Runar Myrnes Balto Árvu/Sametinget

Nå har vi lyttet til mange av historiene fra fornorskningspolitikken. Vi har lest om den harde fornorskningen av sjøsamene, som har resultert i tap av kultur og rettigheter. Vi har lyttet til hvordan det var å bli sendt til internatskolene, og hvordan det er å oppleve hets og mobbing fordi man er same. 

Hele folket er preget av den harde fornorskningen. Fra det ytterste nes til den innerste bygd er det ingen samer som står uberørt tilbake. Med målrettet politikk, godt hjulpet av den lokale fornorskningsiveren, lyktes man med å ta fra mennesker språk, kultur, identitet, rettigheter, stolthet, selvfølelse og livsgnist.

Det er nå tydelig dokumentert at dette har skjedd, og at vi ennå i dag lever midt i konsekvensene av politikken. Samtidig foregår ennå fornorskningen, slik kommisjonsleder Dagfinn Høybråten sa under fremleggelsen 1. juni, blant annet ved at samer ennå opplever både hets og diskriminering den dag i dag. Vi blir til stadighet spurt om hva som må skje nå for at vi kan forsones. Det er svært vanskelig å gi et generelt svar, fordi forsoning er et dypt personlig spørsmål. Den som har opplevd dyp urett må selv svare på om man kan forsones med fortiden. Samtidig er det lite trolig at forsoning kan være et ensidig spørsmål. At man bare skal tilgi uten videre.

Jeg tenker at en god start er en offisiell og ektefølt anerkjennelse i storsamfunnet av at dette var helt forferdelig gjort. Hvis jeg har gått gjennom en urett, så er det viktig for meg at andre anerkjenner at det var en fæl opplevelse og at det aldri skulle skjedd. Derfor er unnskyldninger så viktige. Samtidig så er ikke anerkjennelse eller unnskyldning alene nok. Det må tiltak til, blant annet for at vi skal kunne ta tilbake det som er gått tapt. For eksempel er det mange av oss som har mistet kultur eller språk som følge av fornorskningen. Det må vi få tilbud om å ta tilbake om vi vil. Der må storsamfunnet stille opp med rammebetingelsene og ressursene, så vi kan få den muligheten over hele Sápmi.

Kommisjonen foreslår mange interessante tiltak. Om de tiltakene vil være et grunnlag for forsoning, må det samiske folket ta stilling til. Derfor vil Sametinget nå bruke sommeren og høsten på en samtale om rapporten og mulig forsoning. Hva synes vi om rapporten? Beskriver den fornorskningen korrekt? Mangler det noen perspektiver? Er det mulig med forsoning? Hvilke tiltak skal i så fall til? Vi ønsker å involvere bredt i denne samtalen. Derfor har vi nå sendt ut rapporten på høring i det samiske samfunnet. Håpet er at foreninger, institusjoner og enkeltpersoner gir oss direkte tilbakemeldinger. I tillegg vil vi legge opp til en bred prosess i Sametinget, med mål om å få til så bred enighet som mulig når Sametingets plenum skal behandle rapporten.

Sametinget har vedtatt at intern samisk forsoning skal være en sentral del av prosessen fremover. Vi må bruke muligheten vi har nå til å dyrke det samiske mangfoldet og det samiske samholdet. Samene har dypt forskjellige erfaringer og utgangspunkt, mye på grunn av fornorskningspolitikken som vi alle har opplevd og bærer med oss på hvert vårt vis. Et av Sametingsrådets mål er at forsoningstiltakene må bidra til å styrke likeverdet mellom samer, slik at alle får likeverdige muligheter og tilbud til å utøve sin kultur. Vi vil starte med å invitere alle med i den store interne sannhets- og forsoningssamtalen. Kan vi forsone oss med fornorskningen, og hva skal i så fall til?