for å etablere et universitet i Tromsø.
Og jeg skal vende langt tilbake, til Thomas von Westen som på 1700-tallet fikk i oppdrag å lede misjons- og opplysningsarbeidet blant samene, og som ledd i dette ble Seminarium Scholasticum etablert i 1717 i Trondheim for å utdanne samer til lærere på eget språk. Jeg har kikket gjennom en av mine tidlige sjefer fra utdanningsetaten i Troms fylkeskommune, nemlig Eivind Bråstad Jensen som har skrevet en av mange gode artikler som Svein Lund, Elfrid Boine, Siri Broch Johansen og Siv Rasmussen har samlet og redigert i samisk skolehistorie i seks bind.
Etter von Westens bortgang ble det endringer, og undervisningsspråket ble norsk på seminariumet som etter dette ble nedlagt. De dårlige erfaringene med å undervise på norsk ble bakgrunnen for at en misjonsskole ble opprettet i Trondheim, Seminarium Lapponicum, der undervisningsspråket igjen var samisk. Dette varte kun to år før den nye biskopen Markus Frederik Bang forlangte at all undervisning og forkynning skulle skje på norsk (eller dansk). Seminarium Lapponicum ble da nedlagt, og resultatet av undervisning og forkynning på norsk var at dette ikke hadde bidratt til å «heve samenes opplysningsnivå, men at det tvert om hadde gitt tilbakegang i arbeidet».
Hvis vi spoler fremover ca. 20 år til 1816, så var det prest Deinboll som igjen tok opp at kirken måtte møte samene på eget språk. Det var behov for samisktalende prester og lærere. Det ble da etablert et nytt seminar, på Trondenes i 1826. Her var undervisningsspråket igjen et tema, i begynnelsen var det de stemmer som mente at dette måtte skje på samisk for samiske studenter som slo gjennom, men dette endret seg. Det ble uansett gitt undervisning i samisk språk som emne frem til 1905.
Dere tenker nok at dette blir en lang tale, siden vi kun har kommet til 1905. Jeg skal nok gjøre noen kvantesprang i tiden, det er jo et privilegium man kan ta seg en vakker kveld som dette. Men la oss dvele litt ved de samiske studentene ved seminariumet på Trondenes. Noen av de første studentene greide seg relativt godt, men etter hvert blir det forskjellige rapporter omkring de samiske studentene. Simon Nicolai Kildal skrev rapporter om studentene, og i 1833 skrev han at «tid og penger er her ødet uten noe håp om gagn i fremtiden for undervisningsvesenet av sådanne alumner(studenter)». Og da han fikk høre at tre nye var på vei til Trondenes skrev han; «Stockfleth truer oss med snart å ville sende oss 3 formodentlig stupide finnmarkinger igjen».
I løpet av 25 virkeår greide man kun å utdanne 14 samiske lærere ved seminariumet som var opprettet med samisk lærerutdanning som formål. Myndighetenes skepsis til at samene kunne være lærere kom til uttrykk ved at sogneprest Nils A. Aall i Nesseby (hvor jeg er fra) slo fast i 1867 at «samene var uskikket som lærere».
Vel. Igjen samlet myndighetene seg i 1847 til å lage reglementer og undervisningsplaner for seminariumene. De gikk inn for et eget seminar eller en «innskrenket målestokk anlagt dannelsesanstalt for samiske skolelærere». Dette ble også diskutert og departementet besluttet å ikke etablere dette egne seminariumet, men at i 1848 da seminariumet ble flyttet til Tromsø så skulle dette ha både samiske og norske studenter.
Et finnefond med lønnspåslag for å bibringe lappene kyndighet i norsk språk ble opprettet i 1851. Og her er fornorskingspolitikken i full blomst. Diskusjonene om samisk språk skulle være et emne eller ikke fortsatte. Så ble Altens lærerskole etablert i 1863, og ansvaret for samiskopplæringen ble flyttet dit. Christian Kaurin uttalte at han ikke trodde de samisklærende studentene i det hele tatt gavnet vårt seminarium og i 1866-67 slo han fast at samiskundervisning ikke lenger var fag ved seminariumet. Fra 1860 tallet var målet om at samiske elever skulle lære norsk tydeligere. Men Altens lærerskole fikk også problemer med sitt oppdrag, og dette fordi lærerne de utdannet ikke hadde tilfredsstillende norskkunnskaper. Fra nå var det oftere lærere som leste litt samisk som skulle undervise i samisk skole. Wexelsenplakaten fra 1898 kom med instruks om at lærerne skulle kontrollere at barna ikke brukte samisk eller kvensk i friminuttene. I 1902 var det også fremført argumenter om at behovet for lærere i samisk og finsk var mindre på grunn av fremgang med fornorskingen.
I 1904 var den kjente skoledirektør Thomassen og lærerlagenes årsmøter enige om opphevelse av friplassordninger og det var også stor negativitet til å bruke samisk eller finsk som hjelpespråk i undervisningen. Først i 1947 ble samisk igjen et fag ved Tromsø lærerskole. Og fra 1949 var Ørnulv Vorren blant de som hadde laget ei utredning om ulike alternativer å gi undervisning i samisk faget. Klaus Peter Nickel og Nils Jernsletten underviste etter hvert i samisk. Og i 1971 ble Jernsletten tilsatt i samisk på det nyopprettede universitetet i Tromsø. Og mange elver fløt sammen i at det har skjedd endringer i strukturen for høyere utdanning siden den tid, jeg har selv deltatt i vedtak der Høgskolen i Alta ble fusjonert og at vi nå har UiT som den største høyere utdanningstilbyderen i landsdelen.
Samisk skulle fra starten av ha en «sentral posisjon ved universitetet», men man kan trygt si at vi i dag står mye godt i samme utfordring som denne talen peker på. Å få utdannet flere samisklærere og barnehagelærere er et arbeid som fortsatt må foregå med uforminsket styrke.
Universitetet I Tromsø – Norges Arktiske universitet har en sentral rolle i å bidra til denne store samfunnsutfordringen. Sametinget og regjeringen har besluttet at neste års stortingsmelding om samisk samfunn, språk og kultur skal handle kun om behovet for tiltak for å sikre rekruttering av lærere og barnehagelærere. Som denne – litt for lange talen bærer preg av – så er det tiltak frem og tilbake siden Thomas von Westen sin tid vi skal oppheve. Man kan ikke hjelpes for å reflektere over at 150 års aktiv fornorskingspolitikk er en del av dette bildet. Kommer vi dit at lønnstillegg og friplasser for å kompensere det som fornorskingen bidro til er blant tiltakene vi skal aktivere for å reversere situasjonen og for å sikre samiske barn og unge lærere i og på eget språk?
Jeg har ikke alle svarene, men det jeg kan si er at 300 år med erfaringer burde gitt oss et bilde av hva vi står ovenfor. I dette arbeidet trengs alle krefter. Ikke minst universitetets samfunnsoppdrag og krefter. Jeg har trua. Jeg og posisjonen på Sametinget har styrke, kraft og vilje som kommer fra en rekke av de som har kjempet for at samisk skal høres i vårt samfunn. En av studentene fra Tromsø-seminariet var redaktøren, læreren, forfatteren, politikeren og forskeren Anders Larsen. Han studerte sammen med en av mine sambygdinger Isak Mikkel Persen fra Nesseby. De to allierte seg i kampen for “samme rett som andre folk til livets bord”. Vi har navngitt vår tiltredelseserklæring etter den boka Anders Larsen skrev og som er omtalt som den første samiske romanen Beaiveálgu som kom i 1912.
Om Anders Larsen vil jeg kun avslutte med denne omtalen av hans lærergjerning som kom fra Ole A Andersen: «De er den eneste lærer som holder våre lapper i ære, og elsker deres språk».
Lihkku beivviin fas!