Internasjonale konvensjoner

Internasjonale konvensjoner

Sametinget er pådrivere i internasjonale organer for å utvikle og følge opp folkerettslige konvensjoner, erklæringer og andre instrumenter som styrker rettighetene til verdens urfolk.

  • FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (ICCPR) inneholder flere viktige og sentrale folkerettslige normer i samerettslig sammenheng. Denne konvensjonen er også inkorporert i norske rett med forrang foran andre lover, jf menneskerettsloven. Særskilt sentrale er artikkel 1 som omhandler folks rett til selvbestemmelse, artikkel 2, 3 og 26 som omhandler ikke-diskriminering og artikkel 27 som slår fast at personer tilhørende etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes retten til å utøve sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk. I forhold til urfolk omfatter artikkel 27 også retten til materiell kulturutøvelse og tradisjonell næringsvirksomhet knytte til bruk av land og naturressurser. Bestemmelsen etablerer også beskyttelse mot naturinngrep i områder som urfolk bruker til tradisjonell næringsutøvelse.
  • FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 (ICESCR) hjemler at alle folk har rett til selvbestemmelse, bestemmer sin politiske stilling og fremmer sin egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling. ØSK inneholder også artikler av betydning for samerettslige problemstillinger. Som SP er også ØSK gjennom menneskerettsloven inkorporert i norsk rett med forrang foran andre lover. Artikkel 2 fastslår at stater er forpliktet til å garantere for at gjennomføringen av rettigheter som er nedfelt i ØSK skjer uten noen form for diskriminering. Alle folk kan råde over sine naturrikdommer, og ikke i noe tilfelle må et folk bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag. Stater må foreta passende handlinger for å implementere konvensjonens rettigheter opp til det maksimale i forhold til landets tilgjengelige ressurser.
  • FNs konvensjon om barns rettigheter av 1989 (BK) har to rettigheter som særskilt nevner urfolksbarns rettigheter. Artikkel 30 er nesten identisk med SP artikkel 27, med den forskjell at urfolk uttrykkelig er nevnt i BK artikkel 30. Bestemmelsen etablerer folkerettslige forpliktelser for staten i forhold til samiske barns oppvekstvilkår og deres religiøse, kulturelle og språklige rettigheter. Artikkel 17 (d) etablerer en forpliktelse fra staten til å virke for at media tar særskilt hensyn til urfolksbarns språklige behov. Barnekonvensjonen er som SP og ØSK inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven.
  • FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av 1965 (RDK) er det mest sentrale folkerettslige instrument i diskrimineringssammenheng. Diskriminering av urfolk faller inn under RDK. FNs rasediskrimineringskomité framhever spesielt at urfolks tap og land av naturressurser til ”koloniser, kommersielle selskaper og statlige foretak” er diskriminerende. Rasediskrimineringskomiteen uttalte seg blant annet til Regjeringen i Norge sitt forslag til finnmarkslov der den uttrykker bekymring for at lovforslaget i betydelig grad reduserer samisk kontroll og beslutningsmyndighet i forhold til land og naturressurser i Finnmark fylke. Komiteen ba om at Norge måtte søke å finne løsninger spå landrettighetsspørsmålene som det samiske folket kunne slutte seg til.  
  • 13. september 2007 vedtok FNs generalforsamling FNs erklæring om urfolks rettigheter. Erklæringen omhandler rettighetene til selvbestemmelse, land og ressurser, konsultasjoner for fritt informert samtykke, kultur, kulturarv, tradisjonelle kunnskaper, språk, helse og utdanning. Erklæringen anerkjenner uttrykkelig urfolks rett til selvbestemmelse, herunder det samiske folkets rett til fritt å bestemme over egen økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling og egne naturressurser, samt retten til fritt å bestemme over sin politiske stilling. Erklæringen understreker også samenes rett til å styrke sin politiske, rettslige og økonomiske institusjoner.
  • ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 (ILO 169) er et sentralt folkerettsinstrument i forhold til urfolksrettigheter. Konvensjonen omhandler landrettigheter, arbeidsvilkår, yrkesopplæring, helse og utdanning. Konsultasjoner og deltakelse utgjør hjørnesteinen i konvensjonen.
  • Konvensjonen om biologisk mangfold av 1992 (CBD) er også av relevans for en samerettslig utvikling, særlig gjelder dette artikkel 8j og 10c. Som ledd i de statlige forpliktelsene for å bevare det biologiske mangfoldet skal statene ”respektere, bevare og opprettholde kunnskapen, nyskapninger og praksis til urfolkssamfunn og lokalsamfunn som lever på tradisjonell måte”.
  • FNs Kvinnediskrimineringskonvensjon bygger på de grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskets verdighet og verdi og på like rettigheter for menn og kvinner. Konvensjonen definerer begrepet diskriminering av kvinner til å være enhver forskjellsbehandling, utestenging eller begrensning på grunnlag av kjønn som har som virkning eller formål å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, uavhengig av sivilstatus og med likestilling mellom menn og kvinner som utgangspunkt. Konvensjonen omfatter kvinners rettigheter både i privatliv og når det gjelder formelle rettigheter i samfunnet. Konvensjonen har ingen særskilte bestemmelser for urfolk, men omtaler all form for diskriminering av kvinner på ulike arenaer.