Samisk førkristen religion kjennetegnes av sjamanisme og et tredelt verdensbilde, der himmel, jord og underverden står for forskjellige virkelighets- og bevissthetsplan.

Fram til misjonstiden på 16- og 1700-tallet fungerte siidaen som både verdslig og rituelt fellesskap. Misjonsvirksomheten førte til at samisk rituell praksis ble stigmatisert. Bruken av de hellige stedene ble videreført av enkeltpersoner, og i det skjulte.

Samiske hellige steder har stor variasjon i beliggenhet, utseende og utforming. Det hellige har både vært en del av boplassfæren og av naturen, eller siidaens ubebodde områder. Offerhandlinger har foregått ved profane steder som ildstedet i boligen samt på egne steder i naturen. Stedene i naturen består gjerne av naturformasjoner uten menneskeskapte spor, slik som enkeltliggende steiner og steinblokker, steinformasjoner, fjell, sjøer, holmer, nes, kilder, elver, skogsområder, enkeltstående trær etc. De hellige stedene kan også bestå av menneskeskapte konstruksjoner, slik om steinringer og labyrinter, samt ha spor etter menneskelig aktivitet som offergaver og annet. Også menneske- og bjørnegraver regnes som samiske hellige steder.

Tross variasjonsbredden er det visse likhetstrekk mellom de hellige stedene. De ligger gjerne på terskler i terrenget, slik som på nes, holmer, i flomålet, på vannskillet, på overgangen til høyfjellet og på toppen av fjellet. De synes ofte godt i terrenget. Visse landskapstyper går igjen, slik som ur, som trolig har blitt oppfattet som en passasje til underverdenen. De hellige stedene kan dessuten ha spesielle egenskaper som kan ha blitt oppfattet som manifestasjoner av det hellige. Det kan være størrelse (hellige fjell), steiner og berg som er kløyvd eller har spesiell farge i forhold til omgivelsene, steiner med menneske- eller dyreform og sjøer med dobbelt bunn.