Tiõrv, Buorit olbmot, Godt folk,

«Det er ikke lett å bo ved en grense, særlig ikke en grense som flytter seg.»

Dette sitatet fant jeg hos Ä’vv skoltesamisk museum. Og jeg synes det passer veldig godt i dag, når vi er samlet her for å markere at det er 200 år siden grensa mellom Norge og Russland ble fastsatt.

I norsk historie er dette en dag for samling. En dag for at Norge ble ett.

Men for samer, både nordsamer og skoltesamer, betyr denne dagen noe annet.

Det er dagen da hjemområder ble delt. Ikke av dem som bodde her, men av stormakter. Det skjedde uten samenes medvirkning.

Og det fikk konsekvenser. Familier ble splittet. Et folk ble delt. Og den nomadiske levemåten til skoltesamene forsvant.

Jeg synes det er viktig at vi sier det høyt. At denne historien også er en del av det vi markerer i dag.

Etter hvert kom nye endringer. Grensa mellom Russland og Finland ble flyttet, og skoltesamene måtte flytte på nytt. Industrialiseringa skjøt fart. Sydvaranger gruve ble startet opp. Det førte til tilflytting. Og gradvis ble samene en minoritet i sine egne områder.

På russisk side ble samene tvangsforflyttet på grunn av militarisering av Kolahalvøya. Samene ble flyttet bort fra kysten og samlet i bygder og byer på innlandet. Bort fra det som hadde vært hjem. Og bort fra den nomadiske livsstilen.

Konsekvensene av alle disse hendelsene kjenner vi fortsatt: Tap av språk. Tap av kultur. Tap av tilhørighet.

Derfor er det viktig at vi husker. Vi må huske historien, men vi må også huske hva den gjør med mennesker.

For også i dag ser vi mennesker bli drevet på flukt. Vi ser grenser som blir flyttet. Og vi ser hjem som blir ødelagt.

For de som betaler prisen når stormaktene rasler med sablene er vanlige folk. Og minoriteter er ekstra utsatte.

Skoltesamisk språk har få talere, og den innsatsen vi gjør nå er avgjørende for at skoltesamer kan ta tilbake språket sitt. 

I 2022 anerkjente Sametinget skoltesamisk som et offisielt samisk språk. Og jeg håper at Stortinget vil følge dette opp. Det kunne vært riktig så fint å gjøre det i 2026, som er valgt ut som skoltesamisk kulturår.

Sametinget har satt inn en større innsats for å styrke skoltesamisk i Norge. Det er veldig viktig at dette arbeidet skjer i samarbeid med det skoltesamiske språkmiljøet på finsk side.

I dette arbeidet er vi også helt avhengige av de lokale kreftene. Skoltesamisk museum Ä’vv gjør en særdeles viktig jobb som kulturbærer og formidler.

Vi ser også en utrolig styrke i organisasjonslivet. Den skoltesamiske organisasjonen Nõrros, som har over 80 medlemmer, er en viktig aktør. At de har tatt initiativ til å lage en egen skoltesamisk lommeparlør, er et fantastisk eksempel på hvordan man kan ta språket tilbake, ord for ord, i hverdagen.

Jeg vil avslutte med å sitere den skoltesamiske kunstneren Pauliina Feodoroff. Hennes familie ble tvangsforflyttet. Og hun beskriver den intense lengselen til en plass hun aldri har bodd, men som er hennes hjemplass, nemlig det hjemmet hun bærer med seg i hjertet.

«Hvis alt er tapt, og du ikke har noe igjen, 

hvis alt er brent, 

så må du på et tidspunkt begynne å lete etter det vakre, etter det som fungerer, 

og samle sammen de bitene og sette sammen alt igjen.

Og tanken på å kanskje kunne gå tilbake til det gode livet, den krafta i det håpet er så mektig.»

Spä’sseb! Giitu! Takk!