Sametingspresident Silje Karine Muotka
Nils Samuelsen fra Kåfjord sa til Sannhets- og forsoningskommisjonen:
Kåfjorden var jo en god fiskefjord, en veldig god gytefjord. Det tradisjonelle vinterfisket var ei veldig viktig binæring. De siste tyveårene har fisket vært dårlig, vi mener det skyldes oppdrettsnæringen. At gytetorsken skyr vann fra oppdrettsanlegg. Så har vi kraftutbyggingen, det er femti år siden. Men ingen har forsket på hva slags innvirkning det har hatt for livet i fjorden. Men vi fikk jo en Høyesterettsdom som sa at fisket i Kåfjorden var en eksklusiv rettighet. Det var en unik dom.
Møteleder, i mars besøkte statsminister Jonas Gahr Støre Sametinget. Han uttrykte følgende anerkjennelse: “…at vi befinner oss i samenes tradisjonelle bosettingsområder. Vi vil ferdes her med varsomhet og respekt.” Videre sa han at “vi må styrke våre rutiner for konsultasjoner, med reindriftsnæringen og andre berørte næringer. … Vi må ta ansvar for at konsultasjonene skjer i en tone som er respektfull, og at de forplikter.”
I juli fikk vi se hvordan han tenkte å gjøre dette. Da kunngjorde han og hans kolleger i regjeringen at Melkøya skulle elektrifiseres og at det skulle legges opp til et kraftløft.
Ingen av disse to kunngjøringene hadde han benyttet sjansen til å konsultere Sametinget om.
Jeg er inderlig skuffet over fremgangsmåten som regjeringen har benyttet seg av. Vi skal tilbake til striden om Kautokeino-Alta vassdraget for å gjenfinne denne formen for arroganse når det gjelder dialogform. Den er etter mitt syn ikke-eksisterende.
Da beslutningen ble lagt frem sa statsministeren at ingen skulle være vinnere eller tapere. Jeg tror ahte mange av oss følte at vi hadde tapt. Vi taper verdifulle krefter og tid på å føre nytteløse konsultasjoner i etterkant av at beslutningene er tatt, og vi har heller ingen følelse av at det nytter med en enstemmig Høyesterettsdom i Fosen-saken. Menneskerettsbruddet er pågående, og regjeringen jobber for å sikre videreføringen av vindindustrianlegget i stedet for å stoppe menneskerettsbruddet.
Beskjeden til det samiske folket er at her skal det bygges uansett hvilke omkostninger det har for vårt materielle kulturgrunnlag. For det er ikke snakk om en enkelt kraftlinje. Nei, det er snakk om gigantiske vindindustrianlegg og kraftlinjer og årevis i skinnprosesser og deretter fåfengt rettsbehandling det er snakk om.
Jeg frykter konsekvensene elektrifiseringen av Melkøya vil ha for sjøsamisk kultur og bosetting fordi disse områdene er viktige for lokalbefolkningen som bruker områdene til høsting, fisking og matauk. Vi vet at reindrifta presses av utallige arealinngrep. Det er en uendelig og utmattende bølge.
Møteleder, i det siste har regjeringen også sluttet å omtale Sametinget, samenes eget folkevalgte organ, i disse prosessene. Vi skal ha «nødvendig dialog» og videre kan vi komme med innspill. Det fremstår rett og slett uten troverdighet. Har regjeringen tatt hensyn til våre innspill i disse sakene? Nei. Det gir ikke tro på at prosessene er noe annet enn skinnprosesser. Vi mangler tillit og vi mangler tro på rettferdighet.
Finnes det ikke noen løsninger da? Den sterke staten må oss få ekte medbestemmelse. Dette er nødvendig for at næringsutvikling skal tilpasses lokale forhold. Det er så enkelt, og så vanskelig: utvikling er ikke fremskritt dersom det truer urfolkskultur og -livsstil. Utvikling kan ikke bety avvikling for oss.
Hvordan kan vi ivareta urfolksperspektivet uten å rasere det som er grunnlaget for vår kultur? Overkjøring og maktbruk er utdaterte metoder fra statens side, som ikke blir bedre selv om de pakkes inn i vakre ord som som “dialog”. Å bygge tillit, samarbeide og dele beslutninger er utfordrende, men nødvendig.
Melkøya-vedtaket inneholder grove feil. Argumentet om at Melkøya-elektrifiseringen kutter klimautslippene, er for øvrig feil. Elektrifiseringen er mest av alt et stort subsidie av Equinor som sparer penger, og vil flytte utslippene til andre deler av verden. Dersom vi skal ta klimakrisa på alvor, er jo poenget at gassen skal fases ut fortest mulig, ikke at den skal forlenges. En slik bakvendt politikk vil føre til ødeleggelse av naturen og samisk kultur, og skape et ensartet, ikke-fornybart og sårbart næringsliv i Sápmi.
Industri som kommer og brått tar slutt, har vi lang erfaring med. Alt fra fiskeindustri til gruvevirksomhet er eksempler på slike utenfra-industrialiseringer som slår bena under små lokalsamfunn. Statlige effektiviseringsbølger og store penger aktørers innsparinger har videre ribbet lokalsamfunn for viktige tjenester som barnehage, helsetilbud og posttjenester. Og så spør man etterpå hvorfor ungdommene flytter fra sine hjemområder?
Når får vi muligheten til å utvikle bærekraftige samfunn basert på våre naturlige ressurser? Vi kan ikke lenger godta å bli behandlet som en nordlig koloni i 2023. Hvis nordområdene virkelig er strategisk viktige, kan vi ikke akseptere at politikere flyr inn fra Oslo med nyheter om elendige vedtak som er fattet uten vår medvirkning eller konsultasjon.
Det er også juridiske feil i Melkøya-vedtaket. Et politisk flertall betyr ikke at lover kan neglisjere eller strekkes for å passe med et inntatt standpunkt. Selv om regjeringen i Fosen-saken har vist at det er en fremgangsmåte de kynisk utnytter, betyr det likevel ikke at det er rett. Det er brutal maktbruk med selve rettsstaten som innsats.
Nødvendige utredninger er ikke gjort i saken. Vi vet ikke konkret hvor store og omfattende konsekvensene vil være. Det nytter ikke å snakke om at samiske interesser vil bli utredet senere når kraftutbyggingstiltakene kommer, når det avgjørende premisset for gjennomføring allerede er lagt.
Regjeringen har ikke konsultert Sametinget om Melkøya-saken fordi de mener at de ikke har direkte konsekvenser for samiske interesser. Det er helt tydelig at denne saken berører oss. Det klarer selv vanlige borgere i dette landet å forstå.
Møteleder,
Nils Samuelsen sa videre:
“[Med kraftutbyggingen] kom store isplager og landligge. Men det var jo sånn at kraft, ja det måtte vi ha, det var bare noe vi måtte akseptere. Og så kom oppdretten, både laks og torsk, med alle sine ulemper og monsterfisk og alt det der.”
Historien til Samuelsen som har vært sannhetsvitne for sannhets- og forsoningskommisjonen forteller så mye om hvordan våre behov og vår levemåte prioriteres i spørsmål knyttet til industrialisering og kraft. Er det sånn at vi har noen grunn til å tro at det blir annerledes denne gangen, når regjeringen ikke har valgt å konsultere oss om elektrifiseringsbeslutningen og dette kraftløftet? Det er ingen grunn til å tro at noe har endret seg. Det er historien som gjentar seg. Dette er grunnen til mine bekymringer.
Møteleder, jeg besøkte Mihkkal, som flyttet inn i en lavvo foran Stortinget på grunn av uretten ved at Fosen-dommen ikke følges opp. Jeg er fortvilet over at samisk ungdom, som vi trenger sånn her hjemme, ser at de er nødt til å kjempe for vår rettsstat og for å få slutt på menneskerettsbrudd. Det skulle ikke vært slik. Da jeg besøkte Mihkkal var han ved godt mot, men jeg gikk derfra uten å kunne forsikre ham om at vi kommer til å se at Fosen-dommen følges opp. Det var derfor jeg gikk fra ham med tunge skritt. Møteleder, vi er alle samlet her i denne salen fordi vi tror på politikk, selv om det er krevende, så er det veien for å kunne løse vanskelige samfunnsspørsmål. Det er vanskelig å fortelle våre ungdommer at politikk nytter og at det virker i dagens situasjon. Dette er jeg nødt å si fordi det er så alvorlig det vi ser.
Møteleder, siden sist vi samlet oss her så har det vært kommune og fylkesvalg. Jeg vil gratulere alle nye kommunestyrerepresentanter og fylkestingsrepresentanter. Vi vil samarbeide med dere alle så godt som mulig. Det blir nye visjoner og nye saker som de nye kommunestyrene og fylkestingene vil ha fokus på. Det er viktige drivkrefter og kan tilby de eksisterende samarbeidene nye muligheter og fornyet kraft.
Jeg kommer akkurat fra Sør-Varanger, der vi har undertegnet en ny samarbeidsavtale med kommunen. Det er den 6. samarbeidsavtalen med byene, og det er gjensidig forpliktende avtaler som kan gjøre at vi sammen styrker og bedre tjenestetilbudet til befolkningen. Det var særlig flott for meg å kunne være til stede da torget i Kirkenes fikk nytt navn: John Savios plass. Torget kan være et hjerte i lokalsamfunnet, det kan fylles med aktiviteter og være stedet der mange hendelser som er viktige finner sted.
John Andreas Savio er en av de aller viktigste kunstnerne vi har hatt. Hans liv var kort og preget av store vanskeligheter, men hans kunst lever for evig. Han skildret det samiske livet og levesett, og selv om nok mange husker hans bilder fra fjellet, så viser verket “Sommerkveld” livet i Reaisvuonna/Bygøyfjord. På bildet ser man en goahti og en båt som ligger klar for å kunne dra fisk. Savios kunst fortjener et ordentlig museumsbygg.
Møteleder, sametingsrådet har lagt frem den årlige fiskerisaken for behandling i dette plenum. Det er en viktig sak, og denne gangen har vi lagt opp saken med mål om å kunne gi gode innspill til reguleringene og til arbeidet vi har fremfor oss nå på det fiskeripolitiske feltet. Jeg ser veldig frem til debatten når saken kommer opp for behandling. Bivdu er her og vil følge saksbehandlingen i plenum og det setter vi stor pris på.
Likevel er det sant at heller ikke sjøsamiske saker utelukkende er knyttet til fiskeriene - selv om fiskeriene er en sentral grunnstein for oss. Også saker som omhandler vitalisering av samisk språk og kulturarbeid er viktig. Jeg vil nevne at foreningene Sjøsamisk tun, Lebesby sjøsameforening, Min Árbe, Norrõs - skoltesamene og Nordavindsfolket kommer hit til Sametinget denne uken. De kommer for å gi innspill til revideringen av Sametingets språkstrategi og for å få mer informasjon om Sametingets tilskuddsordninger. Også sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er tema. Jeg vet at det vil være viktig for oss her på Sametinget å høre fra dem, men enda viktigere er det arbeidet vi sammen kan gjøre slik at folk ved kysten opplever at det sjøsamiske kan få bedre vilkår og at vi sammen styrker innsatsen som må gjøres.
Møteleder - Jeg ser frem til Sametingets forhandlinger denne uka. La Nils Samuelsens ord følge oss i våre forhandlinger og den situasjonen vi opplever nå, og la oss huske at vi gjennom folkevalgtgjerningen kan endre på det som Samuelsen sa til kommisjonen: “Og det er de minste, de som er nederst på rangstigen, det er de som merker det mest.”
Les sak 035/23 Sametingsrådets beretning om virksomheten