Les plenumssaken: Sannhet og forsoning - Næring

Behandlet i Nærings- og kulturkomiteen.

Ansvarlig: Silje Karine Muotka 

Vedtak i Sametingets plenum 8. mars 2024

Sametinget mener at Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport påpeker og dokumenterer noen av fornorskningspolitikkens skader på samiske næringer og næringsutøvelse. I rapportens kapittel 26.9. pekes det på ulike tiltak for å reparere skadene etter fornorskingen. Næring har ikke en egen pilar, men flere tiltak omhandler samiske næringer. 

​Sametinget påminner om at staten har et ansvar for å opprettholde samiske bosettinger i de tradisjonelle bosettingsområder. Et variert og allsidig næringsliv er en av forutsetningene for å opprettholde bosetting. 

​Kommisjonens forslag til tiltak: 

​Kommisjonen foreslår å styrke de økonomiske rammene for samiske, kvenske og skogfinske kulturnæringer og -institusjoner. 

​Sametinget er enig med kommisjonen om at samiske kulturnæringer og -institusjoner trenger styrkede rammer. Sametinget understreker at den samiske institusjonsbyggingen er veldig ung, og at det i enkelte områder ikke finnes samiske institusjoner. Sametinget mener det er opp til kvener/norskfinner og skogfinner å definere sine egne behov. 

Kommisjonen oppfordrer til en kartlegging av eiendoms- og bruksrettigheter i områdene utenfor Finnmárku/Finnmark/Finmarkku i tråd med folkeretten. Denne må omfatte retten til reinbeite utenfor dagens reinbeitedistrikt og nasjonale minoriteters bruksrettigheter etter hevd og alder tids bruk. Kommisjonen sier at det er særlig viktig for den sørsamiske reindriften at disse rettighetene avklares. 

​​Sametinget støtter kommisjonens forslag til tiltak. Sametinget behandler dette nærmere i plenumssaken om Pilar 4 – Forebygging av konflikt. 

​Kommisjonen viser til NOU 2007: 13 Den nye sameretten og NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet 
​utenfor Finnmark og oppfordrer til at forslagene i disse utredningene følges opp.

Sametinget støtter opp om dette. Sametinget behandler dette nærmere i plenumssak om Pilar 4 – Forebygging av konflikt.

​​Sametinget vil videre anmode om at Stortinget, med utgangspunkt i Norges folkerettslige forpliktelser overfor samene som urfolk, ber regjeringen utrede den samiske retten til utnyttelse av de marine ressursene i hele det tradisjonelt samiske bosettingsområdet. Sametinget forutsetter at dette arbeidet gjøres i et tett samarbeid med Sametinget. Videre vil Sametinget at befolkningen i hele det samiske området sin rett til de marine ressursene anerkjennes og lovfestes. 

​Kommisjonen foreslår en samlet gjennomgang av reindriftens arealsituasjon og betydning for samisk kultur. Kommisjonen mener at dagens omfang av ulike arealinngrep i reinbeiteområder nødvendiggjør en samlet vurdering av reindriftens arealsituasjon og kulturbærende rolle, ikke minst ut ifra Norges folkerettslige forpliktelser. 

​​Sametinget er enig med kommisjonen og støtter opp om dette punktet. Sametinget gjør oppmerksom på at mengden arealinngrep i reindriftens naturgrunnlag innebærer blant annet redusert tilgang på beite, kalvingsplasser og sperring av flytteleier. Dette i kombinasjonen med økende klimaendringer som oftere fører til ekstremvær, må undersøkes nærmere. Tap av tilgjengelige arealer for reindriften må sees på i en større sammenheng for å få oversikt over den totale belastningen på reindriften. Både de belastninger som er fysiske, psykiske, økonomiske og som rammer familiene til berørte parter må vurderes. Sametinget ber også om at myndighetene har gode beredskapsplaner for vanskelige perioder på grunn av klimaendringene. 

​Sametinget mener at man også må se på arealsituasjonen for sjøsamisk fiske, og jordbrukets og utmarkas betydning for samisk kultur. 

​Kommisjonen oppfordrer reindriftsforvaltningen til å i større grad benytte samisk som arbeids- og forvaltningsspråk. 

Sametinget støtter kommisjonen i dette. 

​Sametingets forslag til tiltak: 

​Sametinget ber om at det nedsettes et utvalg som skal kartlegge hva slags økonomiske konsekvenser fornorskningspolitikk og urett har hatt for den samiske befolkningen. Videre er det nødvendig med en særskilt satsning i sjøsamiske områder, for å berge siste rest av sjøsamisk kultur. Spesielt er det behov for å vurdere hvordan fiskerinæringen i samiske områder kan sikres for framtida. 

Sametinget ønsker helthetlig gjennomgang av reindriftsloven, og er tilfreds med at Regjeringen har startet dette arbeidet. ​Å sikre arealgrunnlaget for reindrifta er det mest sentrale grunnlaget for at reindrifta kan fortsette som næring. Arealtapet må derfor begrenses, og framtidig vindkraftutbygging i samiske områder må ta hensyn til reindrifta. Fosen-saken behandles i plenumssak Pilar 4 – Forebygging av konflikt. I 2014 ble innsigelsesretten fra reindriftsnæringen tatt bort, ved at områdestyrene ble avviklet. Dette har ført til redusert medbestemmelse fra reindriftas side. Staten må snu dette på nytt og å gi reindriftsnæringen tilbake innsigelsesretten i form av et eget innsigelsesinstitutt, slik at siidaer selv kan fremme innsigelser til areal-endringsplanene.
Helhetlig samlet kartlegging av alle arealinngrep, der alle inngrep synliggjøres på ett og samme kart.

​Sametinget viser til samenes rett til selvbestemmelse og spesielt innenfor reindrift er det sentralt at selvbestemmelsen utvikles og respekteres. Sametinget har i dag liten innflytelse over reindriftspolitikken. Økt selvbestemmelse innebærer at Sametinget gis betydelig større innflytelse over reindriftspolitikken. Sametinget ber derfor om at gjennomgangen av dagens reindriftslov følges opp med en gjennomgang av den offentlige forvaltningen av reindrifta og herunder hvordan samenes rett til selvbestemmelse kan ivaretas.  

Konsekvensutredninger som gjelder reindriftssamiske saker/forhold skal utarbeides med et grunnlag som er reindriftsfaglig, inkludert tradisjonell reindriftskunnskap og med reindriftssamisk som fagspråk.

Konsekvensutredninger knyttet til reindriftssaker skal utarbeides med grunnlag i reindriftsfaglig kunnskap samt tradisjonell reindriftskunnskap og fagspråk. Dagens arealprosesser bryter med prinsippene om fritt, forhåndsinformert samtykke, ifølge folkeretten. Det norske systemet for konsekvensutredning i reindriftssaker legger ansvaret for å utarbeide kunnskapsgrunnlaget på en privatrettslig motpart, utbyggeren, som ikke nødvendigvis er en nøytral aktør. Dette medfører at konsekvensutredninger lider av metodiske og innholdsmessige mangler når det gjelder å vurdere effektene for rein, landskap og reindriftsutøvere. Utredningsmodellen fokuserer vanligvis bare på lokale effekter av utbyggingstiltaket, og tar ikke hensyn til regionale eller kumulative effekter sammen med andre planlagte eller pågående arealinngrep og forstyrrelser i området. Reindriftens tradisjonelle kunnskap og fagspråk blir ofte neglisjert både under kunnskapsinnhenting og i utrederens konklusjoner. Reindriftsnæringen skal ha avgjørende ord i utforming av utredningsmandat.

Endring av utredningsmetoden er nødvendig, der den kumulative effekten i et regionalt perspektiv må inkluderes. Tradisjonell reindriftskunnskap må anvendes som basis i vurderingen av bruk og konsekvenser for reindriften. Det bør etableres et system med rett til second opinion hvis reindriftens perspektiv er manglende ivaretatt. Det samlede arealinngrepstrykket i reindriftsområdene må synliggjøres gjennom et kartleggingssystem som gir en oversikt over alle pågående og planlagte inngrep. Et system bør etableres hos reinbeitedistriktene i Norge, hvor distriktene selv eier kunnskapen og har kontroll over informasjonen.

Sametinget ber om helhetlig utredning/granskning av den offentlige forvaltningen av reindrifta om hvordan statens reindriftsforvaltning på ledelsesnivå (de som fatter beslutninger) strukturert og systematisk lager overordnede bestemmelser som fører til diskriminering av reindriftssamer. Det dreier seg om hvordan man på ledernivå, fra enkeltsaker til hver enkelt reineiere til distriktsanliggender, strukturelt og systematisk hindrer og undergraver utvikling av reindriften og den enkelte reineieres arbeidsliv og fremtid.

​Sametinget forutsetter at statens rovdyrpolitikk og tilhørende rovviltforvaltning utformes slik at rovdyr påfører minst mulig tap for de samiske beitenæringene. I det ligger også en forutsetning om at folkerettslige bestemmelser om urfolk må innarbeides i rovviltpolitikken og -forvaltningen. Erfaringsbasert tradisjonell kunnskap om beitenæringene og rovvilt må samles inn og systematiseres slik at den kan være med å danne grunnlaget for fremtidig rovviltforvaltning. Sametinget vil videre be om at bestandsmålene må tas opp til ny vurdering og det må fastsettes nye bestandsmål som er lavere enn dagens mål. 

Det må gjøres en helhetlig gjennomgang og granskning av den offentlige forvaltningen av rovdyr.

Gransking av den overordnede strategien og gjennomføringen av statens forvaltning av rovvilt, spesielt med utgangspunkt i den diskrimineringen som gjøres i dag. Dette inkluderer vurderinger av politiske beslutninger, administrativ praksis og samarbeid med berørte parter.

En analyse av gjeldende konvensjoner, lover, forskrifter og bestemmelser knyttet til rovviltforvaltning, med fokus på overholdelse av samiske rettigheter og interesser.

En gjennomgang av fastsatte bestandsmål for rovdyr, deres vitenskapelige grunnlag og konsekvensene av å nå eller ikke nå disse målene for både rovdyr og beitenæringer.

Evaluering av erstatningsordninger for tap av husdyr og tamrein som følge av rovviltskader særskilt i forhold til hvorfor det foreligger en slik diskriminerende saksbehandling i forhold til beitenæringer og i forhold til reinbeiteområder i mellom, i dette ligger tilstrekkeligheten av kompensasjonen og effektiviteten av ordningene.

Vi ber derfor om at også rovvilt erstatnings-forvaltningen drøftes/granskes.

Påvirkning på Samiske Beitenæringer: En grundig analyse av hvordan statlig rovviltforvaltning påvirker økonomi, kultur, tradisjonell kunnskap og samfunnsstruktur i samiske beitenæringer.

Vi ber om at denne granskingen blir gjennomført med nødvendig objektivitet og med utgangspunkt i reindriftssamisk tradisjonell kunnskap og relevant forskning. Med det menes at reindriftsnæringen og den samiske jordbruksnæringen skal være delaktig i prosesser.

I naturmangfoldlovens nødvergeparagraf framgår det at en dyreeier kan avlive fredet rovvilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på dyra sine. Det må være omvendt bevisbyrde fra myndighetene sin side.

Sametinget viser til FNs erklæring om urfolks rettigheter som slår fast at urfolk har rett til de landområder, territorier og ressurser, noe som også er sentralt for urfolks matsikkerhet og ivaretakelse av bærekraftige mattradisjoner. Sametinget vurderer samiske matsystemer som en viktig fremtidig strategi for økt selvberging, økt matvaresikkerhet og økt sysselsetting i samiske områder. Sametinget anmoder derfor om at forståelsen for og betydningen av urfolks matsystemer innarbeides i statens framtidige matpolitikk. En sentral strategi i dette arbeidet bør være å fremme tradisjonsmat og matkultur fra det samiske kjøkken i skole og utdanning.

Sametinget har i denne saken vist til det samiske jordbrukets betydning og dens nedbygging under fornorskningen. Ved nedleggelsen av samisk jordbruk har blant annet språk, kulturell tilhørighet og selvberging vært frarøvet. Samer hvor det samiske jordbruket har sittet igjen som siste gjenværende samiske kulturbærer har mistet all mulighet til å kunne kjenne seg selv som same. For å ta vare på det samiske jordbruket og tradisjonene knyttet til jordbruket er det behov for blant annet en avkriminalisering av hjemmeslakt og tradisjonell øremerking. Slik lovverket er nå kan man ikke drive hjemmeslakt og servere kjøttet til noen andre utenom sin husholdning lovlig, ei heller kan man sende øremerkede dyr til slakteri lovlig. Statens press på å legge om til en monokultur med de reguleringene som fulgte har ført til at samers nedarvede kunnskap om jordbruket har vært gjort uanvendelig og drevet samer ut av sitt virke. Dette har videre ført til tap av samisk språk, kultur, mattradisjoner og matsystemer.

Sametinget mener at lovendringer må til for å ivareta de samiske kulturelle særtrekkene ved jordbruket og for å gi samiske jordbrukere sin mattrygghet, deriblant lovlig hjemmeslakt og tradisjonell merking. Det samiske jordbruket har vært drevet som småbruk i kombinasjon med jakt og fiske for å kunne maksimere matutbyttet i sitt boområde. Sametinget mener disse særpregene må ivaretas og ber om endringer i tilskuddsordningene i jordbruket for å gjøre småbrukene til en levedyktig næring.

Sametinget viser til at inntekter og ressurser gjennom historien har blitt flyttet ut av de samiske områdene og medført at ressursgrunnlaget og tilgjengelig kapital i de samiske områdene er mye lavere enn det burde vært. Det samiske samfunnet må tilføres mer kapital til utviklingsoppgaver. Dette kan blant annet gjøres ved å etablere et samisk investeringsfond. Sametinget forutsetter at denne kapitalen forvaltes av det samiske samfunnet selv. 

​Sametinget forutsetter at nasjonale og store virkemiddelaktører som Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet ansvarliggjøres og utvikler virkemidler og strateger som er bedre tilpasset næringslivet i samiske områder.  

​Sametinget viser til at fornorskningsprosessen har ført til at mange samer har mistet sin identitet, sitt språk og sine tradisjoner som igjen har gitt et tynnere grunnlag for entreprenørskap, nyetableringer og næringsutvikling. Dette gjelder spesielt for kreative næringer og samisk reiseliv som fordrer kulturell trygghet blant aktørene. Sametinget anmoder om at det iverksettes et eget entreprenørskapsprogram i samarbeid med næringshagene for et bredere nærings- og sysselsettingsgrunnlag.  

​Sametinget viser til at mange samiske næringer er grenseoverskridende, herunder spesielt samisk mat, kreative næringer, samisk reiseliv, samisk design og duodji. Sametinget anmoder om at dette tas opp i nordiske organ der det tilhører og felles strategier for utvikling av disse næringene på et allsamisk nivå prioriteres. Ivaretakelse og utvikling av duodji er viktig i et allsamisk perspektiv og slike strategier bør derfor arbeides mer med. Sametinget vil vise det arbeidet som gjøres med Sámi Made- og Sámi Duodji-merkene. Sametinget vurderer det som en god start på et større og bredere arbeid med varemerkesatsing av samiske produkter for nasjonalt og internasjonalt arbeid, herunder både samisk design, samisk reiseliv og samisk mat. 

​Sametinget vil understreke betydningen av samiske kulturinstitusjoner i utviklingen av samiske næringer som kreative næringer, samisk reiseliv, duodji og design. Det er behov for en målrettet styrking av institusjonene for å sikre nettverk for kreative næringer, der mangfold og levedyktige næringer i samisk tradisjonelle områder er målsetningen.  

​​Laksen er det viktigste kulturelle fundamentet for elve- og fjordsamisk kultur i Tanadalen. Sametinget vil påpeke behovet for å innføre en grenseoverskridende, reell lokalbasert og helhetlig forvaltning av bestandene i Tanavassdraget. Herunder styrke de institusjonene som bidrar til overføring av tradisjonell samisk kunnskap tilknyttet laksefiske, forvaltning av laks og andre stedegne arter i Tanavassdraget. Sametinget vil vise til den levende kulturen som fortsatt er langs Tanavassdraget hvor lokalbefolkningen har forvaltet vassdraget på en god måte og rette rammebetingelser og reell selvbestemmelse fortsatt kan gjøre det i generasjoner framover. Den elvesamiske kulturen og språket er under sterkt press og kan per i dag ikke praktiseres. SP art. 27 slår fast at statene ikke kan nekte et folk sin kultur, så det er nærliggende å konstatere at det pågår enda et menneskerettighetsbrudd i Tanavassdraget. Den historiske forvaltningen av og rettighetene til fisket i Tanavassdraget må anerkjennes. Det må granskes hvordan norske myndigheter har kunnet forvalte vassdraget slik at det har resultert i dagens alvorlige bestandsnedgang. Samenes egen urfolkskunnskap, utviklet over tusenvis av år, må ligge til grunn i alle avgjørelser om fisket.

Sametinget viser til at kommisjonsrapporten slår fast at Meahcásteapmi, den samiske høstingen og forvaltningen av naturressursene, er grunnlaget for livet i de samiske områdene og en sentral samisk kulturbærer. Rapporten viser også til hvordan statlig politikk og kolonialisering har påvirket samisk meahcásteapmi svært negativt. Det er behov for en grundig gjennomgang av den praksisen som har pågått over lang tid, hvor samisk meahcásteapmi ikke er tatt hensyn til ved reguleringer og utforming av lovverk. Det må iverksettes tiltak som del av myndighetenes oppfølgning av kommisjonens rapport for å bevare og utvikle meahcásteapmi og samiske utmarksnæringer. Regulering av ressurs-og områdebruken må tilpasses meahcásteapmi og samisk høsting. Samiske utmarksbrukere må få reell anerkjennelse av rettigheter til utmarksressurser, samt adgang til å nyttiggjøre seg av ressursene. Tradisjonell kunnskap om meahcásteapmi må kartlegges og systematiseres. Dagens lovverk er ikke tilpasset den samiske utmarksbruken og må revideres. Sametinget viser blant annet til at arbeidet med endringer av motorferdselsloven, revidering av viltloven, implementering av Naturavtalen og arbeidet med urfolks matssystemer som viktig for arbeidet for å sikre Meahcásteapmi.

Det viktig for Sametinget å presisere at alle tradisjonelle samiske næringer som viderefører samisk språk og kulturtradisjoner – reindrift, fiske i både sjø og ferskvann, utmarksbruk og jordbruk med flere – er kulturbærende næringer, og har og skal ha urfolks- og folkerettslig vern.

Sametinget støtter forøvrig sametingsrådets forslag til innstilling.