Godt folk! 

Takk for invitasjonen fra Alta museum til denne viktige utstillingsåpningen. Takk til Alta Samiske Språksenter og Norges arktiske universitet som sammen har funnet på utstillingen «It dárbbaš ohcat guhká ovdalgo gámanjunit ihtet (du behøver ikke å lete lenge før komagtuppan dukker opp)”, og på den måten ønsker å vise hvordan sjøsamene levde og hvordan deres liv har endret seg fram til i dag.

Navnet på utstillingen forteller noe til oss som bor her i dette området. Navnet er et kjent uttrykk som jeg hørte for eksempel da jeg som barn følte meg skjelt ut og diskriminert – og ble uttrykt i en sammenheng hvor jeg følte at du og jeg var av samme folk, men at du på grunn av fornorskningen var kommet bort fra det samiske og hadde forlatt alt som viste tilknytning til det samiske. Du ville bort fra din bakgrunn og skjulte den. Det var ikke behov for å snakke samisk, det var helt unødvendig, og kofta ville du ikke ta på deg, samme hva.

I dag har vi en annen tid. Unge mennesker har tatt fram det som den eldre generasjon forsøkte å skjule – den eldre generasjon har skjult sin samiskhet på grunn av skam og av frykt. Ikke noe skulle kunne vise at de var samer. I dag skammer og skjuler ikke de unge seg, de er stolte og ønsker å vite. De gleder seg over å kunne ta på seg kofta og føle tilhørighet. De ønsker å kjenne den nære historien, og noen vil også lære seg språket. Historien kan også forklare de valgene som før ble tatt, og også forklare valgene som blir tatt i dag.

Derfor er en utstilling som vi i dag åpner svært viktig. Den gir verdi til historien det tidligere ikke skulle prates om. Den løfter de som levde før oss, og den løfter også våre valg som lever i dag i forhold til det samiske.
Når jeg er på reise oppdager jeg straks en koftekledd. Øyet ser de fargerike klærne før noe annet. Og når jeg er i et område hvor jeg ikke venter å se en koftekledd, da blir den koftekledde svært iøynefallende. Kofta forteller meg mye om personen som bærer den allerede før vi har sagt noe som helst. I dag opplever vi at samisk kunst er svært politisk og når fram i verden, men hva er vel mer politisk enn å ta på seg kofta? Kofta viser din identitet og hva du står for, og en vant duojár ser også hvor du hører til.

Det gjør meg glad at kofta har begynt å vises og at språket har begynt å høres i områder hvor fornorskningen sterkest undertrykket vårt folk, spesielt i sjøsamiske områder i nord, hvor alt som viste at du var same måtte skjules for å kunne godtas av andre.

Det gjør meg også glad når man har laget en utstilling som gir mulighet til å lære mer om samene som bodde i disse områdene. Jeg håper at utstillingen vil gi et bredt og godt bilde av sjøsamenes hverdag, og at mange får sett utstillingen.

På vegne av Sametinget ønsker jeg til lykke med utstillingen og også ved språkuka