Berit Marie P. E. Eira Kenneth Hætta

I henhold til internasjonale forpliktelser har Norge forpliktelser til å sikre de samiske beitenæringenes fremtid. Det er for lengst konstatert at norsk rovviltpolitikk truer dette målet. Sommerens, og høstens meldinger fra beitenæringene til Sametinget, viser at vi igjen må ut å minne staten om dette.

Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» har kommet med anbefaling om å redusere rovviltbestanden.

Konklusjonen i prosjektets rapport er at tynning av en voksende rovviltbestand “er en logisk del av rovdyrforvaltningen. Ukontrollert vekst i rovviltbestandene er ikke forenlig med rovviltforlikenes todelte målsetting”. Dessuten mener forskerne at fjellbeitene for sau, sammen med kalvingsområdene for rein, bør tas ut av forvaltningsområdene for gaupe, for å få ned tapstallene. Dette er Sametinget helt enig i.

Blant annet er nødvergebestemmelsen diskutert og prøvd ut i rettsorgan og dessverre viser det seg at effekten av nødvergebestemmelsen ikke gagner beitenæringene uansett situasjon, som igjen viser fullstendig feilslått rovviltforvaltning.

Dessverre ser vi at endringene i nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven i 2020 førte til at man fikk inn en bestemmelse som sier at eier kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Punktet «må anses påkrevd» er en innskjerping av muligheten til felling i nødverge, og Sametinget frykter at denne kan bli tolket som om det som oftest kan finnes en alternativ handling til avliving av vilt i nødverge.

Sametinget støttet for øvrig ikke statens forslag til endring i nødvergebestemmelsen. Etter Sametingets vurdering, så vil en slik endring samlet sett innebære en innskrenking av nødvergebestemmelsen.

Sametinget er videre av den oppfatning at det er vanskelig for beitebrukerne å tolke hva endringen i nødvergebestemmelsen medfører når det gjelder muligheten til å utøve nødverge og hva nødvergeretten betyr i praksis. Det kan ikke være slik at først når nødvergeparagrafen tas i bruk, så kommer staten med sin detaljerte tolkning. Derfor må denne paragrafen konkretiseres. Stortingsforliket fra 2011 vedrørende norsk rovviltpolitikk slår dessuten fast at det ikke skal være rovvilt som representerer et skadepotensial i kalvingsområder for tamrein.

I Stortingets behandling av Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen Dokument 3:13 (2018–2019) kom det frem at alle partiene på Stortinget, utenom Venstre, vil ha raskere uttak av rovvilt. Riksrevisjonenes undersøkelser viser at det er et flertall som vil ha raskere uttak. Sametinget konstaterer at viljen til det samme flertallet er bare tomme ord, og det er ingen vilje til tiltak.

Det skal ikke herske noen tvil om at Sametinget fortsatt vil arbeide for at rovviltbestandene reduseres, og at skadefelling kan iverksettes raskt og effektivt med tilgjengelige hjelpemidler. Rovdyrforvaltningen bør bygge på beitenæringenes tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskaper. Vi ønsker også å åpne opp for uttak av ørn som forebyggende tiltak i småfe- og kalvingsområder.