Deler av den tidligere Sannhets- og forsoningskommisjonen besøkte Sametingets plenum da Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport ble behandlet. De øvrige medlemmene besøkte Sametinget noen uker tidligere under Sametingets komitébehandling. Her sammen med Ánne-Sire Länsman, medlem av den finske kommisjonen.

«Den viktigste saken i Sametingets historie», sa sametingspresidenten da hun innledet komitebehandlingen av sakene om rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Saken er i seg selv historisk i det den for første gang gir en samlet framstilling av fornorskningspolitikken og den fornorskningen som fulgte opp til vår egen tid. 

Rapporten er historisk i innhold, men den er også full av historier. Om enkeltpersoner, familier, lokalsamfunn og folk som gjennom generasjoner er rammet av tap, urett og smerte. De personlige historiene viser hvordan disse konsekvensene er båret videre fra generasjon til generasjon som en vond sirkel. Det gjorde et dypt inntrykk og understreket for meg hvor viktig det er å forsøke å bryte denne sirkelen.

Behandlingen av rapporten skjer på vår vakt. Den gir oss som lever nå en historisk mulighet og et ansvar for å hindre at nye generasjoner skal måtte bære videre på de samme sår og den samme smerte som har rammet generasjoner som har gått foran. Vi kan kalle det et momentum. Jeg vil si det er en historisk sjanse som vi har fått på vår vakt og som det ikke er sikkert kommer igjen. Jeg er glad for å se at Sametinget behandler saken med den grundighet og alvor som ligger i dette. Det vet vi Stortinget også er i gang med. 

Det er noen lange linjer i denne saken. Men nå er vi kommet til et avgjørende øyeblikk. Et sannhetens øyeblikk: For ingen kan etter dette med noen rett si at de ikke visste. Fakta ligger på bordet med alt sitt alvor. Nå er det tid for handling. Det ansvaret påhviler Stortinget som rapportens mottaker. Men kommisjonen retter sin appell om handling bredt ut til de mange ulike aktører som kan bidra på veien mot et mer forsonet samfunn.

Forsoning er et stort og krevende ord. Et langsiktig mål. Eller en vei. Ikke noe som kan besluttes i en plenarforsamling eller i Stortinget.

Langs den veien som kan føre til forsoning er det noen viktige merkesteiner som vi må stanse opp ved:

• Sannheten og kunnskapen
• Sannhetens erkjennelse
• Anerkjennelse av urett
• Oppgjør
• Reparasjon

Langs veien er det ikke bare merkesteiner, men også snublesteiner. De må man forsøke å rydde av veien. Fosen-saken har åpenbart vært en slik snublestein på veien mot forsoning som har vært kilde til stor bekymring. Det er mitt håp at de forlik som nå er inngått kan bidra til å rydde denne snublesteinen av veien. Men det blir nok behov for mer veirydding underveis. Kommisjonen peker på behovet for å forebygge og løse konflikter knyttet til areal og næring spesielt. Her må vi bli bedre.

På veien mot forsoning må vi gjøre det vi kan for å forebygge mer skade. Jeg vil særlig nevne kampen mot hat og diskriminering som må forsterkes. Hvis ikke vil nye skader gjøre det vanskeligere å nå målet. En del av dette er at vi som fellesskap i Norge evne å føre samtalen om det smertefulle uten å påføre mer smerte – å tale om det ubehagelige uten å øke ubehaget.

En del av denne samtalen er knyttet til tiltak. Kommisjonen bruker bevisst begrepet 

 «tiltak» - ikke «tiltak for forsoning» fordi det kan være tale om ulike tiltak ved ulike stadier på veien – ved ulike merkesteiner. Tiltak som tilsammen kan bringe oss framover mot målet.

Målet: Et mer forsonet samfunn

Veistykkene kan være bratte, kronglete, krevende, smertefulle.

Merkesteinene er steder for å stoppe opp, sjekke kurs, holde motivasjonen oppe.

Jeg ønsker Sametinget lykke til med sitt arbeid på denne veien. Jeg ser at dere er godt i gang.