Lihkku beivviin!  Gratulerer med samenes nasjonaldag!

Det er stort for meg å få feire dagen med dere her i Sør-Varanger. Jeg er glad for at vi kan samles for å feire vår festdag. Dagen feires over hele Sápmi, i byer og bygder, i store saler og små rom, på skoler, kulturhus og arbeidsplasser.

Vi ser hverandre, vi hører hverandre, og vi kjenner på hva det betyr å være en del av et fellesskap som bærer noe større enn oss selv. For denne dagen handler ikke bare om de som gikk foran oss. Den handler om oss. Om hvem vi er i dag, og hvem vi vil være i morgen.

I 1917 samlet samer seg på tvers av grenser, næringer og tradisjoner. De sto sammen mot urett og usynliggjøring, i visshet om at fellesskapet var deres sterkeste makt.

Her i øst vet vi bedre enn noen andre hva grenser betyr. I år markerer vi at Norges yngste grense, her i Sør-Varanger, fyller 200 år. Denne grensedragningen i 1826 var ikke bare en strek på et kart, den fikk store konsekvenser for menneskene som levde her. Spesielt skoltesamene ble hardt rammet da deres tradisjonelle leveområder og flyttemønstre ble splittet av statenes nye grenser. Det er en historie om tap, men også om en utrolig utholdenhet som vi må anerkjenne i dag.

Vi trenger hverandre. Ikke bare på høytidsdagene, men i hverdagen. Vi finner språk, mot, kunnskap og identitet i hverandre.

Noen av oss har fått språket inn med morsmelka. Andre har måttet lete – og stille de vanskelige spørsmålene: Er jeg samisk nok? Er det plass til meg? Svaret er, og vil alltid være: Ja. Det er plass til deg.

Det skjer noe positivt i Sápmi nå. Vi opplever en tid der mennesker tar tilbake språket sitt og kulturen sin. Språksentrene vokser, og samiskkursene fylles raskt opp. Dette er kjærkomne verktøy for å reparere det vi har tapt i fornorskningen.

Kulturen vår blomstrer som aldri før, i film, musikk, duodji og kunst. Sápmi er i ferd med å bli en av de mest spennende kunstregionene i Norden, og vi ser en enorm vilje til å vise vår verden til resten av verden.

Et strålende eksempel på dette er John Savio, Sør-Varangers store sønn. Det er stort at Saviomuseet skal ha utstilling på Munchmuseet i Oslo i å, og at Savios unike blikk og samiske motiver får ta plass ved siden av Munch, viser at vår kunst hører hjemme på de aller største scenene.

Jeg ser også med optimisme på at Savimuseet får egne lokaler i byen. Selv om jeg hører at samarbeidet mellom Savio- og Grenselandsmuseet er strålende, fortjener John Savios kunst å bli formidlet i et bygg som står i stil med hans store kunstneriske arv.

Vi ser også hvordan samisk kultur og lokale ressurser skaper nye veier for framtiden. Se bare til Bugøynes, hvor folk fra hele Norge nå strømmer til for kulinariske opplevelser med røtter i lokal verdiskapning. Det er en påminnelse om at når vi foredler det havet og landet gir oss, skaper vi ikke bare arbeidsplasser, men vi bygger også stolthet og bolyst.

Det siste året har vist hvor viktig Sametinget er som folkevalgt organ og rettighetsbærer. Vi står i krevende politiske konflikter og et omfattende arbeid for å reparere det fornorskningen ødela. Vi ønsker å lytte til samer i alle valgkretser, også her lengst øst mot grensa.

Det var derfor så betydningsfullt at HKH Prinsesse Ingrid Alexandra prioriterte å besøke både Sør-Varanger og Sametinget i januar. Prinsessen sa at alle kan være stolte av at den sterke samiske kulturen er en del av Norge, av vår felles historie og vår samtid. Hennes ord viser vei, ikke bare for oss, men for hele samfunnet.

I dag feirer vi alt vi er og alt vi skal bli. Vi feirer språket, kulturen og hverandre. For Sápmi er ikke bare et sted. Det er et fellesskap. Et fellesskap vi alle er stolte av å være en del av.

Gratulerer med dagen. Lihkku beivviin!