Møteleder, i 1723 møtte samene Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov misjonæren og presten Thomas von Westen i Namdalen et sted. De fortalte at Freavnantjahken gievrie var arvet i 4. ledd. Så fortalte de om symbolene på tromma til von Westen.

Silje Karine Muotka Árvu/Sámediggi

Det gikk ikke lang tid før von Westen beordret at tommene skulle beslaglegges, og Bendix og Jon ble stoppet når de forsøkte å bringe trommen i trygghet ved å reise mot Jämtland. De ble stoppet og tromma ble beslaglagt og sendt til København.

Der var trommen i tiden frem til 1757, da den ble gitt som bryllupsgave av Frederik V av Danmark / Norge til hans svoger Ernst Friedrich III av Sachsen-Hildburghausen. I 1837 ble den donert til Hennebergischen Altertumsforschenden Vereins og den befant seg i samme samling frem til i år.

En del av dere så tromma da den kom til Trondheim for å bli utstilt på NTNU Vitenskapsmuseet i forbindelse med Tråante 2017. Det er en forunderlig godt bevart tromme. Den har tydelige tegninger og den er vakker.

Det henger 134 små metall biter festet til reimene som er «gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen», «naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.» På ramma er det festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix og Jon forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»

Den 21. juni 2023 vedtok Meininger Museum at trommen skulle tilbakeføres til Saepmie. Saemien Sitjie har vært tydelige lenge på at de ønsker en slik tilbakeføring.

Møteleder, jeg vil dele med plenum hvor takknemlig jeg er for alle de som bidro til at dette kunne finne sted. Det er en stor hendelse som jeg for alltid vil holde høyt.

Da jeg så tromma for første gang kjente jeg sterkt på følelsen av et ekko gjennom alle de hundre årene som trommen hadde vært på reise, og det var en stor glede å kunne kunngjøre for den at vi hadde kommet for å sørge for hjemreisen for tromma.

Jeg kjente på gleden fra de tilstedeværende da tromma ble gjenforent med sitt eget folk på Snåsa den 3. november. Det var flott å kunne takke både Saemien Sijte, Meininger museum, kultur- og likestillingsdepartementet, den norske ambassaden i Tyskland for deres arbeid, og vite at også vi på Sametinget har bidratt til dette.

I Roma besøkte jeg Museo della Civiltà Romana. Der holdt Jelena Porsanger og hennes kollega fra RiddoDuottarMuseat på med 3D-fotografering av en tromme som befinner seg der. Denne trommen er også i utmerket tilstand. Det er merkelig å tenke på at av de 97 trommene vi kjenner til, så er kun 5 av dem i vårt eget eie.

Møteleder, i oktober sendte Sametinget en ungdomsdelegasjon til UN Global Indigenous Youth Forum for første gang. Der var det samlet flere hundre urfolksungdom fra hele verden for å skrive en deklarasjon om matsystemer. Den samiske delegasjonen gjorde en fantastisk innsats og besto av Mathias Eilert Olsen, Dan-Jonas Mikael Sparrok, Kristian Wilhelmsen, Aina Haugom Nordfjell og Aina Madelen Nordsletta Aslaksen

International Centre for Reindeer Husbandry gav en flott ramme for hele samlingen av ungdommer. Det skjedde etter innsats fra vår side og fra Kommunal- og distriktsdepartementet.

Møteleder, å se alle lávvuene utenfor hovedkvarteret til Food and agriculture organization i Roma var imponerende. Vi kom akkurat fra Elsa Laulan gæjnoe – eller Karl Johans gate i Oslo – der samiske ungdommer og mange andre hadde satt opp lávvuer for å markere motstanden mot at Fosen-saken enda ikke er fulgt opp. Med en sterk vilje til å kjempe for rettstaten og til å holde fokuset oppe på denne saken – nå er det gått 786 dager siden en enstemmig Høyesterett dømte at konsesjonen for vindindustrianleggene på Storheia og Roan er ugyldige. Anleggene er fortsatt i drift. Det er fortvilende at staten ikke sørger for at menneskerettsbruddet opphører.

Det rørende var likevel samholdet mellom de som markerte og kjemper for rettsstaten. Det fyller meg med tro på fremtiden. De er så tydelige, de har et brennende hjerte og de lar seg ikke tie i hjel.

Politiet ba om påtaleunnlatelse for de unge menneskerettsforkjemperne som tok seg inn i Olje- og energidepartementets lokaler i februar dette år. Jeg fikk muligheten til å drøfte dette med politidirektør Benedicte Bjørnland og politimester i Oslo Ida Melbo Øytese. Det er et spørsmål om hvilken lojalitet påtalemyndigheten har når det er konflikt mellom Høyesterett og forvaltningen i oppfølging av en rettskraftig dom. Dette er spørsmålet som statsadvokaten viser et svar på når de ser bort fra politiets anbefalinger og velger å utstede bøter til menneskerettsforkjemperne.

Møteleder, vi vet at verden er urolig av mange årsaker. Den folkerettsstridige invasjonen av Ukraina og folkemordet på Gazastripen viser oss dette hver dag. Jeg hadde derfor et møte med forsvarssjef Eirik Kristoffersen nettopp. Årsaken til møtet var flere, men tema som ble drøftet var rekruttering til forsvaret, samiske veteraner, hvordan økt militær tilstedeværelse i samiske områder påvirker oss og også spørsmål knyttet til opplæring av forsvarets personell angående samiske saker.

Hets, trakassering og hatprat er i økning, i likhet med mobbing. Dette ser vi i kommentarfelter og dette øker veldig når det er konfliktfylte diskusjoner på gang i samfunnet. Det er derfor veldig bra at Kultur- og likestillingsdepartementet har lyttet til våre råd om å lage en egen handlingsplan mot hets og hatprat mot samer. Dette gir oss muligheten til å iverksette tiltak sammen, og det er viktig.

Møteleder, å hetse hverandre gir vonde skader som enkeltmennesker bærer videre. Vi kan selvfølgelig ha meningsforskjeller og debatter, og vi må skille mellom hatefulle kommentarer og saksuenighet. Det trur jeg vi alle har godt av å reflektere over. Min bekymring er at det sprer seg negative holdninger når hetsende og hatefulle kommentarer får stå i kommentarfelt.  

Møteleder, samiske kunstnere, filmskapere og artistene får mange velfortjente priser og hedres på mange arenaer. Dette gjør meg stolt, og det trur jeg også at dere alle er. Det er fantastisk å se hvor høy kvalitet det er på den kunstneriske virksomheten som samiske utøvere driver. Jeg tenker ofte på at mye av denne kunsten og de kunstneriske uttrykkene springer ut av en kraft og skapertrang som har båret vår kultur og vårt språk gjennom så mange krevende utfordringer. Det skapes nytt i møtet med andre, og kunsten snakker et språk som vi bare kjenner med sjel og hjertet. Vi skal ikke ta dette for gitt, det er noe vi fortsatt må skape gode rammevilkår for.

Dáiddadállu har endelig åpnet nye lokaler i Kautokeino etter å ha vært uten lokaliteter i en periode. For et kunstnerkollektiv er selve den bærende ideen nettopp dette kollektivet, å dele kunstnerisk utvikling, la seg inspirere og få støtte til utvikling av de betingelsene som må til for å kunne leve av det kunstneriske virket. Jeg fikk også oppleve utstillingen Skakke folkedrakter, der en rekke dyktige kunstnere har gitt sine bidrag. Den er banebrytende fordi temaet i utstillingen er å gå nye veier for å gjøre plass for det mangfoldet vi har. Jeg synes de løste dette på en spennende måte som inviterte til refleksjon og som også var motiverende fordi den utfordrer det bestående tankesettet.

Under åpningen av Giellavahkku i Skibotn, fikk vi dele ut språkmotiveringsprisen til Emil Kárlsen. Han kunne ikke delta selv fordi han var opptatt med å spille inn Koke Bjørn-serien for Netflix. Emil er en av de mange som har tatt tilbake samisk og kjemper hver dag for at samisk språk skal høres i nye sammenhenger. Jeg syns det var ekstra stas å kunne dele ut prisen til hans mor på hans hjemsted. Han er en flott rollemodell og en meget dyktig musiker og multikunstner.

Møteleder, språket vårt burde ikke være en slagmark, men kan dessverre ofte bli det. Vi har en situasjon der tusener av samer har mistet sitt språk og det preger oss alle. Spørsmålet om hvordan vi kan sikre og utvikle at alle barn får mulighet til å lære samisk fra tidlig alder er et spørsmål vi har ulike syn på i denne salen. Jeg syns likevel at samiske tall forteller, som ble lansert under komitéuka viser oss at det er fremgang i antallet elever som lærer samisk.

Vi trenger flere samiske barnehageplasser, vi trenger å fylle de samiske barnehageplassene vi har, vi trenger flere samiske barnehagelærere, vi trenger at det opprettes flere samiske barnehager. Alt dette har vi iverksatt tiltak for. Jeg er like utålmodig som dere for at vi skal lykkes bedre med dette. Det er viktig at vi får flere med på laget, og dette var blant temaene vi drøftet da jeg møtte KS-leder Gunn Marit Helgesen nettopp. Det er viktig for oss at det er opprettet et samisk nettverk mellom kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk. Vi kan ikke la områdene utenfor forvaltningsområdet henge etter, så vi må få til utvikling i tjenestetilbudene også utenfor forvaltningsområdet.

Jeg tror også på løsninger som når frem til alle. Gratis barnehage har regjeringen innført i nord, og Sametinget har fulgt opp med gratis samiskspråklig barnehage utenfor virkeområdet. Det betyr at det er utjevning og språkstimulering samtidig som vi i form av avtaler med kommunene for ordningen forsikrer oss om at vi jobber målrettet for at barnehagetilbudene reelt skal være samiske.

Møteleder, det var også gledelig å få være med å undertegne samarbeidsavtale med Sør-Varanger kommune. Denne avtalen er viktig for å kunne gjøre felles innsats på flere områder sammen med en kommune der både skoltesamisk og nordsamisk er svært viktig. Vi har et felles arbeid for å sikre John Savio sin kunst verdig formidling og vi mottar snart forstudie for nytt bygg til Savio-museet. Det var spesielt for meg da kultur- og likestillingsministeren viste meg at hun har fått hjelp av Nasjonalmuseet til å velge ut Savios kunst til sitt eget kontor. Hun og jeg deler et hjerte for Savio. Jeg kommer også fra Bugøyfjord, Savios hjembygd, der bygdelagene på stor dugnad har satt i stand minnesmerket hans. Det er ett flott monument, og jeg håper vi og kommunen kan løse spørsmålet om eierskap av monumentet i felleskap snarlig.

Møteleder, vi har satset på skoltesamiske saker i denne perioden. Det er svært viktig. I boka «Siidaen som forsvant» så kan man lese om historien om hvordan det tradisjonelle leveviset i to skoltesamiske siidaer, Pasvik og Petsjenga, ble svært redusert av den industrielle framgangen. Menneskene i disse siidaene ble stemplet som «degenererte» eller «ikke funksjonsdyktige».

Østsamenes eldste religiøse symbol i Neiden var sannsynligvis en stor offerstein (kalt «Ohri-kivi» i nyere tid) ved den såkalte Stormelen. Offersteinen ble på 1930-tallet sprengt i stykker og benyttet som byggestein i landkaret på Neidenbrua over Skoltefossen.

Møteleder, det er dessverre ikke en ukjent problemstilling at samiske kulturminner, sieidier og offersteder blir ødelagte når det skal bygges noe. Sametinget har derfor måttet anmelde Statens vegvesen fordi de har ødelagt enda en sieidi, nemlig Noaidek ved Veašenjárga/Hammernes. Historiske kilder viser at de aktuelle offersteinene ved Varangerfjorden allerede var omtalt i 1717. Opprinnelig skal det ha vært tre steiner. Sagn sier at disse tre skal ha vært forsteinede noaidier. I 1982 ble to av steinene ødelagt av Statens vegvesen, og nå er den tredje også ødelagt.

Møteleder. Jeg skjønner at mange velger å kun forholde seg til databasen Askeladden, men der er ikke alle kulturminner registrerte. Grunnen kan være at et kulturminne må beskyttes mot hærverk. Sametinget er kulturminnemyndighet, og det innebærer at tiltakshavere må skjerpe rutiner og melde inn tiltak til oss. Man kan ikke regne med at kommuner, FeFo eller fylket, som ikke har kulturminneansvar, har samme oversikt som Sametinget. Vi tilbyr et møte med Statens vegvesen slik at de kan forbedre sine rutiner.

Møteleder, tilbake til Roma. Der er restene av Circus Maximus ivaretatt, selv om det for et utrenet øye kan se ut som en slags nedlagt fotballbane. Her var det i gamle Roma anlagt det største anlegget for ludi, som var konkurranser knyttet til romerske religiøse festivaler.

Ingen stiller vel spørsmål om man skal ta vare på Circus Maximus i dag, det er av de mange fantastiske kulturminnene som trekker enorme folkemengder til millionbyen Roma årlig.

Jeg tenker ofte på hvis et samisk kulturminne hadde en slik utforming som Cirkus Maximus. Ville vi opplevd aksept for behovet for å ivareta dette i vår egen kontekst og samtid? Det vet vi at ofte er en sak som vi må bruke mye krefter for å forklare.

Det gledelige er at vi er klar til å bevege oss videre med arbeidet for å få Várjjat siida på UNESCOs verdensarvliste. Dette er et meget langvarig arbeid, men sammenhengen og kompleksiteten i kulturminnene og kulturlandskapet som Várjjat siida utgjør er massivt. Det fortjener plass på verdensarvlista, og det er å håpe på stor drahjelp i arbeidet videre med å få dette til.

Møteleder, jeg startet med å fortelle om hvor mye det betyr at Frevnantjahken gievrie er hjemme, eid og forvaltet av oss selv på Saemien Sijtje. Det er en dag jeg skal gjemme i hjertet. Kraften fra denne opplevelsen styrker oss alle.

Jeg ønsker Sametingets plenum gode diskusjoner og gode beslutninger i uka som kommer.

Takk for oppmerksomheten!