Silje Karine Muotka Åse M.P. Pulk/Sámediggi Møteleder,

Dere som sitter i denne salen er blant det samiske folkets fremste tillitsvalgte.

Vi vil alle det beste for det samiske folket og for vår felles fremtid.

For Anders Larsen, Per Fokstad, Isak Saba, Daniel Mortenson og Elsa Laula Renberg fantes det ikke noe slikt folkevalgt organ som Sametinget. Deres store arbeid for det samiske folket skjedde uten bistand i form av de ordningene vi har i sametingssystemet for vår folkevalgtgjerning.

Likevel oppnådde de så mye. De var samiske samfunnsbyggere. De var pionerer som skrev den første samiske romanen, gav ut de første samiske avisene, ble den første samiske stortingsrepresentanten, holdt det første samiske landsmøtet eller arbeidet for en samisk skoleordning hvor samisk språk skulle være det viktigste.

Hadde de vært blant oss i dag, så mener jeg bestemt at de ville de sittet sammen med oss i denne salen. Hva ville de sagt til de debattene vi har i dag? Om samisk språk? Om arealinngrep? Om samenes rettigheter? Om skolesituasjonen? Om samisk media? Om selvbestemmelse? Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at de ville ment at vi må være mye modigere. Når jeg leser deres tekster, så vet jeg at mediene hadde laget store overskrifter og at debattene ville rast omkring dem og deres uttalelser. Og det som også slår meg er hvor aktuelle de sakene de reiste fortsatt er.

Møteleder, hva er mot? Mot er noe man viser når man kjemper for det man tror på. Det er å handle på tross av at man føler frykt. Det er å være modig til tross for at man vet at det er stor risiko.

Reineierne på Fovsen Njaarke viser oss hva mot er når de nå i tjue år har måttet bekjempe storindustrien, pengemakta og alle politiske nivåer helt inn i Høyesterett hvor de endelig får oppleve rettferdighet fra et enstemmig storkammer. For oss alle er det motet som Arvid Jåma og alle i Fovsen Njaarke har vist den sterkeste inspirasjon til å tørre å utfordre den eksisterende situasjonen. Det samme motet viste Elsa Laula Renberg når hun fryktløst møtte både uenigheter fra rivaler i samtiden, den hets hun møtte i mediene og ryktespredning som hun ble rammet av samtidig som hun hele veien jobbet for en samisk landsdekkende organisering.

Møteleder, sjøsamen Anders Larsen skrev den første samiske romanen i 1912. Den heter Beaiveálgu. Beaiveálgu er skrevet i sin tid der fornorskingen var pågående. I romanen opplever Abo Eira negative opplevelser knyttet til det å være samisk gjennom livet. Inne i han vokser en stor frustrasjon over disse opplevelsene. Det gjelder eksempler på nedvurdering fordi han er samisk og et språkskifte i samtiden fra samisk til norsk.

I boka beskrives hvordan Abo Eira strevde med å lære seg norsk da han begynner på skolen som barn, blant annet at han hadde lest katekismen «mang en gang til han nesten var på gråten». Eira opplever etter at han var konfirmert at en flyttsamegutt leser på samisk fra bibelhistorien. Han føler seg da hjelpeløs fordi han ikke «kunne lese et eneste ord på samisk – sitt eget morsmål». 

Møteleder, jeg siterer fra boka: «Og da gav han seg sjøl det løftet at han skulle lære seg samisk, koste hva det koste ville. Det ble en samvittighetssak for han. Han kjøpte bøker på samisk. Han leste og leste i dem, dag og natt, uten å bli trett, omtrent som en det holder på å gå rundt for. Og etter hvert så lærte han, men han var enda ikke fornøyd. Det var som han hele tiden hørte en ekkel anklage: «Du kan skrive norsk, men skrøpelig er du: Samisk kan du ikke skrive!».

Han fikk ikke fred. Med usigelig strev begynte han arbeidet med å lære seg å skrive samisk. Han skrev av og skrev av teksten fra samiske bøker. Han hadde nesten ikke tid til å sove. Han kunne holde på til han bråvåkna fordi han hadde duppet av. Og han lærte til slutt. Men du verden, som han strevde! Da han hadde lært både å lese og å skrive morsmålet sitt var han riktig lykkelig. Det var som han skulle ha vunnet hele verden! Nå ble kjærligheten til morsmålet mye sterkere. Og han begynte å tenke at det skulle ha vært skoler der samene enkelt og greit kunne lære å lese og skrive morsmålet sitt.»

Møteleder. Som så mange er også jeg en av dem som er på ei livslang reise for å lære å snakke, lese og å skrive samisk. Jeg kjenner meg igjen i Abo Eiras strev, og ikke minst i beskrivelsene av å oppleve lykke over å kunne bruke samisk, særlig i samtaler med mine egne barn. Jeg har merket meg at samisk språk engasjerer i samfunnsdebatten som foregår. Vi diskuterer om sametingspresidenten skal kunne snakke samisk, og beviset på det norske språkets stilling i forhold til samisk er at vi aldri diskuterer om sametingspresidenten skal kunne snakke norsk. 

Møteleder, fortsatt får ikke samiske barn barnehageplasser på eget språk. Samiske barn opplever at de ikke får tilgang på samisklærer. Det mangler fortsatt samiske læremidler. Disse debattene er kanskje ikke like høyt på agendaen som fokuset på voksne politikeres språklige ferdigheter. Etter mitt syn må vi på Sametinget ha fokus på barn og unges muligheter til å bruke, lære og kunne samisk språk. De må få barnehageplass, tilgang på lærere og læremidler. 

Og vårt arbeid er å sikre vårt kulturgrunnlag ved at beitenæringene våre kan styrkes og utvikles. Vi skal fortsatt sikre selvbestemmelse og våre rettigheter til både et inntektsbringende fiske og for reindrifta, jordbruket og vår bruk av utmarka. At det bor folk i de samiske lokalsamfunnene er avgjørende for å sikre vår kultur fremover. 

Og akkurat slik som Anders Larsen og de andre samiske pionerene arbeidet i sin levetid skal vi følge opp alle disse sakene som her er nevnt og enda flere saker av stor betydning for det samiske folket. I denne salen skal vi forhandle om politiske vedtak og det med bakgrunn i ulike syn og kunnskapsgrunnlag. Møteleder, det er alltid stort for meg å følge et spennende politisk ordskifte når plenum, det øverste beslutningsorganet vårt trer sammen. Mange av de sakene jeg har nevnt kommer til å bli grundig drøftet i denne salen i årene som kommer. 

Jeg er bekymret for at samehetsen fortsatt foregår i 2021, og det velter ut i sosiale medier med full styrke når enkeltsaker gir mulighet for det. Disse holdningene siver ut som fra en svamp som presses sammen. Det gjør vondt å lese, og man kjenner seg avmektig fordi det ikke lar seg gjøre å bare politisk vedta at fordommer og hat skal forsvinne. Vi må prioritere dette saksområdet. De oppvoksende generasjonene kan ikke måtte bære med seg disse arvesyndene inn i fremtiden. Det er et ansvar vi har sammen med andre politiske nivåer og det skal vi sikre. I perioden skal sannhets- og forsoningskommisjonen levere sine forslag. Det er en stor sak som vil kreve grundige debatter og tett oppfølging. Vårt folk skal ikke måtte ha tatt til tårer uten at det har stor betydning for de veivalg som kommer. 

Møteleder, jeg har lagt frem en tiltredelseserklæring inspirert av Beaiveálgu. De debatter som kommer, er nødvendige debatter og de saker vi har prioritert i erklæringen er saker som har stor betydning for det samiske samfunnet.

Møteleder, jeg er ydmyk og klar for oppgaven som sametingspresident. Jeg tror på et sterkt Sameting som kan iverksette politikk som skaper tydelige endringer. I min gjerning skal jeg strebe etter å være president for alle, uansett situasjon, stilling og synspunkter. Jeg vil fremheve at det samiske mangfoldet blant oss er vår styrke. Presidentgjerningen er en stor oppgave som jeg ser frem til selv om jeg vet at jeg også kommer til å snuble. Ingen vei er uten utfordringer, men min plan er å hente mot fra tanken på hva våre pionerer ville gjort og sagt i lignende tilfeller.  

Likevel så vet jeg at vi i denne salen er mange om å modig føre de samiske sakene fremover. Det arbeidet ser jeg frem til. Beaiveálgu-erklæringen er grunnlaget for det politiske arbeidet som skal skje fremover, og jeg vet at erklæringen er skrevet i en positiv ånd og med klar retning. Mitt mål er å drive positivt lederskap for å motivere til endringer som skal være til det beste for samfunnet og for fremtiden. 

Takk for oppmerksomheten.