Maja Kristine Jåma Silja Somby, Sámediggi

Kjære kolleger og kjære alle samiske kunst- og kulturarbeidere fra det ganske Sápmi!

Det er veldig godt å samles her, og ikke minst å få anledning til å samle tankene til våre felles utfordringer – de er det mange av.

For å ta et blikk på den norske siden av Saepmie. Jeg kommer nettopp fra det norske Kulturrådets årskonferanse hvor tema var kunst- og kulturlivets rolle og muligheter i oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

Åpenbart er anerkjennelse og forståelse, respekt og tillitt grunnleggende i en slik prosess. Staten og statene må ta et oppgjør med egen historie, og ta ansvar for å gjøre de strukturelle endringene vi, det samiske folk og vårt samfunn trenger.

Det er ikke sikkert jeg trenger å nevne det her, men jeg velger likevel å løfte det for vår egen bevissthet – det er myndighetenes plikt å legge til rette for at vi det samiske folk skal kunne bevare og utvikle vårt språk, vår kultur, og vårt samfunnsliv. Vi har rett til selvbestemmelse.

Det samiske kunst- og kulturfeltet mangler grunnleggende infrastruktur og helhetlige støtteordninger. Vi trenger at regjeringens lovede språk- og kulturløft gjennomføres og at det gjøres ved å støtte Sametinget som bevilger videre til samiske institusjoner og støtteordninger som direkte støtter opp om samiske kunstnere og kulturarbeidet.

Det handler også om å bygge ned grensehindre. Det grenseoverskridende perspektivet er noe vi alle, særlig Sametingene, jobbe og skape forståelse for.

Jobbe for å bedre rammevilkår for dere. Jeg er stolt av dere. Som har klart å gjøre seg bemerket både her nasjonalt og internasjonalt. Men viktigst er hva dere gjør for vårt folk.

For hvordan forklare med ord det som vi opplever? Vi lever i utfordrende tider med overkjøring av urfolksrettigheter, ytterligere nedbygging av våre områder og fremtidsmuligheter, klimaendringer, og krig hos våre søstre og brødre.

En ung kunstner som kunne vært her er i Oslo og påpeker at vi ikke bor i en rettstat siden Fosens reindriftssamer enda opplever menneskerettighetsbrudd.

Kunsten bærer våre stemmer når vi selv er blitt stemmeløse.

Folk, også jeg, søker både trøst, inspirasjon og kraft i kunsten og kulturopplevelser.

Derfor skal Sametinget fortsette med å bedre feltets situasjon. Jeg er glad for at Sametinget kan støtte Samerådet og KulturSápmi, slik at feltet kan møtes.

Det blir spennende å høre mer fra dere og jeg gleder meg til diskusjonene.

Takk!