Les rapporten: Kvalitativ gjennomgang og analyse av finansieringen av et utvalg samiske kulturinstitusjoner 2019-2023 

Rapporten Kvalitativ gjennomgang og analyse av finansieringen av et utvalg samiske kulturinstitusjoner 2019–2023 er utarbeidet av Maria Utsi på oppdrag fra Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) i samarbeid med Sametinget.  Kartleggingen omfatter 15 institusjoner, herunder museer, festivaler, teatre, kunstsentre og kunnskapsmiljøer i hele Sápmi.

For mange av institusjonene utgjør prosjekttilskudd mellom 50 og 80 prosent av de samlede inntektene. Prosjektmidlene gir aktivitet og synlighet, men de lar seg ikke bygge en organisasjon på.

Paul Bendikk Jåma Árvu/Sámediggi

– Prosjektmidler brukes i praksis til å betale for daglig drift. Det holder institusjonene i live fra år til år, men det skjuler samtidig hvor skjør økonomien egentlig er, sier sametingsråd Paul Bendikk Jåma (NSR).

De minste institusjonene rammes hardest

Rapporten beskriver institusjoner der nøkkelpersoner må være leder, produsent, økonomiansvarlig og kommunikasjonsmedarbeider på én gang. Uten midler til et minimum av administrativ kapasitet må tiden tas fra det faglige og kunstneriske arbeidet.

– Konsekvensen er slitasje, hyppige utskiftinger og institusjoner som i praksis drives som prosjekter, selv om de har institusjonsstatus. Det er stikk i strid med det kulturløftet Sannhets- og forsoningskommisjonen etterlyste, sier Jåma.

Kartleggingen viser også at økte tilskudd ikke nødvendigvis gir sterkere drift.

Flere institusjoner har hatt betydelige vekst i perioden, men mye av økningen er knyttet til særskilte satsninger og enkeltstående tiltak, som nytt bygg og nye utstillinger ved Saemien Sijte, eller salg av produksjoner til Bodø 2024 for Åarjelhsaemien Teatere. 

– Slike satsinger er viktige og nødvendige, men de gir ikke mer kapasitet i den daglige driften og løser ikke utfordringen med små og sårbare fagmiljøer. Det avgjørende spørsmålet er ikke hvor mye tilskuddene har – økt i prosent, men om institusjonene har tilstrekkelig og forutsigbar finansering for å utføre samfunnsoppdraget sitt, sier Jåma.

Språkarbeidet gjøres uten at det finansieres

Alle de intervjuede institusjonene oppgir at språkarbeid er en integrert del av virksomheten. Oversettelse, tolking og produksjon på to eller tre språk koster penger og tid, og i mange fagfelt må begrepene utvikles fra grunnen av fordi de aldri har eksistert, eller fordi fornorskningen har ført til at begreper og språkkompetanse har gått tapt.

Rapporten peker på en forskjell som sjelden nevnes. Norske institusjoner som jobber flerspråklig, bruker engelsk som andrespråk og kan lene seg på velutviklede digitale verktøy. Det finnes ikke tilsvarende infrastruktur for samiske språk. Arbeidet må gjøres manuelt, av folk, uten at kostnaden eller at den i liten grad reflekteres i dagens finansieringsordninger

– Samiske kulturinstitusjoner er også språkinstitusjoner. De utvikler terminologi, skaper nye språkarenaer og gjør samiske språk synlige i offentligheten. Likevel må store deler av dette arbeidet finansieres innenfor de samme rammene som skal dekke kunst- og kulturvirksomheten, sier Jåma.

Mange av institusjonene har i tillegg et allsamisk mandat og samarbeider på tvers av grensene til Sverige, Finland og til dels Russland.  Det gir økte kostnader til reiser, flerspråklig kommunikasjon og administrasjon. Samtidig er verken nasjonale eller samiske finansieringsordninger i særlig grad innrettet mot slike grenseoverskridende oppgaver.

Strukturell ulikhet

Kartleggingen viser betydelige forskjeller i finansiering mellom samiske kulturinstitusjoner og sammenlignbare norske institusjoner. Flere samiske institusjoner har lavere grunnfinansiering, samtidig som de forvalter tilsvarende samfunnsoppgaver over langt større geografiske områder, på flere språk og ofte på tvers av landegrenser.

– Vi kan ikke forvente at små institusjoner løfter nasjonale og internasjonale oppdrag på dugnad og med begrensede ressurser. Skal den kulturelle infrastrukturen i Sápmi sikres, må bevilgningene løftes vesentlig på statsbudsjettet. Det er staten som har hovedansvaret for å finansiere reparasjons- og gjenreisingstiltakene etter fornorskningen. Oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens anbefalinger må også omfatte en styrking av de institusjonene som gjør dette arbeidet hver dag sier Jåma.

Dette vil sametingsrådet gjøre

Sametinget arbeider med en eiermelding som skal legges fram for Sametingets plenum våren 2027. Sametinget gir i dag direkte tilskudd til om lag 85 institusjoner og virksomheter gjennom rundt 125 tilsagnsbrev. 

I flere av virksomhetene er Sametinget også aksjeeier, stifter eller medstifter, eller oppnevner styremedlemmer. Meldingen skal gi en samlet oversikt over disse rollene og tydeliggjøre både Sametingets forventninger til institusjonene og institusjonenes forventninger til Sametinget.

– Det henger sammen med funnene i rapporten. Vi kan ikke stille krav til styring, rapportering og profesjonalitet uten samtidig å se på om institusjonene har ressurser til å innfri dem. Eierskapsmeldingen skal gi tydeligere roller og større forutsigbarhet og gi et bedre grunnlag for utvikling. Meldingen skal utarbeides i dialog med institusjonene, sier Jåma.

Samtidig går Sametinget gjennom sine egne tilskudds- og rapporteringsrutiner. Rapporten viser at dagens rapportering i begrenset grad gir grunnlag for å følge utviklingstrekk, økonomiske utfordringer og behov på tvers av institusjonsfelt.

Mer standardisert rapportering skal både lette den administrative hverdagen for institusjonene og gjøre den økonomiske situasjonen deres tydeligere overfor staten og andre finansiører.

– Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport må bli et vendepunkt for hvordan staten finansierer samisk kultur og følger opp språk og kultur. Vi inviterer regjeringen og Stortinget til å gjøre anbefalingene om til praktisk politikk gjennom sterkere grunnfinansiering, bedre rammevilkår og langsiktige investeringer i de samiske kulturinstitusjonene. Løft grunnfinansieringen, fjern de administrative hindringene og gi institusjonene den økonomiske tryggheten de trenger for å bygge videre for kommende generasjoner, sier sametingsråd Paul Bendikk Jåma.