Samiske kulturminner i Sør-Randalen, Nasafjellet

Av Roy Kappfjell

Nasafjellet med Sør-Randalen har gjennom flere tusen år vært et område der reinen har funnet sine beiter, enten det har vært på høyfjellet ved snøfonnene eller i elvedalene nær skoggrensen. Spor etter den første fangstbefolkningen som streifet på jakt etter villrein og annet vilt er sparsomme.  Gjennom arbeidet med registrering av samiske kulturminner på Saltfjellet, har man gjort observasjoner av såkalte knakkeplasser, der piler og annet verktøy av kvarts har blitt bearbeidet. Det er særlig på vinderoderte høydedrag og hellinger i terrenget man finner slike lokaliteter.

Kvartsfunn og tidlige boplasser

Ved Sørelva nordvest for Lønsdalen ligger en lokalitet som trolig er fra steinalderen eller tidlig metall-tid.  Her kan man tydelig se hvordan mindre avslag av kvarts har spredd seg utover som følge av bearbeiding av et større emne in situ. I en helling ved Sukkertoppen i Lønsdal ble et mindre avslag observert. Ved Nasafjellet i nærhet av Stokkabekken, har vi kanskje den mest interessante lokaliteten. På et vinderodert høydedrag, ble en árran, ildsted med generell datering til yngre jernalder-tidlig middelalder dokumentert. I tilknytning til ildstedet lå flere avslag av kvarts spredt utover. Arkeologen Sven-Donald Hedman (UiT) tolket avslagene i kontekst med en tidligere boplass fra steinalder (Hedman 2012, A.284:78). Det er fristende å se de ulike funnstedene i relasjon til forekomsten av kvarts på Nasafjellet.

Stallotufter

De mest fremtredende samiske kulturminnene i Sør-Randalen er de såkalte stallotuftene. Tuftene skiller fra tradisjonelle gammetufter med en forsenket gulvflate. Selve vollstrukturen fremstår som oval i formen, men her er og dokumentert tufter med et tilnærmet rektangulært uttrykk. Den rektangulære formen er sjeldnere og skyldes vind- og vannerosjon etter at boplassen ble overgitt. Størrelsen på vollen står i forhold til dybden på bostedsflata. Jo dypere gulvflate, desto høyere og bredere fremstår vollkanten (Hedman 2012:10). Den ovale formen har stallotuftene til felles med den vestsamiske gammen, kjent fra pitesamisk- og sørsamisk område. I disse områdene har det vært en tradisjon å bygge med den såkalte buesperre-konstruksjonen (se Fig. 1.

Fig. 1. (Etter I. Storli 1991:34).

Basert på et større antall registrerte gammetufter i indre Varanger (Finnmark), finner vi også her en varierende grad av forsenkninger i tuftene. På en lokalitet ved Luhkárgohpi i Unjárgga (Nesseby kommune), har to av til sammen 30 tufter blitt undersøkt. De fleste hadde tilnærmet sirkulær form med tydelige vollstrukturer, og flere fremstod med en markert nedgravd gulvflate. Dateringen for tuftene viser at boplassen ble brukt i tidsrommet 1300-1400 AD (Schanche 2005:67).      

Ildsteder og familieliv

Den vanligste formen på ildstedene i stallotuftene har vært rektangulære, men også ovale ildsteder kan forekomme. Enkelte ildsteder kan være markert med steinsatte armer mot dørpartiet. I motsatt ende av ildstedet kan man også spore en større stein kalt båassjoe-steinen, kjøkkensteinen (Storli 1991:33) Kjøkkensteinen har blitt forbundet med kvinnens tilstedeværelse i gammen og anses å ha lange tradisjoner. Funn av et spinnehjul av kleber ved Straitasjokka i Lønsdalen (Storli 1991:20-21), styrker kvinnens tilstedeværelse i bruken av stallotuftene. Spinnehjulet ble funnet i et område der husmora tradisjonelt har hatt sitt tilhold i gammen. Funnene gir en indikasjon på at hele familier må ha brukt området, der jakt- og fangst har vært gjeldende ved siden av et visst tamreinhold – trolig til melking.

Boplassenes romslige organisering viser til store endringer i det samiske samfunnet fra yngre-jernalder og frem til tidlig middelalder (800-1300 AD). Dette gir seg også til uttrykk gjennom endrede ritualer og religiøse sedvaner, der gravskikk og offerplasser identifiseres og tar nye former (Hedman 2015:29). 

Beingjemmer og offerplasser

Arkeologiske spor etter offerplasser tilknyttet det enkelte husholdet, har blitt funnet flere steder ved Stokkabekken som har sitt løp mellom Nasafjellet og Stokkafjellet.  I nær tilknytning til ei enslig stallotuft på sørvest siden av Stokkafjellet, har en lokalitet med margspaltede bein blitt datert til 1480-1645 kalib. AD. I det samme området på nord-vest siden av Nasafjellet, har en lokalitet blitt datert til 1682-* kalib. AD (Hedman 2015:45).  

Offerplasser I tilknytning til det lokale husholdet benevnes som beingjemmer i det arkeologiske materialet, og kan variere i størrelse. Her finnes flere lokaliteter med ulike mengder margspaltede bein, som oftest deponert under steiner eller i kløyvde flyttblokker. De daterte lokalitetene ved Nasa- og Stokkafjellet, representerer bein fra det øverste laget av beingjemmene. For å unngå «størst» mulig inngrep i selve kulturminnet, ble kun store og synlige bein valgt for å kunne legge beina tilbake etter utført DNA-analyse og datering. Hvor gamle de ulike beingjemmene kan være forblir et åpent spørsmål, men vi kan søke svar andre steder der beingjemmer har blitt dokumentert gjennom arkeologiske utgravinger. 

Reinlykke og maadtoe-tradisjonen

I Vilhelminafjällen i Sverige har man ved Spaunaküllen i Bieliteområdet, datert beingjemmer brukt siden vikingtiden (Aronsson 1993:241). Nord for det pitesamiske området har arkeologen Oddmund Andersen undersøkt og datert flere beingjemmer fra vikingtid og frem til vår tid (Andersen 2008:231-232). Selve offerhandlingen med nedleggelse av margspaltede bein forbindes med begrepet reinlykke, og regnes som en del av maadtoe-tradisjonen, der reinen ble hedret for at dyret skulle kunne gjenoppstå – og flokken regenereres.

Stødisteinene

Ved Stødi sør for vannskillet mellom Rana og Salten, ligger et offersted som har blitt tolket som felles for flere hushold. Offerstedet omtales i dag som Stødisteinene og ligger like ved Nordlandsbanen og løpet til gamle E6. I dag kan ikke bein fra offerstedet spores slik tidligere kilder fremstiller det. Stødisteinene kan trolig ses i en relasjon til flere teltboplasser i området. Rundt Stødisteinene står mindre kløvne flyttblokker med funn av margspaltede bein, trolig fra rein.

Goabdesbakte - Tromberget

Sør for Nasafjellet og Gárgadasoajvve, ligger et fjell som heter for Goabdesbakte, Tromberget.  Randalselva kommer inn sørøst fra Sverige og har sitt løp mellom Gárgadasoajvve og Goabdesbakte. Ved den nordlige delen av Andfjellet gjør den en sving ved skoggrensen og løper 7 km nordvest gjennom Sør-Randalen, der den tar opp i seg løpene fra Sølvbekken og Gubbeltåga. 

Tromberget har fått sitt navn etter den samiske trommen goabdes, goavvdis av nordsamisk type. Goabdes er en skåltromme skåret ut av et helt trestykke. Denne typen av samisk trommer skilte seg ut fra den sørsamiske typen som var en s. k. rammetromme. Skåltrommene var vanlig fra deler av Nord-Rana og nordover mot Finnmark. 

Tromberget og den sørlige bredden av Randalselva mot Andfjellet, danner et diffust grenseskille mellom Sørvesterbyen (Pite lappmark) og Ume lappmark på norsk side. Stállotufter og boplasser med árran, ligger her tett ved skoggrensen på begge sider av elva. Høyere opp i terrenget finner vi reintrøer og teltboplasser fra hellingen av Andfjellet og over ryggen ved Nordre-Andfjelltjønna. Videre går boplassmønsteret videre opp mot Tromberget i sørøst (Kappfjell 2023). Det er fristende å tolke dette boplassmønsteret som pitesamisk.

Nordre-Andfjelltjønna og Tromberget var trolig et grenseskille mot umesamene som hadde tilhold ved Andfjellmyrene, Sødre-Adfjelltjønna og Andfjellets sørlige deler. Følger man den tradisjonelle grensesettingen mellom siidaområdene, virker dette rimelig i forhold til vannføringen fra bekkene som tas opp i Randalselva og Virvasselva. 

Goabdesbakte som stedsnavn, manifesterer seg ganske sterkt som et symbol på ei folkegruppe som ønsket å differensiere seg og markere tilhørighet til området. Det blir bare spekulasjoner, men fra grenseforhørene på 1700-tallet (ref. Schnitler) får vi vite at det er en del konflikter i grenseområdene på svensk side.

Goabdesbakte i tradisjon og kilder

I 1912 nedtegnet den svenske musikeren og sameforskeren Karl Tirén (1869-1955) en voulle til Goabdesbakte, fremført av en samekvinne fra Arjeplog.  I vokaliseringen ble teksten Jag offrar åt örnen flettet inn i voullen (joiken) av den pitesamiske kvinnen. Därmed skulle avses smörjning av klippan med fett skriver Tiren videre (Manker 1957:222). Jeg har en følelse av at Manker og Tirén blander sammen Auronása og Goaabdesbakte til ett og samme fjell. Det er uvisst om de noen gang hadde vært i det aktuelle området, men vi vet at de trolig baserte sine opplysninger fra Gustaf Hallström (1924) som hadde mottatt beskrivelser fra den norske presten Ole Tobias Olsen.

I Årbok for Rana med omliggende distrikter 1972 vol. 5, gjengis de to originale brevene til amanuensis og arkeolog Gustaf Axel Hällström, 1911. O. T. Olsen legger ved et foto av Auronása og beskriver offerstedet og dets historie. 

Paa toppen af Fjeldet stod ennu i 1870 det opførte Ildsted eller Alter for Ofring av Rensdyr, hvis afspiste Ben kastedes ned over den steile Fjeldvæg og endnu for 100 Aar siden dannede en Benhøi. Ifølge udsagn fra min Fader (født 1774) holdtes aarlig paa Auronasa en stor Offerfest, hvor «Overnoiden» tillige holdt Skole til Uddannelse af Noider for Flyttlapperne fra Wilhelmina, Terna, Sorsele og Arjeploug lappmark. Paa vestre Side af den rundt Fjeldet løbende «Daudmandselva» sees endnu flere gamle Lappegraver.

I sitt andre brev til Hallström forteller Olsen at han selv har vært oppe på Auronása i 1870 og sett offerstedet. Han beskriver det som et alminnelig lappisk ildsted, men med flere steiner lagt i en rund krets over hverandre. Videre fortelles det at noaidien ved Auronása; 

pleide at holde sin Spaatromme gjemt under en Berghald paa det nedenfor liggende Fjeld Gobdis eller Gobdisbakte. Efter Sagnet holdtes paa Auronasa aarlige Offerfester, hvori de fleste Noider paa Helgeland deltog og samtidig modtog høiere Undervisning i Ttroldom og Brug af Runetrommen.  Benene af Offerdyrene anbragtes under Fjeldets steile Styrtning og dannede der en liden Benhøi.

I 1942 gjorde Ella Odstedt (1892-1967) en svensk etnolog og folkelivsforsker et intervju med en samekvinne fra Ammarnäs (Sorsele), lappänkan Anna Maria Larsson f. 1875. Hun forklarte at det på norsk side skulle være et berg som er et gammelt offersted. Det er som tommelen, og viste ved hjelp av tommelen hvordan berget var likt det øverste leddet. Berget synes godt fra Ammarfjället. Det har først og fremst vært et offersted, men også en plass for sakkyndig noideskole. Fjellet fanger oppmerksomheten på mange mils avstand. Den imponerende ørnenebbformede toppklippen ble nok betraktet som en seite (offerstein) (Manker 1957:222).

Bureken og kvinnelige gudeskikkelser

På Nasafjellets vestre side mot Sør-Randalen ligger Bureken (Buoragabáhkko, lul.sam) som jeg mener er feiltolket fra det opprinnelige samiske navnet. Bureken eller Buoragabáhkko viser til en pitesamisk navneversjon som trolig ikke er så ulik. Jeg er fristet til å se den sørsamiske benevnelsen båeries-aahka, gamle mor i det fornorskede navnet. 

Det er uvisst om navnet henviser til en gammel offerplass. Navnet skulle tilsi at her må ha vært en forbindelse til maadtoe-tradisjonen, og kvinnekraften vi forbinder med de samiske gudeskikkelsene Máttaráhkká, Sáráhkka, Juoksáhkká og Uksáhkká. Lokaliteten er registrert som et samisk kulturminne med flere funksjoner; mulig offersted og tilfeldig oppholdssted for jegere og reingjetere under steinens vestside (Kappfjell 2023). 

Boplassmønster og ressursutnyttelse

Resultatet fra S-D. Hedmans arbeid i det pitesamiske prosjektet (Hedman 2010, 2012) har først og fremst gitt viktig og ny informasjon som kan belyse spørsmål om stallotuftenes utbredelse, lokalisering, boplassmønster og ressursutnyttelse. Utbredelsen fra Rana til Beiarn viser til et gjentagende flyttemønster som går mot de indre fjordbotnene. Flyttemønsteret er også historisk belagt gjennom den pitesamiske reindriften.  Selv om at det ikke er helt uproblematisk å sammenligne forhold som skiller med 900 år, så oppfattes flyttemønsteret som likeartet (Hedman 2015:47).

Relasjonen mellom ulike typer av samiske kulturminner, dokumenteres for å kunne danne seg et bilde av bruken av landskapet fra forhistorisk tid og frem til i dag. Sven-Donald Hedman oppsummerer resultatet fra det pitesamiske prosjektet 2010-2012 på følgende måte: 

Det går att konstatera att det finns flera samband mellan boplatslämningarna, árran och stállotufter. De framkommer på samma lokaler och var lokaliserade i samma geografiska lägen. Ett undantag är emellertid furuskogen. Här påträffades enbart árran. Variationen av boplatslägen för stállotufter och árran har också slående likheter. Även organiseringen och boplatsmönstret har analogier, med två till tre anläggningar som det vanligaste förekommande mönstret. Kombinationen boplatser tillsammans med bengömmor och olika typer av förvaringsgropar är också tydlig i landskapet (Hedman 2012:16).

Forrådsgroper og matlagring

Boerneh, forrådsgroper, eller förvaringsgropar opptrer likt i relasjon til árran og Stallotufter. Det kan være vanskelig å datere forrådsgroper. Unntaket er en relasjon til et øvrig kulturminne, der de opptrer alene.  I tilfeller der forrådsgroper og stállotufter er enerådende, kan man gi en generell datering til yngre jernalder-tidlig middelalder (Hedman 2012:12). Siden vi har flere lokaliteter med forrådsgroper ved Nasafjellet, kan det være interessant å vite hva de har blitt brukt til. Pitesamen Lars Rensund, født Lars Andersson Spjellok (1901-1993), har beskrevet hvordan forvaringsgropene ble brukt:

Så här gjorde samerna i Arjeplogfjällen i gamla tider. De använde jordgropar att förvara renkött över vintern till våren. De grävde en ganska djup grop överst på en backe och lade näver runt väggarna och botten, körde fram renhjorden runt backen och slaktade matrenar. De lade köttet i gropen, satte näver ovanpå och täckte gropen med en stor flatsten, trampade snö runt omkring och sedan slog de vatten ovanpå så at det skulle frysa till is.  Där fick köttet ligga till våren, då solen värmde och isen kring stenen tinade och lossnade.  Då togs köttet upp, röktes och torkades.  Men då njallan började byggas, kom köttgroparna mer och mer bort.  Min far berättade att så sent som i början på 1870 så fanns det ännu en och annan same som använde jordgropen och förvarade köttet om vintern (Rensund 1984:14).

Reintrøer og kultiverte områder

En annen relasjon som ble diskutert under feltarbeidet i det pitesamiske prosjektet, var forekomsten av kultiverte områder i nær tilknytning til boplasser med stállotufter. På sørsamisk beskrives dem som gietdtaevjieh, reintrøer og fremstår som gressenger, gressvoller, gresssbevokste hellinger mot høydedrag og gressbevokste teiger i fjellbjørkskog. 

Med bakgrunn i en sørsamisk reindriftsfamilie og 9 år ved den sørsamiske internatskolen i Hattfjelldal, ble jeg tidlig oppmerksom på sporene etter reindriftssamene på Saltfjellet.  Som arkeolog med liten kunnskap om reintrøer og det biologiske mangfoldet, kunne ikke Sven-Donald Hedman dokumentere relasjonen til stallotufter som sikkert. Synet på reintrøene skulle endre seg noe etter et besøk i Bjorådalen (Rana), der undertegnede og Sven-Donald Hedman utførte kulturminneregistreringer i relasjon til kultiverte områder. Reintrøene ble funnet ved hjelp av flyfoto der de skilte seg ut i landskapet. Resultatet av registreringene gjorde at vi kunne reflektere over tidligere observasjoner i Lønsdalen, Sørelva og Beiarn (S-D Hedman muntlig med.). Det må legges til at Hedman mente våre resultater ville legge grunnlaget for nye tolkninger av boplassmønsteret, og anså det som en oppgave for fremtidige forskere. Områdene i Bjorådalen ble re-registrert i et senere kulturminneprosjekt under ledelse av arkeolog Erik Norberg, Saemien Sijte (Kappfjell 2023). 

Lovvebahke og rovabaike

En annen benevnelse på kultiverte områder fremhevet av eldre sørsamer, er såkalte lovvebahke. Lovvebahke er naturlige hvilesteder for rein og disse var særdeles verdsatt. Når reinsimlene skulle melkes, foretrakk de helst gamle plasser, eller steder de fant frem til selv. Her ble også leirplasser etablert, og disse ble gjerne kalt for rovabaike - steder der reinen kunne roe seg ned før melking (Vorren 2002:25). Rovabaike el. rovabahke er en annen benevnelse for lovvebahke som brukes i den sørsamiske dagligtalen. Det som skiller de to benevnelsene er at rovabahke henviser til simla og kalvens behov, mens lovvebahke er steder der hele reinflokken kan finne seg et naturlig hvilested (Kappfjell 2023).

Reindrift og historiske kilder

Langs Nasafjellet og Sør-Randalen finner vi flere registrerte reintrøer i relasjon til árran, beingjemmer og øvrige kulturminner. I likhet med de forhistoriske stállotuftene, er de arkeologiske kilder til vår kunnskap om samenes liv ved Násafjellet. Hvem disse menneskene var, hvilken folkegruppe de tilhørte, og hvilke ressurser de utnyttet, har blitt beskrevet i flere historiske kilder. 

Det er særlig grensedragningen mellom Norge og Sverige som har gitt størst tilfang til denne kunnskapen. Den svenske gruvedriften ved Nása sølvgruver på 1600-tallet gir viktig informasjon rundt samenes rolle i det mørke kapittelet av samenes historie.

Skattlegging og samisk handel

Men før Nása trer inn i kildene har vi opplysninger om den svenske beskatningen av samene. Med bakgrunn i de mange krigene mellom de nordiske kongemaktene var det viktig å hevde suverenitet over grenseområdene. Før 1523 var det birkarlene som stod for skatteoppkreving og handel med samene. Birkarlenes virksomhet representerte et østvendt handelsnettverk som også involverte samene i Vaapste, Raane og Salten. Med Gustav Vasas maktovertakelse i 1523 tok sentralmakten sterkere kontroll over handel- og skattelegging av samene. Fra 1550 ble birkarlenes virksomhet overtatt av kronen og samene betalte skatt direkte til svenskekongen. Med dette fikk man utførlige skattelister over samer i den såkalte Laisbyen i Pite lappmark. Skatten var ikke en årlig ordning men snarere en såkalt kjøpsskatt som ga samene adgang til markedene i fjordene. En slik skattelegging beskrives i Salten 1598 i form av skaenck oc foræring fra samer til fogden for å delta i handel (Hermanstrand 2020:28-30).

Oppdagelsen av sølvet på Nása

Bakgrunnen for oppdagelsen av sølvforekomsten på Nása har blitt diskutert av ulike historikere, og det hersker bred enighet om at det var en same med navn Peder Olofsson som gjorde sølvfunnet 1635, enten alene eller i samarbeid med Jöns Person, en svensk perle- og diamantsøker (Uvén 2022:36). 

Det hadde lenge vært kjent at det skulle finnes malmforekomster et sted mellom Pite- og Luleå lappmarker på begynnelsen av 1600-tallet. Den svenske kongen Karl IX beordrer såkalte lappmarkskommissarier for å bryte malmprøver i fjellene, men ingen resultater fra undersøkelsene ble rapportert inn. Formålet for undersøkelsene var;

en tanke som Karl IX såg som en møjlighet till att fylla kassakistan med de pärlor, metaller och ädelstenar som förventades vila i myllen.

I 1604 sendes kongens egne tjenere ut i lappmarken for å søke etter forekomsten. Det var ikke bare metaller kongen drømte om. Han hadde også en tanke om at området skjulte store forekomster med edelstener og sötvattenpärlor (Uvén 2022:8).

I Johannes Schefferus Lapponia fra 1673 beskrives mannen som fant sølvforekomsten ved Nasafjellet som en Loens perfon. Her opplyses ingen navn, etnisitet eller yrke. Eric Forsgren (1928-2018) reporter og dokumentarfilmskaper i Sveriges Television, beskriver mannen på følgende måte i sin bok: 

Det var på hösten 1634 som lappen Peder Olofsson, som hade sina renar i trakten, hittade en svartblänkande sten på Nasafjäll. När han tog upp stenen och skrapade på den glänste den på ett märkligt sätt (Uvén 2022:35-37).

Hvem var «Loens person»?

Gjør man søk i andre kilder etter Johannes Schefferus Loens Perfon, finner man bla. den ukjente personen omtalt som Loens person.  Hvis man skal driste seg til å gjøre egne tolkninger av Schefferus beskrivelse, så er det fristende å tolke henvisningen som en person fra Loens. Så hvor skal denne personen fra Loens lokaliseres? 

Samene ved Nasafjellet har i senere kilder blitt omtalt som samer tilhørende den såkalte Sørvesterbyen (sv. Söder wäster byn). Det viktigste samlingsområdet for siidaene i Sørvesterbyen var Lønsdalen. På pitesamisk benevnes Lønsdal som Luonos med genitiv Lunusa. Enkelte har tolket det samiske navnet som et lån fra urnordisk lonor eller gammelnorsk ei lón – fleire lónar, d.v.s. stillvatn i ei elv (Nesje 1981). 

Sammenslutninger av flere hushold benevnes som en siida på samisk, og var et sosialt, økonomisk og juridisk felleskap. Den norske presten og samemisjonæren Hans Skanke (1679-1739), ga i 1720 årene et pålitelig bilde av samenes liv i de indre fjellstrøkene på Saltfjellet. I Saltdalen skilte man mellom øst-lapper og sør-lapper. Øst-lappene hadde tilhold øst for Saltdalen mens sør-lappene hadde tilhold i fjellområdene sør for Saltdal. Sør-lappene eller Sørvesterbyen som de også ble kalt, hadde tilhold mellom Nystad og Arjeplog.  Sørvesterbyen bestod av 50 familier, eller såkalte madnød (matlag) etter Skankes beskrivelse. Nystad var Skankes egen benevnelse på kirkestedet ved Silbojokk på svensk side av Nasafjellet (Nesje 1981:19-20).  

Tidligere lappefogd Peder Hagen bosatt i Saltdalen, skildrer i avisen Nidaros, lørdag 19. mai 1949 Lønsdal som;

flat og bred med myrer og moer. Den blanke elva fløt i stille loner i dalbotnen, og i myrene lå små tjønner med grønn starr, hvor ender og gås hadde reir. Innover dalens myrer og i tjønner og i elveoser levde gås, ender og andre svømme- og vadefugler sitt glade sommerliv uforstyrret. Bjørnen var årevis i dalen, og i skogdalene holdt elgen seg i de fleste år. Barfugl og ryper forekom i mangfoldig antall.

Hagen gir videre et bilde av beiteforholdene i dalen som best egnet om høsten og første delen av vinteren. Han beskriver den årlige syklusen med flyttinger, om våren mot vest og om høsten mot øst. Overalt i dalen finner man spor etter flyttsamenes teltplasser fra gammel tid og leirplassenes ildstedssteiner. Han gir også en interessant beskrivelse av flere samiske stedsnavn som han må ha fått overlevert av gamle pitesamer. På samisk heter Lønsdalen Lonnesvuogge, og fra samisk hold er det riktignok under atskillig tvil uttalt at det samiske navnet kanskje kan oversettes til dalen med elven som suser. 

Samiske stedsnavn i landskapet

Nasafjellet, eller Skaidenjunje er ifølge Hagen fjellkammen som stikker ut mellom to elver. Her får vi for første gang en beskrivelse av vestsiden av Nasafjellet som stikker ut mellom løpene til Stokkabekken i nord, og Sølvbekken i sør. Bolna er det runde fjellet som har helling til alle sider. Stødi, eller Stolo er dalens høgeste sted hvor vatnet eller elvene deler seg til sør og nord. Hagen lister i tillegg opp andre samiske stedsnavn i områdene ved Semska, Sørelva, Kjemåfjellt og Dypen (m. fl.).

John Kappfjell, tidligere reindriftsutøver i Voengelh Njaarke (Sør-Helgeland) har gitt en forklaring til stedsnavnet Skaidenjunje på Nasafjellet. Et stedsnavn skildrer ikke bare topografien, men også hvordan reinen trives og oppfører seg. Stedsnavn med njunje skildrer gjerne områder der reinen lett kan stikke seg bort, med henvisning til ens egen nesetipp som sperrer for utsynet. I slike landskap måtte man være spesielt konsentrert og gjerne skjele med øynene for å finne reinen. I Voengelh Njarke (Sør-Helgeland) har man Njunesvaerie vest for Sefrivatnet som er et områdene hvor reinbukkene trivdes. Her likte bukkene å stikke seg unna og være for seg selv. Han nevner videre at bukkene hadde ulike navn etter alder, men når de ble gamle ble de navnløse – og det er her stedsnavn fornorsket til f. eks Navnløsa kommer inn (John Kappfjell muntlig med.). 

Lars Rensund skildrer organiseringen av tamreindrifta i Tjidtjak (Arjeplog) der Antsek var en av de største reineierne i Arjeplog i siste halvdel av 1800-tallet. Han nevner i likhet med John Kappfjells forklaring, en rekke samiske stedsnavn innen Tjidtjak som henviser til de navnløse reinoksene; Namatis-tjåkkå, Namatis-vagge, Namatis-jaure, Namatis-njarga (m. fl.). Antsek hadde flere landområder i Sverige og Norge. Under sommerhalvåret oppholdt han seg i Stormdalen og Ranafjellene som ble beskrevet som et bra sommerland. Før Antsek flyttet til sommerlandet ved Stormdalen, skilte han ut reinoksene fra resten av flokken. Rensund beskriver det på følgende måte:

Han hade också skattland i Njasjafjället och varje vår strax innan kalvningen skulle börja skiljde han ut alla hannrenar (oxer och tjurar i alla åldrar), s. k oxrenhjorden, åres-ielov och skickade den med en del av drängarna til Njasjafjället för att stanna där tills det blev tid att flytta til sommarlandet i Norge (Rensund 1984:35). Njasjafället må ikke forveksles med Násafjellet, men ligger i tilknytningg til Tjidtjakfjället i Arjeplog. 

Anders Mortensson og områdene ved Nasafjellet

I forbindelse med Major Schnitlers grenseundersøkelser 1742-43, ble Sørvesterbyens områder av flere vitner opplyst å strekke seg sørover til Bånesvardo, Bånesfjellet øst for Virvatnet i Rana. Fra områdene ved Nasafjellet møtte 50 år gamle Anders Mortensson (Anders Mortensen) til forklaring på Soløy i Beiarn 1742. Anders var født i Pite lappmark og døpt ved Hytte-Kiercke som var kapellet ved Silbojokk. I sin oppvekst var han hos sin far til han overtok beiteområdene i Norge etter sine svigerforeldre. Han betalte ikke skatt for beiteområdene og hadde heller ingen form for bykselseddel. Svigerfaren betalte i sin tid 48 sk. i skatt til Norge, men den ble avskaffet etter Thomas von Westens besøk. Anders Mortensson brukte Nasafjellet, Stokkafjellet og Raufjellet på vestsiden av Gubbeltåga. I nordøst strakte området seg mot Svangsfjellet og dagens kommunegrense mellom Rana og Saltdalen (Nesje 1981:29).

Nesje gir ikke en utførlig beskrivelse av vitneforklaringen til Anders Mortensson. Studerer man grenseprotokollen nærmere, finner man at han oppholder seg i Beierfjellene i sommerhalvåret, nærmere bestemt Røberg som må forstås som Raufjellet. Om høsten flytter han over til vinterbeitene i Pite lappmark i november måned og returnerer først i mai måned. Mellom Násafjellet og Stokkafjellet har han s. k. Field vohler.  Disse Field vohler kan bare forstås som reintrøer i ordets rette betydning, og det er gode grunner til det.

På bakgrunn av Anders Mortensson opplysninger har jeg (Roy Kappfjell) registrert- og dokumentert flere reintrøer med teltboplasser mot riksgrensen mellom Násafjellet og Stokkafjellet. Langs Stokkafjellets sørside og vestside, ble det i tillegg registrert beingjemmer og forrådsgroper. Interessant nok så samsvarer antallet árran – 2 -3 stk. på hver boplass, med det som kunne forventes av spor etter Anders Mortensson (1742).  Han forteller at han har en husmann, og at deres gruppe utgjør til sammen 8 personer. Resultatet fra undersøkelsene er ikke utgitt i rapports form, men publisert gjennom foredrag ved Helgelandsmuseet, avd. Rana. 

Grenseforhør og skatt til Norge

I Svenska dokument rörande gränsregeleringen mellan Sverige og Norge finner vi en del opplysninger angående områdene på svensk side og den grenseoverskridende reindrifta. I 1745 tas en rekke samer i Semisjaur Njarg opp til forhør av svenske grensekommisjonærer, og alle skattet de til Sverige. På spørsmål om grensedelingen la de den sedvanlige tolkningen til grunn, at dit vannet renner hører også landet til, enten det var Norge eller Sverige. De opplyste videre at siden Major Schnitlers forhør 1742, har flere av Sørwesterbyens samer i Norge blitt beskattet, noe som aldri har skjedd i deres livstid. 

Och är af alla närmast intil Gräntzen här utmed Nasa fiell Rödeniöne det førsta som til Skatt i Norje är skrifwit. Och ingalunda detta arbetade Swenska Nasa Fiell. Förledit åhr är också det första Norrska Skatt åhr för Sör Wästerbyens Lappar. Hwilkas anthal, som Sommaren öfwer ligger i Norje utgiör 12 hushåld, resten som är 9 håller sig på Swenska sidan ibland de Swenska fiell Lapparne, emedan de med de öfrige af Byen ei kunna hafwa sin nähring af det lille landet Lagsryggen kallat, liggande emillan Silbojock brug och Arieplog, som dem allom samfält tildelt blifwit, utan jämväl om Winteren nödgas at tinga sig på någon tid hos andra Skogz byars Lappfolk.

I det samme forhøret opplyses det at Anders Anderson Hall og Pohl Enarson af Sörwästerbyen var de som satt under Nasafjellet og eide den Stabod (Njalla) som stod der (Qvigstad & Wiklund 1909:14-15).

Bygsel, skatt og rettigheter

Det er verdt å merke seg at samene ved Nasafjellet, ikke betalte leie for landet i form av byksel som ellers var vanlig i Rana og på Helgeland. Håkon Hermanstrand har i sin avhandling påpekt dette forholdet. I Salten avviste samiske grensevitner for Schnitler i 1742 at de hadde hatt bygsler. Et unntak skriver seg fra Skadmefjell som Hermanstrand mener må være fjellet Skærrim nord for Graddis i Junkerdalen (Hermanstrand 2020:16). 

Som vi har vært inne på tidligere angående lappefogd Hagens samiske stedsnavn, kan Skadmefjell like godt være Skaidenjunje. Bygselen som nevnes bør da kunne lokaliseres til de norske områdene av Nasafjellet, med Sør-Randalen og Sølvbekken. Antagelsen virker rimelig med tanke på nærheten til øvrige bygsler i Ranafjellene - herunder Virvatnet og sørlige deler av Andfjellet. 

Vitnene fra Sörwesterbyen 1745 kommer med beskrivelser av Nása som tar opp i seg navneleddet njunje. Her nevnes ved to anledninger; utmed Nasa fiell Rödenniuöne (Qvigstad & Wiklund 1909:15). Benevnelsen Nasa fjell Rödenniuöne henviser trolig til det første leddet i det samiske navnet på Randalselva som er Ruovat, Ruovadajåhkå. Ser vi tilbake i vitneforklaring, så nevnes det at den som ligger nærmest grensen på Násafjellet i Norge (Nasa fjell Rödenniuöne), er den første samen i Sørvesterbyen som har måttet betale skatt til Norge.

Det kan virke som at skatteleggingen av samene i Norge i denne perioden var nokså tilfeldig. Basert på opplysninger gitt på Lappetinget i Rana 1759, ser vi at en Paul Einarson, Andfjellet eller Gubbelaaer, ikke betaler bygsel.  Han har heller ikke gjort noe betaling til øvrigheten i form av skatt på lang tid (Hermanstrand 2020:174).

Litteratur:

Andersen, Oddmund. 2008. Beingjemmer og reinlykke. I Människor i norr. Samisk forskning på nya vägar. (red. Sköld. P.). Vaartoe.

Aronsson Kjell-Åke. 1993. Samiska kulturmiljöer i fjällnära skog. Arkeologi i Sverige. Ny följd. Riksantikvarieämbetet.

Hedman, Sven-Donald. (2010), I stállotufternas land. Rapport över dokumentation av samiska kulturminnen i Saltfjellet/Lønsdalen, Saltdalen kommun, Nordland. Sámi dutkamiid guovddáš/Senter for samiske studier UiT. 2010.

Hedman, Sven-Donald. (2012), Rapport över dokumentation av samiska kulturminnen i Beiarn, Rana och Saltdalen kommuner, Nordland 2011-2012. Sámi dutkamiid guovddáš/Senter for samiske studier UiT. 2012.

Hedman, Sven-Donald. (2015), Kapitel 2, Stállotomter från kusten och upp till högfjällen, vad berättar de?  I Från kust til kyst - Áhpegáttest áhpegáddaj. Møter, miljø og migrasjon i pitesamisk område. s. 29-50. Bjørg Evjen og Marit Myrvoll (red). Orkana Akademisk. 2015.

Hermanstrand, Håkon (2020). Eie eller leie, valg eller tvang? Samiske bygsler i Vaapste og Raane 1690 – 1800: Samisk handlingsrom i kongemaktenes grenseland. UIT Norges arktiske universitet.

Kappfjell, Roy (2023). Rapport. Dokumentasjon av samiske kulturminner i nord-østre del av Rana kommune (Nordland). Med bilag av Marthe Olea Stupforsmo. Saemien Sijte/Raanen saemieh 2023.

Manker, Ernst (1957). Lapparnas heliga ställen.  Kultplatser och offerkult i belysning av Nordiska museets och landsantikvariens fältundersökningar. Acta Lapponia vol. 13.

Manker, Ernst (1960) Fångstgropar och stalotomter. Kulturlämningar fra lapsk forntid. Acta Lapponica vol. 15. 

Nesje, Rolv (1981). Utmarksfolket. Om samer i Salten og nyrydningsplasser i Gildeskål på 1700- og 1800-tallet. Rønnes Trykk. Mosjøen. ISBN 82-990790-0-4.

Qvigstad J. & Wiklund K. B. (1909). Dokumenter angaaende flyttlapperne m.m. Renbeitekommissionen af 1907. bind II. Kristiania.

Rensund, Lars. (1984). Renen i Mitten. Minnen berättade av Lars Rensund. Norrbottens museum. Luleå.

Schanche, Kjersti (2005). Varangersamene før 1600. Bosetningsstruktur og økonomisk basis i Varangersiidaen i siste halvdel av middelalderen. I: Oddmund Andersen (red.) Fra Villreinjakt til reindrift. Gåddebivdos boatsojsujttuj. Skriftserie nr. 1. Árran Lulesamiske senter. 2005.

Storli, Inger (1991), «Stallo» -boplassene. Et tolkningsforslag basert på undersøkelser i Lønsdsalen, Saltfjellet. Institutt for samfunnsvitenskap. Universitetet i Tromsø.

Uvén, Peter (2022). Man hoppas här, näst Guds tillhjälp så skall det bliva det Svenskas Västindien. En studie om historiebruket kring Silvergruvan i Nasafjäll. Masteruppsats i Historia 30 hp. VT 2022. Umeå Universitet.

Vorren, Ørnulv (2002), Reindrift og nomadisme i Helgeland. Om intensiv reindrift på Helgeland. Tromsø Museums Skrifter Vol. XXI, 3.  Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Universitetet i Tromsø. Tromsø 2002.