Se fortellingen om Komsa:
Læstadianismen
Den læstadianske vekkelse, kalt «Ilden fra Sinai», spredte seg fra Karesuando og utover hele Nordkalotten fra 1848. Samiske predikanter tok Læstadius` lære med seg mot kysten. Troen spredte seg raskt, og nådde kystområdene i Nord-Norge allerede samme vår. Læstadianismen endret moralske, sosiale og materielle forhold i bygdene. Den krevde renhet fra syndelivet, og totalt avhold fra brennevinet, som forpestet mange samiske bygder. I en tid da myndighetene prøvde å fjerne samisk språk og kultur, ble språket likevel brukt av predikantene. Læstadianismen bidro derfor til å bevare det samiske språket.
Ilden fra Sinai
Våren 1848 dro to samejenter fra Vassdalen og Gratangen til Sverige for å konfirmeres. De tok læstadianismens budskap tilbake til sine bygder. Den ene jenta, Jerpe Gadja, talte varmt om denne troen da hun kom hjem. Den jevnaldrende gutten, John Mikkelsen, fikk høre budskapet og ble omvendt. Han ble senere predikant.
Predikanten Andres Huika
Da reindriftssamen og predikanten Anders Huika kom til Vassdalen i 1849 begynte forkynnelsen å bære frukter ved at flere ble omvendt. Anders var den første predikantutsending til Ofoten fra moderforsamlingen. Samlingene i Vassdalen foregikk på samisk. Den norske befolkninga fra Bjerkvik kom ofte dit på samling, for å høre det kristne budskapet. Men de forsto ikke samisk, og oppfattet stort sett bare at navnet Jesus ble nevnt. Etter flere tiår hadde den norske befolkninga lært seg så mye samisk at de forsto prekenenes innhold. Slik spredte læstadianismen seg også til de norske bosetningene langs kysten.
Eneste sanne tro
Læstadianismen hevdet å være den eneste sanne kristne og lutherske tro. Læstadianerne var ofte var fattige folk som levde under enkle kår. Samholdet blant de troende var sterkt.
Forholdet til den norske kirke var anstrengt. Kirka og presteskapet ble sett på som en overklasse uten særlig sosial omgang med allmuen. Mens prestene ba til Gud i skyene om tilgivelse, ba læstadianerne hverandre om tilgivelse. Prestene bodde i de største og mest velutstyrte husene i lokalsamfunnet og snakket et annet språk, da de oftest kom sørfra. Deres sosiale omgangskrets var de rikeste i samfunnet, som væreiere og handelsmenn. «Det er vanskeligere for en rik å komme gjennom himmelens blodrøde port enn det er å få en kamel gjennom et nåløye» var et uttrykk som læstadianerne brukte mot overklassen i samfunnet. Prestene hadde sin kunnskap i bøker, mens de troende hadde sin kunnskap i hjertet. Prestene ble derfor sett på som seremonimestere sendt ut av myndighetene.
De nære slektsbånd
Det var nære slektsbånd mellom samer i Vassdalen og Snubba.
Gjennom samtaler mellom slektninger kom det kristne budskapet til Snubba. Men det var først i 1855 at troen fikk fotfeste:
Ole Jakobsen Nibla (1815-1893) gikk vinteren 1854 på ski fra Snubba til sin slekt i Norrkaitum ved Gällevare, og kom tilbake året etter. Han ble omvendt i Norrkaitum, og virket som predikant da han kom tilbake til Snubba. Hans virkeområde var distriktene Grovfjord, Herjangen, indre og ytre Bogen, Lavangseidet og Ballangsmark. Han var den første omreisende predikant i Ofoten. Hans kristne budskap ble videreført av sønnen Lars Olsen (1844-1924), som også holdt samlinger i Ofoten og Sør-Troms.
John Olai Elvebakk
Den læstadianske trostjener John Olai Elvebakk (1912-1984) kom fra gården Elvebakk i Snubba. Hans nære familie var alle læstadianere, men selv var han ikke kristen i barne- og ungdomsårene. Det var først i 19-årsalderen at han opplevde å få et kall fra Gud, og omvendte seg. Den første samlinga han holdt var i 1935, som 23 åring på Nova i Grovfjorden, hos sin framtidige svigerfamilie.
John Olai og kona Johanna fikk 7 barn; 1 gutt og 6 jenter, og de drev et gårdsbruk på Elvebakk. John Olai var med i Herredsstyret og menighetsrådet gjennom flere perioder. Han ble en anerkjent leser og skal ha helbredet mange gjennom bønn til Gud. John Olai var høyt respektert som medmenneske og troshøvding over alt hvor han var. Han hadde en egen evne til å få folk til å føle seg vel, han var ydmyk overfor sine medmennesker og det de sto for. I Snubba var han jevnlig på besøk hos naboene, uavhengig av deres tro, for å se til at alle hadde det bra. Han hadde en spesiell omsorg for mennesker som hadde et vanskelig liv, og oppsøkte dem for å trøste.
Som predikant stilte han sitt liv i læstadianismens tjeneste. Han var derfor mye på reiser, både i innland og utland. Han var blant annet med på å starte det første læstadianske trossamfunn i Danmark. Men det var den samiske befolkninga som sto hans hjerte nærmest. At han snakket samisk, skapte nære og sterke bånd mellom ham og hans samtalepartnere. Han holdt også andakter på samisk. På samling i Tana omvendte flere ti-talls mennesker seg under hans prediken.
John Olai døde den 12. august 1984 på sin 72 års dag. Det var om lag 1200 mennesker som ville følge John Olai til hans siste hvilested.