Der bodde hun sammen med ektemannen Olof Larsson (svensk-Ol’ Larsa) etter et de giftet seg i 1889. På stedet finnes fremdeles tuftene etter ei lita stue og en fjøs. I den lille fjøsen hadde de ei ku og et par sauer. Til fór brukte de det saftige myrgraset, og litt bjørkeris i tillegg utover våren.

Litt inntekt hadde ekteparet av at svensk-Ol´ Larsa var vedhogger og treskjærer. Han lagde auser, sleiver og visper som han solgte til folk i bygdene omkring. Ekteparet hadde likevel ikke mye å rutte med. I huset deres var det bare ett rom med ett vindu. De hadde vedovn, et lite bord, to stoler og en sengebenk. Det var ikke plass til å sitte mer enn to til bords samtidig. 

Sakrianna bodde også i Rana. Der ble hun en av de siste som bodde på husmannsplassen Rasta, under gården Reinforshei. Også livet på Rasta var preget av fattigdom.

Det samme beskriver den samiske misjonæren Edvard Masoni, som hadde sin barndom på Rasta. Han fortalte om en oppvekst i dårlige kår, der folk måtte ty til tigging. Da Sakrianna kom dit var nok Edvard Masoni reist ut i verden, men kårene på husmannsplassen var nok uendret.