Møteleder, seminardeltagere!

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit i dag for å snakke om menneskerettslig vern mot inngrep i samiske bruksområder. Dette er et tema som vi veldig ofte diskuterer på Sametinget. Dessverre er det også et tema som vi alt for ofte behandler i vår dialog og i konsultasjoner med offentlige myndigheter.

Disse konsultasjonene er litt for ofte preget av at vi kommer for sent inn i prosessen, at vi må begynne på nytt hver gang og at utgangspunktet for prosessene ofte gjør det svært vanskelig å kunne komme til enighet siden det er så store økonomiske interesser som står på spill, og storsamfunnets behov alltid blir vurdert som svært tungtveiende overfor det vernet vårt materielle kulturgrunnlag har etter folkeretten og nasjonal rett.

Jeg ser av dagens program at det er flere andre som vil redegjøre nærmere for disse rettsreglene, så jeg vil i dag ikke komme så mye nærmere inn på disse.

Jeg nevner likevel at Sametingets plenum har behandlet dette i flere saker, senest i saken om NIMs årsrapport for 2021. Jeg har også holdt innlegg om dette i FNs permanente forum for urfolk i New York (i mai 2022) og i EMRIP (FNs ekspertmekanisme på urfolks rettigheter) i Geneve nå i juli.

Det er et paradoks at samene som urfolk med vår kultur, vårt levesett, og vår lange historie preget av en nær tilknytning til naturen og naturressursene, der vi har høstet bærekraftig og levd i og av naturen i uminnelige generasjoner skal være blant de som rammes hardest av inngrep som har et grønt skifte som begrunnelse. Dette fremstår som fullstendig urimelig all den tid samene er blant de som har bidratt minst til klimakrisen, og at inngrepene i samiske områder samtidig bidrar til å øke naturmangfoldskrisen. Vi er også blant de som rammes hardest både av klima- og naturmangfoldskrisen.

Det er en rettslig etablert standard at de samlete virkninger av tidligere, planlagte og vedtatte inngrep et område som omfattes av det materielle kulturvernet etter konvensjonen om Sivile og Politiske rettigheter (SP)art 27.

Jeg spør meg derfor, som politiker; Hvorfor er det enda ikke slik at vi kan se litt større på dette? Hvorfor kan vi ikke se Norge under ett når inngrep vurderes, ikke bare på de «uberørte» samiske områdene. Det grønne skiftet har fra samisk hold flere ganger blitt sett som grønn kolonialisme. Dette har kommet til overflaten både gjennom inngrep i forbindelse med utbygging av vindkraft, sterkt forurensende mineralutvinningsinngrep, og andre pågående og planlagte inngrep.

Jeg tror at en av grunnene til dette er at norske myndigheter- er litt vel ivrige med å pynte på det grønne resultatregnskapet. Det ikke til å stikke under en stol at Norge er en av verdens største eksportører av olje og gass og dermed en meget stor eksportør av forurensing også globalt. Det påtrengende behovet for vindkraft har kommet delvis som en følge at man bør utvinne mindre olje og gass i fremtiden, noe som i seg selv kan være bra.

Det er likevel slik at dette er noe som følger av nasjonal politikk og nasjonale prioriteringer. Da er det ikke riktig at man bare skal fokusere på de utbyggingsplanene som kan gi maksimal profitt, som da gjerne ligger i «urørte» samiske områder. Hvorfor kan man ikke i stedet vurdere å gjøre disse inngrepene i områder utenfor de samiske områder gjerne i tilknytning til allerede utbygde områder, slik som langs motorveiene sør i landet?

Rapporten som NIM leverte tidligere i år kan jeg i stor grad kjenne meg igjen i. Det har skjedd en viss utvikling mot en sterkere vektlegging av samiske forhold i inngrepssaker. Det forekommer kanskje også oftere at inngrep nektes. Samtidig er det utvilsomt slik at presset mot samiske områder som allerede er for stort, og har vært det lenge fortsatt øker.

Jeg vil også trekke frem at det i rapporten slås fast at det rettslige vernet mot inngrep som følger av folkeretten og norsk rett ikke er sterkt nok til å hindre at stadig nye områder blir gjenstand for inngrep. Det er viktig å være klar over at det som her ligger i potten er det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Et hovedproblem er etter mitt syn at selv i saker der inngrepsvernet på papiret beskytter mot inngrep, mangler det likevel et tydelig sett konsekvenser for statlige myndigheter og for utbyggere. Man kan i dag ta seg til rette og sette i gang med inngrep før det engang er rettslig avklart.

Vi trenger klare regler som kan pålegge sanksjoner mot pågående menneskerettighetsbrudd, slik tilfellet det siste året har vært i Fosen etter Høyesteretts dom. Når de siste signalene fra statlige myndigheter er å prøve seg på nok en omkamp om de faktiske forhold via nye utredninger, selv om dette har vært prøvd over mange år i tre rettsinstanser, er dette et grunnleggende rettssikkerhetsproblem som undergraver troen samene har på rettssystemet og rettsstaten som sådan.