Møteleder,
Det er underlig å stå her og snakke til kamera og tomme stoler i en tilnærmet tom plenumssal i dag. Salen skulle ha vært full av folk, forventninger og engasjement. Men jeg vet at dere er der, og at engasjementet er like stort som før, det har bare tatt en mer digital form.  

Vi har vært gjennom en spesiell tid siden forrige plenum. 12 mars stengte grenser både innad i Norge, i Sápmi og til andre land. Vi kunne ikke reise og måtte jobbe hjemmefra på grunn av koronasituasjonen som har preget oss alle i større eller mindre grad. Vi legger bak oss en tid som ikke ligner på noe vi tidligere har vært gjennom, og som også vil prege oss i tiden som kommer.

Hvordan har koronasituasjonen preget samepolitikken? Hvis jeg skal beskrive denne perioden med ett ord må det bli avstand. Vi vet at det er store avstander i Sápmi, og vi bruker mye tid på å minske disse avstandene ved å reise og møte folk der de er. Med reiseforbudet merkes avstanden ekstra godt, spesielt avstanden til sentralmakta og sentrale beslutninger som påvirker livene våre i Sápmi.

Koronasituasjonen kalles også en koronakrise, og denne krisen må også sees i en urfolkskontekst. Vi opplever at vår overvåkende rolle overfor regjeringa og politiske prosesser som berører oss har vært svekket, og at prosesser foregår og vedtak fattes uten at våre meninger og innsigelser blir hørt og respektert.

Et eksempel på det er Jillen Njaarke reinbeitedistrikt som har kjempet en hard og tapper kamp mot etableringa av vindkraftparken med 75 vindmøller på Øyfjellet på Vefsn. Etableringa vil føre til at området vil gå tapt for reineiere siden dette er ruta reinen bruker for å komme seg til beite. NVE ga grønt lys for å starte utbyggingen, på betingelse av at vindkraftparken og reinbeitedistriktet kom til enighet om hvordan begge parter skulle bruke området. Enighet ble ikke oppnådd, og nå har OED, under koronasituasjonen, gitt Eolus Vind Norge AS tillatelse til bygging av anleggsvei til parken. Dette resulterte i at ikke all rein ble flyttet i år. Denne handlingen får store konsekvenser for reinbeitedistriktet, og det er en tilsnikelse av rettigheter i en prosess vi ikke vil være bekjent av.

Et  annet eksempel er kvotemeldinga. Kvotemeldinga ble vedtatt 7. mai, 14 dager etter at Riksrevisjonens rapport om fiskeriene ble behandlet i Stortinget. I utgangspunktet skulle både kvotemeldinga og rapporten behandles samme dag, men 14 dager var alt for lite tid til å kunne bruke revisjonsrapporten til å påvirke meldinga. Som ventet rettet Riksrevisjonen sterk kritikk mot regjeringas fiskeripolitikk der makt sentraliseres og eierskap konsentreres. Sametinget prøvde gjentatte ganger å få kvotemeldinga utsatt. Likevel ble den vedtatt, og nå må vi bare intensivere arbeidet for å sikre sjøsamiske rettigheter og nordnorske kystsamfunn. Dersom denne situasjonen vedvarer, må Stortinget ta et større ansvar når det gjelder statens konsultasjonsforpliktelser i saker som er av samisk interesse.

Korona-situasjonen har også gitt noen lignende utfordringer og konsekvenser for andre urfolkssamfunn i verden, der rapporter tyder på at det gjennomføres inngrep i deres tradisjonelle områder og andre menneskerettighetsbrudd i denne tiden, fordi det ikke er så lett å overvåke situasjonen og det som skjer. I tillegg vet vi at urfolksområder ofte har dårligere helsetilbud og infrastruktur enn forøvrig i landet som de bor i. Det er skremmende å se hvordan korona påvirker verdens urfolk og minoriteter. Navajo Nation og White Mountian Apache tribe har de fleste bekreftede tilfeller av koronasmitte sammenlignet med USAs befolkning forøvrig. Vi hører også triste nyheter om korona-konsekvenser for urfolk i Amazonas. I Sápmi er vi heldige fordi viruset ikke ennå har nådd oss og våre områder i særlig stor grad, men denne situasjonen kan endre seg og derfor er det så viktig at vi fortsetter å følge rådene fra helsemyndighetene. Selv om vi i Sápmi har bedre infrastruktur enn de fleste andre urfolksområder, er det allikevel slik at mange av oss bor langt unna sykehus, og i kommuner som har begrenset kapasitet i sitt lokale helsevesen.

Vi har også nå i det siste hørt om skremmende hendelser som dreier seg om rasisme og vold i Amerika. Mange i Sápmi har også støttet #BlackLivesMatter-bevegelsen. Jeg har tenkt mye på dette, at selv om vi er et eget folk, så er vi på et vis beskyttet for rasisme, fordi det ikke er så lett å se på oss at vi er samer, dersom vi ikke har på oss samiske klesplagg eller dersom vi ikke snakker samisk. Samtidig vet vi at samer opplever mer diskriminering enn majoritetsbefolkningen. Hvordan kan denne diskrimineringen utspille seg? Det kan være at våre språk, våre pynteplagg og gjenstander, og våre symboler blir offer for latterliggjøring. Det kan vise seg som rettighetsbrudd, som for eksempel når våre barn ikke får de samme tilbudene som andre barn i landet. Det kan være begrensninger i samisk utmarksbruk, for eksempel når det gjelder vårjakt på ender eller sjølaksefiske. Det kan også vise seg som tap i våre næringer, som for eksempel reindrift, der mange opplever inngrep i reinbeiteområder eller store utfordringer med rovdyr.

Møteleder,
Denne våren har vært tøff for reindrifta. Vinteren har vært særdeles snørik og lang, noe som har gått ut over næringstilgangen til reinen, og mange har vært nødt til å kjøpe inn ekstra fôr. Etter at kalvinga kom i gang har en ny dyretragedie utspilt seg der mange kalver har blitt ofre for rovvilt. Også bøndene lider store tap av lam til ørn og andre rovdyr. I fjor fikk reineiere kun erstattet 27 % av tapte dyr til rovvilt, og ingenting tyder på at det blir noe mer i år. En ting er kravet til dokumentasjon som dyreeierne møter: sjansen for å dokumentere det ene rovviltet som tar livet av dyrene er små, og dersom man greier det opplever mange å ikke bli trodd. Og det er nettopp her problemet for mange ligger: i tillegg til å lide økonomiske tap til ekstra fôr og tapte dyr, blir man vitne til at rovdyr forsyner seg av flokken der bare en liten del erstattes fordi man ikke blir trodd. Dette oppleves for mange som en psykisk belastning, og jeg har snakket med reineiere og bønder som ikke er sikre på om de greier å holde på stort mer. Sånn kan vi ikke ha det. Vi trenger en forvaltning som også ivaretar beitenæringen.

Møteleder,
Vi i Sápmi er vant til å reise på tvers av landegrensene. Mange av oss har både slekt, familie, venner og kolleger i andre land i Sápmi som vi ikke har møtt fysisk på tre måneder. Vi respekterer de strenge grensesperringene, men vi stiller oss også undrende til at regjeringen prioriterer å åpne grensene til Danmark, et land som ikke grenser til Norge, når man først skal løsne litt på grenserestriksjonene. Finland har hatt få tilfeller av covid-19, enda færre enn Danmark, men grensen er fremdeles stengt. Vi ønsker å appellere til den norske regjeringa: å ta vare på innbyggerne innebærer også å ta ansvar for den samiske befolkninga. Derfor bør man vurdere om ikke grensa til Finland i alle fall bør åpnes.

Møteleder,
Det har ikke bare vært ulemper med isolasjonen og hjemmekontortilværelsen som koronasituasjonen har medført. Den digitale kompetansen har økt betraktelig for hele befolkninga, noe vi på Sametinget lenge har etterspurt. Nå som denne kompetansen har tvunget seg frem, håper vi å kunne gjennomføre flere møter digitalt, noe som både vil spare miljø og frigi tid til å konsentrere seg om de viktigste sakene.

I tillegg er det fint å se den høye omstillingsevnen folk viser og den positive innstillinga til å lære nye måter å omgås på i den spesielle tida vi har vært og fremdeles er inne i. Da det ble bestemt at plenum skulle gjennomføres digitalt, møtte vi forståelse og pågangsmot. Det setter vi stor pris på.

Jeg vil spesielt takke skoler og lærere, for at de har taklet utfordringene med å flytte all undervisning over til digitale plattformer på bare noen dagers varsel – og så tilbake til skolene. Jeg vil også takke de som jobber i helsevesenet, spesielt de som har har tatt vare på våre eldre i denne tiden hvor vi ikke har kunnet besøke eldrehjem og omsorgsboliger. Jeg vet at det har vært tungt for mange, også meg personlig, når vi ikke har kunnet besøke våre besteforeldre og eldre. Jeg er glad for at vi nå kan besøke hverandre igjen.

Møteleder,
Selv om vi er blitt dyktige til å møtes digitalt, er det ingenting som kan måle seg med å møtes ansikt til ansikt. Jeg er glad for at når samfunnet nå gradvis er i ferd med å åpne opp igjen, kan vi snart møtes fysisk, både ved å fortsette det viktige arbeidet overfor sentralmakta stedlig, men ikke minst også lokalt med å møte kolleger, bedrifter, samarbeidspartnere, ildsjeler og andre. Det ser jeg veldig frem til, og jeg gleder meg til å feriere i Sápmi i sommer.

Takk!

Les Sametingsrådets beretning om virksomheten