Reindrifts- og fangstlandskap

Reindrifts- og fangstlandskap

Rein har i likhet med fisk vært en ressurs som har dannet grunnlaget for samisk bosetting, økonomi og ferdsel.

Reinen har i tusenvis av år fulgt samme trekkruter mellom vinterbeiter i innlandet og vår- og sommerbeiter ved havet. Langs trekkveiene finner vi tallrike fangstanlegg for villrein. Disse kulturminnetypene består både av gropsystemer på slett mark og av oppmurte ledegjerder og skyteskjul i ur og morene. De fleste ligger i fjell- og viddeområder i innlandet, i reinens høstbeiteland. Men de fins også helt ut mot kysten. Bruken av fangstanlegg antas å spenne fra steinalder til middelalder. Villrein-fangsten var innrettet mot så vel selvforsyning som pelsvarehandel med nabofolk.

Villreinfangst og tamreindrift forutsetter de samme kunnskaper om rein, beite og klima. Tamreinen (boazu) og villreinen (goddi) er ett og samme dyr. Forskjellen går på tamhetsgrad. Tamreinen er en temmet rein. Den kan bli vill igjen, hvis den blir gående uten tilsyn fra mennesker. Ordet boazu er flere tusen år gammelt og et av de eldste ordene vi kjenner til i samisk. Tamrein og villrein må ha eksistert side om side i det samiske samfunnet svært lenge. Tamreinen har vært uunnværlig til transport av mennesker og varer over lange avstander og i all slags terreng og føre.

Språk og tradisjonell kunnskap vitner om stor grad av kulturell overføring mellom det samiske fangst-samfunnet og reindriftssamfunnet. Historiske kilder fra 15- og 1600-tallet forteller om reindriftssamer i Torne lappmark som drev sesongjakt på villrein innenfor rammen av veletablerte reindriftssamfunn. Dette var nomader som flyttet til kysten på norsk side om sommeren, der de melket reinen. De flyttet til kysten på grunn av reinens beitebehov, men også for å drive med fiske, kobbefangst og handel.

Også kulturminnene peker i retning av kontinuitet. I innlandet finner vi bosettingsspor som spenner over flere tusen år på samme lokaliteter, fra kulturminnetyper som tufter fra yngre steinalder og tidlig metalltid til tufter og teltboplasser fra jernalderen og helt fram til våre dager. Vi finner dessuten senere reindriftssamiske gjerdeplasser i områder med fangstanlegg.

I yngre jernalder og middelalder ser det i Sápmi ut til å finne sted en overgang fra reindrift basert på villreinfangst til tamreindrift. Den vanligste kulturminnetypen knyttet til tamreindriften er árran, som er navnet på ildstedet i telt eller gamme. Torvgammer ble brukt på boplassene hvor man hadde lengst opphold. De har etterlatt seg tydelige tufter. Teltgammer ble brukt på sesongboplassene og på hvileboplassene under flytting.

Ildstedene har forskjellig størrelse og utforming, alt etter kulturell tilhørighet, boplasstype og alder. Vi finner dem rundt omkring i de reindriftssamiske årstidsbeitene, i innlandet og ved kysten, i lavlandet og til fjells. Teltboplassene i høyfjellet stammer fra tiden da man melket reinen om sommeren. Reindriften med melkebruk varte enkelte steder helt inn på 1900-tallet. På 1900-tallet gikk utviklingen mot stadig større grad av bofasthet, med lengre opphold på færre boplasser. Fra 1950-tallet ble familiene som oftest bofaste på de mer sentrale stedene.

På reindriftssamiske boplasser kan vi finne ildsted og tufter etter boliggammer, tufter etter fjøs-gammer og matgammer, utendørs ildsted, ovner og gjemmer. På boplasser som har vært brukt fram til nyere tid kan det stå forskjellige slags stabbur (áiti) og staurkonstruksjoner brukt til å henge opp ting til tørking og lufting (luovvi). Fra boplassen kan man gjerne følge gamle stier til vannkilder, høstings-områder som sennegressmyrer og plasser der man har melket reinen (gieddi). Melkegjerdene har vært relativt små og ligget i tilknytning til boplassene. Alt ettersom reinmelkinga ble avviklet, har man fått færre og større samlegjerder med mer sentral beliggenhet.

Som kulturminnetype spenner reingjerdene over flere funksjoner. Samlegjerder har vært brukt til melking, merking, slakting og skilling. Ledegjerder (vuopman) bidrar til å føre reinflokken inn i gjerdet under samling. Sperregjerder har vært brukt for å holde reinen innenfor et bestemt område, slik at man kan unngå sammenblanding og kontrollere flyttingen. Både stein, staur og ris har vært brukt som gjerdemateriale.