Godt folk,

Det er fint å komme til samiske kirkedager, hvor det er rom for både tro og tvil, og hvor vi kan samtale om samisk kirkeliv og hvordan vi som samfunn skal oppnå forsoning.

Det var en god dag i går når Høyesterett gjorde det klart at menneskerettsforkjemperne ikke kan straffes. Per Fugelli sa: «Rettferdighet er den største kapital et land kan ha.»

Selv om mange samer har tilhørighet til kirka, så finnes det også sår.

Nasjonaljubileet 2030 markerer 1000 år med kristendom i Norge. Jeg er medlem i nasjonalkomitéen for jubileet, hvor Norges stortingspresident Masud Gharahkhani er leder. Det kan virke litt rart at det er en same og muslim som leder jubileet som skal feire innføringen av kristendom i Norge.

At Norge ble kristnet betydde og at samers tro ble forkastet, ahte våre trommer ble brent og at joik ble forbudt. Også våre klær, som ládjogahppir/hornlua, ble demonisert. Vår åndelighet ble gjemt bort eller forsvant.

Dette var en del av fornorskningspolitikken og kirka hadde en aktiv rolle. Sannhets- og forsoningskommisjonen skriver ikke mye om samisk åndelighet i sin rapport, men det er en viktig del av livet til mange samer, selv om mye er borte på grunn av fornorskning og kristning. Samisk åndelighet kan knyttes til jordas og naturens hellighet, og til forholdet mellom mennesker og natur, der ikke mennesker står over naturen. I naturen er det mange helligsteder, hellige fjell og sjøer. Og når vi er i naturen har vi mange skikker og ritualer som skal sikre en god relasjon og kommunikasjon med naturen.

Sametinget har bedt alle institusjoner i Norge om å vurdere sin egen rolle i fornorskningspolitikken, og om det er noe i dag som kan virke fornorskende selv om det ikke er meningen. Jeg er glad for at kirka har startet opp reparasjons- og forsoningsarbeid.

Det gir meg håp å se at kirka leter etter et nytt tråkk, med ydmykhet og ærlighet. Et tråkk som ikke gjemmer fortidens urett, men som søker et nytt håp.

Samisk kirkeråd og Nord-Hålogaland bispedømmeråd har tatt en aktiv rolle i dette arbeidet. Vi trenger at alle institusjoner i Norge følger på i dette arbeidet. Vi samer er ikke så mange, selv om vi blir mer synlige. Derfor er det så viktig at institusjoner selv følger opp reparasjonsarbeidet, selv om man ikke har alle svar. Det er to ting som er helt sikkert: for det første - samer klarer ikke å gjøre reparasjons- og forsoningsarbeid alene. For det andre - jeg tror det er bedre å forsøke, trø feil, og forsøke på nytte - enn å ikke gjøre noen ting.

Kirka har tatt til orde for rettsstaten og menneskerettsforkjemperne, og har hatt uttalelser om klima, natur og miljø. Vi verdsetter dette engasjementet.

Vi trenger prester og teologistudenter som kan samisk og kjenner til samisk kultur. Vi trener menigheter hvor det samisk er synlig. Vi trenger en modig kirke som tar ansvar for urett og for sår som fortsatt finnes.

Vi må akseptere at det finnes mer enn én fortelling om tro, kultru og makt, og som samfunn må vi tåle og bære mange fortelllinger på én gang.

Det kan hende at samisk åndelighet bærer på kunnskap som kan hjelpe oss i en urolig tid. Våre forfedres visdom kan styrke vårt forhold og respekt for naturen, i en tid hvor det virker som andres behov i vår natur ikke har noen slutt.

Til slutt vil jeg minne om at å forsones ikke er et substantiv, det er et verb - og det betyr at vi kun kan oppnå det gjennom aktive handlinger.