Les plenumssaken: Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport – Sametingets overordnede vurderinger

Behandlet i Plan- og finanskomiteen.

Ansvarlig rådsmedlem: Runar Myrnes Balto

Vedtak i Sametingets plenum 6. mars 2024

Rapporten Sannhet- og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner gir en grundig gjennomgang av fornorskningshistorien. Rapporten gir ikke et fullstendig, dekkende bilde av all uretten som er gjort. Den rommer ikke alle personlige erfaringer med fornorskning og konsekvensene av fornorskning, ikke alle geografiske områder er beskrevet like grundig og noen skildringer er mangelfulle. Sametinget tar høyde for at det i fremtiden vil komme ny kunnskap. Likevel utgjør rapporten betydelig dokumentasjon av fornorskningen og dens konsekvenser. Det er dokumentert at myndighetene tok i bruk et bredt sett av virkemidler og arenaer, inkludert kolonisering, for å gjøre oss norske. Kommisjonen har tegnet et krystallklart bilde av at vår felles historie i Norge, og også vår samtid, er preget av alvorlig urett. Sametinget ønsker å takke kommisjonen for et grundig og viktig arbeid.

Rapporten gir et solid grunnlag for at norske myndigheter og andre kan ta et oppgjør med fornorskningspolitikken og uretten de har utøvd. Sametinget forventer at dette gjøres.

Støtte til kvener/norskfinner og skogfinner

Rapporten skildrer fornorskningspolitikk og urett utøvd mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Som samenes folkevalgte organ, vil Sametinget uttrykke sterk og tydelig støtte til kvenenes/norskfinnenes og skogfinnenes rett til reparasjon for det de har tapt og til deres egne forsoningsprosesser definert ut ifra egne behov og ønsker. Sametinget fremhever alle gruppenes ressursbehov knyttet til forsoningsprosesser, og henstiller til Stortinget å sikre ressursene til dette. Når kvenene/norskfinnene og skogfinnene har gjennomført sine prosesser med vurderinger av rapportens innhold og foreslåtte tiltak, vil Sametinget være lydhøre for hvordan vi best mulig kan utøve videre solidaritet. 

Sametinget vil også uttrykke solidaritet med taterne/romanifolket som hadde en egen offentlig utredning i “NOU 2015: 7 Assimilering og motstand — Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag”. Denne utredningen viste at også taterne/romanifolket på 1900-tallet ble utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk fra norske myndigheter. Taterne/romanifolket har uttrykt sterk misnøye med myndighetenes oppfølging av denne. Sametinget oppfordrer Norge til å også følge opp denne utredningen på skikkelig vis.

Personlige bidrag 

Sametinget anerkjenner at det finnes like mange historier og erfaringer om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser, som det finnes individer direkte og indirekte berørt av denne politikken. Sametinget anerkjenner at mer enn 700 personlige historier samt annet dokumentasjon om temaet nå er hentet inn, analysert og gjort kjent, men anerkjenner også at det i sum kun er et utvalg av de mange historiene og erfaringene som vårt folk har måttet gjennomgå. Sametinget anerkjenner at det er historier og dokumentasjon som er gått tapt med tiden og som vi aldri vil kunne få tilgang til, og erkjenner at det vil være områder i Sápmi som ikke er omtalt eller inkludert i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Sametinget anerkjenner derfor kommisjonens arbeid som et utgangspunkt for videre arbeid. Sametinget anerkjenner også at mange ikke ønsker å dele av sine erfaringer og historier av ulike årsaker og det må vi respektere. Sametinget takker alle som har bidratt og som i fremtiden kan tenkes å bidra med sin historie, erfaring og kunnskap om temaet fornorskning, og at deres bidrag kan føre til fremtidig forskning på feltet som kan bringe ny kunnskap om vår historie.

Forvaltning av kommisjonens materiale 

Sannhets- og forsoningskommisjonens innsamlede materiale har stor verdi for fremtidig forskning. Materialet inneholder personsensitive opplysninger som må gis et betryggende vern. Sametinget ønsker konsultasjon med Arkivverket om reglene for forvaltningen av materialet og særlig om rammene for forskningsinnsyn.

Sametinget er positive til at kommisjonen, i kommisjonens retningslinjer for innsyn, viser til Sametingets etiske retningslinjer for helseforskning vedtatt av plenum i 2019 (sak 23/19) som ivaretar samers kollektive rett til selvbestemmelse. Sametinget forventer at forvaltningen av Sannhets- og forsoningskommisjonens arkivmateriale skal ligge godt innenfor folkeretten, slik at det sikres at materialet som berører tradisjonell kunnskap og det samiske samfunn blir tolket riktig, forstått, brukt og delt på en respektfull måte, samtidig som individers rett til sine egne personlige historier blir respektert.

Sametinget ber om at det ikke gis innsyn i arkivet etter Sannhets- og forsoningskommisjonen før Stortinget har behandlet saken, og konsultasjoner om reglene for innsyn i arkivmaterialet er gjennomført med Sametinget.

Behov for videre dokumentasjon og granskning

Sametinget anerkjenner at ikke alle opplever at deres historie er gjengitt godt nok i rapporten, og at ikke alle aspekter av fornorskningen og dens konsekvenser er godt nok avdekket. Videre viser Sametinget til at kommisjonen selv har avdekket flere forskningsbehov. Sametinget peker på konkrete forskning- og kunnskapsbehov i flere av de andre plenumssakene om rapporten. Sametinget henstiller til Stortinget å bevilge rikelig med midler til videre dokumentasjon og forskning på fornorskning og urett.

Kommisjonen har kartlagt at fornorskningspolitikken, gjennom blant annet jordbrukskolonisering og svekke av sjøsamiske fiskerettigheter, har medført varig tap av land og ressurser. Andre verdenskrig og tvangsevakueringa av Finnmark rammet også den samiske befolkningen sterkt. Sametinget ber derfor om at det nedsettes et utvalg som skal kartlegge hva slags økonomiske konsekvenser fornorskningspolitikk og urett har hatt for den samiske befolkningen. 

Sametingets tilnærming til forsoning 

For Sametinget er forsoning en overordnet visjon. Forsoning kan skje på mange nivå, hos enkeltindivider, mellom individer, grupper, institusjoner, og på et overordnet samfunnsnivå. Sametingets rolle er å bidra til forsoning på alle disse nivå.

Slik som fornorskningen var altomfattende, så må også forsoning være altomfattende og ta hensyn til asymmetriske maktforhold og maktstrukturer. På et samfunnsnivå må forsoning omhandle kompenserende og systemendrende rettferdighet, og Sametinget mener at kommisjonsrapporten må følges opp gjennom å reparere tidligere urett, avslutte pågående urett og forhindre fremtidig urett. Sametinget henstiller derfor Stortinget til å vedta reparerende tiltak med mål om å oppnå rettferdighet, samt å endre strukturer, lover og forestillinger som fornorskningen har skapt.

Som del av reparasjonsprosessen henstiller Sametinget nasjonale myndigheter, offentlige institusjoner og alle som er skyld i urett om å anerkjenne denne uretten. Sametinget oppfordrer flere til å be om unnskyldning til de som er utsatt for uretten. Sametinget mener at unnskyldning, vilje til oppgjør og endring er et konstruktivt gode som kan åpne veier for forsoning, men at man ikke nødvendigvis kan forvente en uforbeholden tilgivelse i retur.

Sametinget observerer at mangel på tillit er et gjennomgående tema i rapporten, og understreker at reparasjon av tillit må skje gjennom en rettighetsbasert tilnærming. Staten må respektere, beskytte og innfri samenes rettigheter. FNs erklæring om urfolks rettigheter må danne rammeverket for forsoning på alle nivåer og på tvers av alle sektorer. 

Kommisjonen fremhever at i lys av fornorskning, kunnskapsløshet, hat, hets og diskriminering så er det ikke noen selvfølge at noen skulle kalle seg samer i dag. At dette er mulig, vitner om sterk motstandsdyktighet, på nordsamisk birget. Sametinget slutter seg til kommisjonens anbefaling om å ha denne styrken bevisst i oppfølgingen av rapporten.  

Sametinget understreker at det er behov for reparerende tiltak også på områder utenfor det som er definert under pilarene. De fem pilarene må derfor forstås som et minimumsnivå for hva som må gjøres, og ikke sette begrensninger for det reparerende arbeidet.

Sametinget forutsetter at hvorvidt individuell og kollektiv forsoning er oppnåelig, og hva som skal til for å oppnå det, vil være et spørsmål som vil drøftes i lang tid fremover.

Reparasjon for enkeltpersoner

Sametinget mener kommisjonen dokumenter at fornorskning og urett samlet sett har ført til fornorskningsskader for det samiske folket. For enkeltpersoner betyr dette menneskelige omkostninger og tapt tilknytning til samisk kultur, språk og næring. Sametinget mener at alle samer som en del av det reparerende arbeidet må få mulighet til å tilnærme seg det samiske på egne premisser. Det betyr blant annet at det må finnes tilbud som gjør at man kan lære seg en del av som er tapt. Å få være en del av et samisk fellesskap uavhengig av hvilket utgangspunkt man har fått som følge av fornorskningen, er et sentralt mål. Sametinget slår fast at hver same må ha mulighet til å forvalte sin egen samiskhet. Hver same som oppfyller kriteriene, er også velkommen i Sametingets valgmanntall.

Sametinget tar høyde for at det kan være behov for erstatninger til enkeltpersoner som følge av fornorskningen, og ber Stortinget sørge for at dette utredes videre.

Stortingets ansvar 

Sametinget slutter seg til kommisjonens forventning om at Stortinget må sikre systematisk oppfølging av tiltakene som iverksettes og oppdatering på arbeidet med forsoning. Ulike samfunnsaktører må bidra til en helhetlig innsats, men nasjonale myndigheter har et overordnet ansvar. Sametinget forutsetter at oppfølgingen av rapporten ikke kan gjøres gjennom en enkelt behandling eller et enkelt vedtak.

Sametinget viser til at Sannhets- og forsoningskommisjonen var en parlamentarisk granskningskommisjon, nedsatt av Stortinget som en del av deres kontrollerende virksomhet. Derfor anbefaler Sametinget at Stortinget oppretter et eksternt organ som et virkemiddel for å kontrollere Regjeringens og forvaltningens oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Dette bør være et frittstående organ opprettet direkte under Stortinget, lik Stortingets andre kontrollorganer. Sametinget forutsetter deltakelse i oppnevning av organet og utforming av dets mandat. I tillegg bør Stortinget be Regjeringen om årlige rapporter om oppfølgingen av rapporten. Formålet vil være å gi Stortinget grunnlag for å vurdere gjennomføringen av de reparerende tiltakene, og mulighet for å iverksette nye tiltak.

Sametinget ber videre Stortinget benytte seg av sine virkemidler som bevilgende og lovgivende myndighet. Staten må følge opp sine juridiske forpliktelser om å legge til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, jamfør Grunnloven, ILO-konvensjon 169 og FNs urfolkserklæring. Som del av reparasjonen etter fornorskningen, ber Sametinget derfor Stortinget, som bevilgende myndighet, om å sette Sametinget i stand til å utøve sin rolle.  

Sametinget registrerer at svært mye av det som kommer frem i rapporten, både i form av temaer og forslag til tiltak, er spørsmål som Sametinget tidligere har behandlet. Sametingets brede virksomhet innenfor mange fagområder er å tolke som reparerende virksomhet, eksempelvis Sametingets innsats innenfor språk, kultur og næringer. Sametinget er videre hovedfinansiør av de fleste tiltak i det samiske samfunnet som bidrar til å reparere skadeverket etter fornorskningen. Dette taler for at et oppgjør med fornorskning og urett, må innebære en styrking av Sametinget. Norske myndigheter må lytte til Sametinget, som samenes folkevalgte organ og uttrykk for samenes rett til selvbestemmelse. Sametingets politiske og administrative kapasitet må styrkes for å kunne løse alle oppgavene der behovene til det samiske samfunnet er.

Sametinget forutsetter at plenumsvedtakene i Sametingets behandling av rapporten er førende i Stortingets kommende behandling, og er klar til å konsultere med Stortinget om dette. Sametinget er videre beredt til å spille en sentral rolle i gjennomføringen av tiltak, men forutsetter at det er staten, som ansvarlig part, som vil bære kostnadene. Se plenumssak Sannhet og forsoning – Pilar 5: Implementering av regelverk om Stortingets plikt til å konsultere samiske interesser.

Sametinget viser til kommisjonens beskrivelse av hvordan flere deler av offentlig virksomhet og forvaltning har bidratt til fornorskning og urett, herunder skolevesenet, høyere utdanningsinstitusjoner, forvaltningsorganer, helse- og velferdstjenester, Barnevernet og kriminalomsorgen. Stortinget må legge føringer for bred deltakelse i oppfølgingen av rapporten og stille klare forventninger om at både offentlige institusjoner og sivilsamfunnet følger opp rapporten ved å anerkjenne uretten som er begått og iverksette reparerende tiltak. 

Sametinget ber Stortinget om å holde befolkningen informert om norske myndigheters fremdrift og innsats, for eksempel gjennom en egen nettside med oversikt over reparerende tiltak og gjennomføringen av disse. Her bør også fylkeskommuner, kommuner, sivilsamfunn og andre oppfordres til å dele deres oppfølging av rapporten, og la seg inspirere av hverandre.

Kommunalt og fylkeskommunalt ansvar

Sametinget anerkjenner at geografi spilte en rolle i utforming og gjennomføring av fornorskningspolitikken og i fornorskende prosesser. Dermed er det også geografiske forskjeller i fornorskningens konsekvenser, og i hvilke reparerende tiltak som trengs. Sametinget mener at det er behov for grundigere kartlegging av lokale behov, og vil derfor gjøre en gjennomgang av fornorskningsskader og reparasjonsbehov i samiske lokalsamfunn.  

Sametinget understreker viktigheten av kommuner og fylkeskommuners innsats for reparasjon og fremtidig forsoning, og stiller seg bak kommisjonens oppfordring om at kommuner og fylkeskommuner må sette i gang lokale prosesser for å følge opp rapporten. Hver kommune i samiske områder bør gjøre en egen analyse av hvordan fornorskningen har påvirket befolkningen i sin kommune, og iverksette reparerende tiltak. 

Sametinget henviser til de andre plenumsvedtakene om sannhet og forsoning, hvor kommunenes og fylkenes rolle utypes, samt en fremtidig gjennomgang av fornorskningsskader og reparasjonsbehov i samiske lokalsamfunn. Stortinget må sørge for at det bevilges tilstrekkelig med ressurser til kommuners og fylkeskommuners oppfølgingen av rapporten.

Alle må bidra 

Sametinget viser til at mange i det samiske samfunnet bidrar til å styrke og revitalisere samisk språk, kultur og levesett, og til å bygge broer til storsamfunnet. Det påligger Stortinget et ansvar å styrke det samiske sivilsamfunnet med tilstrekkelige ressurser til å kunne fortsette sitt gode arbeid og være delaktig i reparasjonsarbeidet fremover. 

Sametinget slutter seg til kommisjonens oppfordring om bred deltakelse i forsoningsprosessen, og inviterer et bredt spekter av samiske og ikke-samiske aktører innen frivillighet, kunst, kultur, religion og åndelighet, forskning og utdanning til å bidra. Ikke-samiske aktører bør være lydhøre for behovene og synspunktene til samiske medlemmer og samiske stemmer innen sitt felt, men samtidig kjenne sitt ansvar for å sette i gang og styrke tiltak for reparasjon. Det samiske samfunnet er lite og har knappe ressurser, og er avhengige av gode samarbeidspartnere.

Majoritetsbefolkningens tap 

Sametinget mener at et mangfoldig samfunn også er et rikt samfunn. Dette betyr at fornorskningen også har hatt negative konsekvenser for majoritetsbefolkningen som er frarøvet et forhold til og kjennskap til samisk kultur og språk. Sametinget viser til at forholdet mellom samer og nordmenn i eldre tider var preget av gjensidig avhengighet, hjelpsomhet og vennskap, på nordsamisk verddevuohta. Denne jevnbyrdigheten er noe som har gått tapt blant annet som følge av fornorskningspolitikken. Dette er også et tap for majoritetsbefolkningen. 

Sametinget mener at majoritetsbefolkningens tap blant annet må repareres gjennom kunnskap og bevissthet. Dette gjelder ikke bare kunnskap om historien, men også bevissthet om de strukturelle virkningene av fornorskningspolitikken. Både den norske og den samiske befolkningen må settes i stand til å forstå bakgrunnen for disse strukturene, for å kunne identifisere de samme strukturene i dagens samfunn. 

Statsgrensenes rolle 

Det samiske folket er ett folk i fire land, og har opplevd assimilasjon og undertrykkelse i alle land. Sametinget anerkjenner at norsk fornorskningspolitikk og urett har rammet samer i Sverige, Finland og Russland, blant annet ved at mange har opplevd varig tap av rettigheter, tilgang til land og ressurser i Norge og ved at familier har blitt splittet og verdde-relasjoner ødelagt.

Reparasjon etter fornorskningen må også innebære reparasjon av de konsekvensene som grensedragningene har hatt. Sametinget slutter seg til kommisjonens anbefaling om å se til de svenske og finske prosessene, og henstiller til Stortinget å sørge for en felles nordisk oppfølgingsprosess i tett samarbeid med Sametingene i alle tre land. Sametinget viser også til plenumssak 10/22 om Grensenedbygging i Sápmi. 

Et ytterlige reparerende tiltak for styrking av samhandling over statenes grenser, kan være å opprette en fast administrasjon for Samisk Parlamentarisk råd.

Formidling av vår felles historie med fornorskning og urett 

Tiltak 4.1 Kommisjonen foreslår et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid.

Sametinget er positive til dette forslaget, og tiltrer kommisjonens vurdering av at et løft av majoritetens kunnskap om fornorskningen og dens konsekvenser er en forutsetning for fremtidig forsoning. Sametinget vil fremheve at formidling om samer, samiske språk, kultur og samfunnsliv må være en del av dette, og at formidlingen må gjenspeile at samer er ett folk i fire land og at vi har opplevd assimilasjon og undertrykkelse i alle land.

Sametinget understreker at denne kunnskapen må være tilgjengelig for befolkningen i hele landet, og mener derfor at digital formidling må være i kjernen av kompetansesenterets virksomhet.

Sametinget understreker videre viktigheten av at de som er berørt av fornorskningen gis mulighet til å bli kjent med sin egen historie, på eget språk.  Det er også et behov over hele Sápmi for steder for å minnes og reflektere over fornorskningen, og bearbeide følelser som sorg og tap. Sametinget vil i den sammenheng fremheve kompetansen og erfaringene som samiske institusjoner allerede har fra forskning, dokumentasjon og formidling om fornorskning og om samiske tema.

Sametinget mener at opprettelsen av et nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikk og urett må akkompagneres av en reell styrking av de eksisterende institusjonene i Sápmi og tiltak for institusjonsbygging i de områdene der det ikke finnes noen eksisterende samiske institusjoner.

Det må også opprettes en ny tilskuddsordning med mål om å gjøre det mulig for ungdom fra hele landet å reise på skoletur for å lære om fornorskningen.

Sametinget viser til kommisjonens forslag om at kompetansesenteret bør samarbeide med Arkivverket om formidling av de personlige historiene som kommisjonen har tatt imot, og mener at Samisk arkiv og Digitalarkivet bør spille sentrale roller i dette arbeidet. Sametinget tiltrer kommisjonens forslag om at senteret skal forvalte kunstverkene som kommisjonen overleverte til Stortinget.

Sametinget henstiller Stortinget til å bevilge de nødvendige ressursene til dette, samt sørge for videre utredning av hvordan tiltaket kan realiseres på best mulig måte. Utredningen må hensynta behovet for formidling over hele landet. Dette må skje i nært samarbeid med Sametinget.

Sametinget støtter for øvrig Sametingsrådets forslag til innstilling.Les plenumssaken: Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport – Sametingets overordnede vurderinger

Behandles i Plan- og finanskomiteen.

Ansvarlig rådsmedlem: Runar Myrnes Balto

Sametingsrådet foreslår at det opprettes et eget organ underlagt Stortinget som skal rapportere på fremgangen i oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Sametingsrådet støtter forslaget om et kompetansesenter for formidling om fornorskningspolitikken, men understreker at organiseringen må ta hensyn til behovet for lokal formidling i alle områder, og at det må tas hensyn til eksisterende kunnskapsmiljøer. I tillegg pekes det på behovet for nye institusjoner i samiske områder.

Sametingsrådet foreslår at hele samfunnet inviteres med i prosessen. Institusjoner, organisasjoner, fylker og kommuner anbefales å se på hvilken rolle de har hatt historisk, og hvordan deres virksomhet påvirker samiske forhold i dag. De inviteres til å kjøre egne prosesser, og til å hente inspirasjon fra Utdanningsforbundet og Den norske kirke. 

Sametingsrådet foreslår i saken at Sametinget utviser stor solidaritet med kvenene/norskfinnene og skogfinnene.