Ráhkis olbmut, ráikis Aili og kjære Aaja,

Endelig! Endelig er den hjemme igjen! Det tok mange år. Og for en reise!

Det var en gledens dag da brevet fra den danske kulturministeren endelig kom, og det ble klart at Poala-Ánde-tromma kunne bli værende hjemme i Sápmi.

Historien om Poala-Ánde og tromma er godt dokumentert. En sentral samisk historiker er Åge Solbakk. Etter det vi kjenner til ble Poala-Ánde arrestert i Nesseby, Finnmark i 1691 på grunn av besittelse av tromma. Under forhør ogSilje Karine Muotka Samediggi    rettsak i 1692 forklarte han om symbolene på tromma, og hvordan tromma ble brukt. Poala-Ánde skal ha blitt slått i hjel i varetekt før dom ble avsagt. Tromma ble beslaglagt i 1692 og sendt til København, og har siden vært en del av den kongelige kunstkammersamlingen til Nationalmuseet i København.

Men så har Poala-Ánde tromma vært i Kárášjohka i over 40 år! Den har vært her på utlån fra Nationalmuseet i København. Her har den fått pleie av våre dyktige fagfolk på Sámiid Vuorká-Dávvirat og RiddoDuottarMuseat. Det er nettopp dere som har gjort det mulig at vi i dag kan feire en så stor og flott begivenhet. Det skal dere ha all vår anerkjennelse for!

Sámiid Vuorká-Dávvirat og RiddoDuottarMuseat er en av våre viktige samiske institusjoner som strekker seg fra Snåsa i sørsamisk område til A’vv skoltesamisk museum i øst. Jelena Porsanger og Anne Mai Olli, dere er to av våre flotte fagfolk, som passer på at vi kjenner vår kulturarv, og vil kunne være i stand til å forvalte den for våre framtidige generasjoner.

I 2021 var så en de mange låneavtalene med Nationalmuseet i København i ferd med å gå ut for Poala-Ánde-tromma. Det var da vi bestemte vi oss for at det var på tide å rette et krav om permanent tilbakelevering. Vi vil ta ansvaret for vår dyrebare kulturarv. Her har vi god støtte i FNs urfolkserklæring som slår fast at urfolk har rett til våre seremonielle gjenstander. Samer og andre urfolk må selv kunne bestemme over sin kulturarv.

Da daværende Sametingepresident Aili Keskitalo i fjor høst skrev et brev til Danmarks dronning Margrete om Poala-Ánde-tromma, var ho inspirert av prosessen kalt «Utimuut», der en hel rekke kulturhistoriske gjenstander ble tilbakeført fra Danmark til Kalaallit Nunaat.

Så er det også gledelig å registrere at tidene endres. Vi er i ferd med å ta et stort steg fra at vi må argumentere og forhandle om hver minste gjenstand fra vår dyrebare kulturarv, som av ulike årsaker er havnet på museer rundt om i Norge, i Norden eller som en del av i museumssamlinger utlandet.

Nå erfarer vi at tilbakelevering er det riktige å gjøre. Det er i tiden. Det er vi glade for, og det er det verdt å feire!

Ollu giitu!