Sáhkavuorru konferánssas «Našunála kulturásahusaid ja kultursuorggi rolla ja ovddasvástádus Duohtavuođa- ja soabadankommišuvnna raportta čuovvoleamis» 

Sáhkavuorru konferánssas «Našunála kulturásahusaid ja kultursuorggi rolla ja ovddasvástádus Duohtavuođa- ja soabadankommišuvnna raportta čuovvoleamis» 

Sámediggeráđi Maja Kristine Jåma sáhkavuorru konferánssas «Našunála kulturásahusaid ja kultursuorggi rolla ja ovddasvástádus Duohtavuođa- ja soabadankommišuvnna raportta čuovvoleamis» njukčamánu 10. beaivvi 2023 Našunálagirjerádjosis Oslos (sáhkavuorru gávdno dušše dárogillii):

Gieries gaajhkesh dovnesh!

Jeg vil låne en formulering av forfatter Sigbjørn Skåden som nylig skrev at

«Når et menneske er presset som verst er det kunsten mange av oss tyr til. Når vi føler oss som mest utsatt, når livet slik vi kjenner det står på spill, da blir kunsten stedet vi går til, kunsten blir det eneste som kan bære hele stemmen vår, som kan fortelle hvem vi er». 

Det sier noe om kraften som ligger i kunsten som ytring.

Jeg er ikke i tvil om at kulturinstitusjonene og kulturfeltet vil ha en viktig rolle når vi skal ta innover oss det som kommer frem i rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen. Det legges først frem i juni, og vi vet ikke innholdet. Sannheten om uretten gjort mot samer, kvener og skogfinner er alvorlig og brutalt, og vi ser fortsatt at uretten pågår i dag. Forsoningen, den blir utfordrende, og vi må ruste oss for å klare å følge den opp.

Sannheten kommer frem, og vi alle lever i etterdønningene av fornorskingspolitikken. Jeg deler kommisjonens leder Dagfinn Høybråtens oppfatning når han sier at Norge bør ta ordentlig oppgjør om fornorskningen.

Forsoningen blir krevende, og vil utfordre samfunnet på flere plan. Først må en anerkjenne at uretten har skjedd, for å så kunne rette den opp. For det er ikke sånn at samer, kvener eller skogfinner kan forsones alene og for seg selv. Forsoning er noe relasjonelt mellom en majoritet og minoritet.

Jeg håper at fremleggelsen av kommisjonens rapport kan føre til en bredere debatt i offentligheten om forsoning, fornorskning, strukturelle konsekvenser, og om hvordan myndighetene tilrettelegger og bør tilrettelegge for å ivareta og utvikle samiske språk, kunst og kultur. Dagens konferanse er et bidrag til det.

Aksept og forsoning forutsetter erkjennelse av ansvar, og gjenopprettelse av en likeverdig og rettferdig rettstilstand. Det vil derfor være viktig å sikre samenes rettigheter som medlemmer av et eget folk og egen kultur i relevant lovverk, og implementere prinsippene i FNs deklarasjon for urfolks rettigheter i lovverk, politikk, tiltak og administrative og økonomiske ordninger.

For Sametinget er det viktig at vi må settes i stand til å følge opp de anbefalinger og tiltak som kommisjonen vurderer i sin rapport, og at prioritering av tiltak skjer i konsultasjoner med Sametinget i det oppfølgende arbeidet.

Tidligere denne uken var det også høring på Stortinget med Sannhets- og forsoningskommisjonen der de ba om synspunkter på hva en forsoningsprosess må inneholde for å få til en forsoning i samfunnet i kjølvannet av fornorskingspolitikk og urett, samt innspill til aktuelle tiltak som kan fremme forsoning.                                                                                                             

Samiske kulturinstitusjoner og andre aktører var tydelige i sitt budskap under høringen. Jeg har sett deres bidrag, og takker for det.

Jeg vil særlig trekke frem det Maria Utsi fra Arctic Art Summit sa om strukturer som fører til manglende grunnleggende infrastruktur og helhetlige finansieringsordninger for det samiske kulturfeltet. Utjevning av forskjeller må til for å skape likeverd. Vi er ikke en satsning eller prioritet, men skal ha de samme mulighetene for å både utvikle, men også utfordre oss selv.

Premissene for eventuelle tiltak for forsoning, og for en utvikling innen kulturfeltet er ulike for majoritets- og minoritetssamfunn. Maktforhold, selvbestemmelse og hvem som har definisjonsmakt for premissene er viktige faktorer i denne sammenhengen. Både innenfor kulturinstitusjonene, men også det frie kunstfeltet.

En bredere forståelse av samenes historie og situasjon i dag er en forutsetning for at vi skal komme til en reell forsoning. I en slik fortelling er det viktig at vi selv forteller våre egne historier, om oss, til oss og fra oss. Det samiske kunst- og kulturlivet har en unik og mangfoldig måte å fortelle.

Her vil de samiske museene ha en sentral rolle. Både å lære om oss selv og vår historie, men også som viktige kunnskapssentre og møteplasser. Dessverre opplever vi et enormt etterslep på museene, som har enorme grunnleggende behov, slik som infrastruktur og arbeidsressurser.

Sitasjonen gjelder nok flere. Sametinget forvalter en rekke kulturinstitusjoner, museer, teatre, festivaler, litteratursenter, og bidrar til gode rammevilkår for samisk joik, musikk, kunst og idrett, samt en rekke søkerbaserte ordninger. Sametinget må settes i stand til å møte de krav og tiltak som forventes av kommisjonens arbeid. Om kulturinstitusjonene skal ha en sentral rolle, ja, da er det bare å innfri valgløftene.

Jeg tenker da på Regjeringens oppfølging av Hurdalsplattformen, og til signalene om å gjennomføre et nasjonalt samisk kulturløft. Behovene er så store at det ikke er vanskelig å fylle et slikt løft. For å gjennomføre et reelt nasjonalt samisk kulturløft, må det tas utgangspunkt i de gjeldende rammebetingelser for det samiske kulturfeltet, og i de fremtidige behovene i det samiske samfunn.

Jo sterkere institusjoner, jo større ansvar kan de ta og større kapasitet får de til å samarbeide med andre institusjoner. Etterspørselen er enorm, og den øker. Bare se på de siste års store kunst- og kulturbegivenheter som har vist oss nettopp det.

Selv om vi må styrke oss selv, må også kunnskapen i de nasjonale institusjonene øke. Vi må kunne forvente at de også tar ansvar for å bidra til å synliggjøre og formidle om sitt eget urfolk. Det finnes gode eksempler, selvfølgelig, men likevel må jeg påpeke disse manglene.

Også Kulturdepartementets utredning om samisk kunst og kultur på arenaer i Norge fra 2018, viser at det gjennomgående synes å være mangelfull kunnskap om samisk kultur, tradisjon og historie blant en stor del av virksomhetene i kultur-Norge. Det sier noe om at samisk kunst og kultur og samiske kunstnere og kulturarbeidere må bli bedre representert i institusjoner i hele Norge.

Her er det potensiale for å gjøre grep for å dekke opp hullene. Mulig at dette også trenger bedre kunnskapsgrunnlag og utredning, siden det virker som om rapporter med tall og statistikk er det som trengs. Da vil jeg foreslå at det bare settes i gang nå.

I den sammenheng ønsker jeg å påpeke at samene er ett folk i fire stater, og opplever grensehindre hver dag. Det samiske grenseoverskridende perspektivet og samarbeidet på kulturfeltet må anerkjennes, også når det gjelder finansieringsordninger og felles satsinger. Det er store forskjeller mellom de ulike statene og hvordan de prioriterer samisk kultur. Jeg mener at det er et behov for et felles samisk kulturfond for å utnytte det enorme potensialet og dekke opp om etterspørselen av samisk kunst og kultur. Det bør alle statene bidra til.

Jeg vil også minne om at tillit er en forutsetning for forsoning. Hvordan oppnå tillitt når det har pågått urett mot oss over generasjoner, og som har skapt dype sår til både individer og samfunn. Noe som har medført fortielse og fornektelse, tap av språk, kultur, tradisjoner, identitet og ikke minst overføring av kunnskap og immateriell kulturarv.

Det er ikke slik at den som har opplevd tillitsbrudd er den som er ansvarlig å rette opp igjen. Denne tillitskrisen må staten søke å bøte på. Og vår tillitt er skjør, selv om vi har vist godvilje lenge. Vi har et oppriktig ønske og tro på at vår stat en gang skal snu, gjøre opp for seg og ta sitt ansvar for sitt urfolk.

Men i forrige uke var vi alle vitner til at unge opplever å være i en situasjon hvor de må ty til sivil ulydighet. Det skjer her, i Norge. Det var sterkt og opprørende da våre unge etterlyser rettferdighet, og rett til å bli sett, hørt og respektert.

«Baajh vaeride årrodh» og «land back» var en av mange slagord i forrige uke da flere hundre mennesker tok avstand til det pågående menneskerettighetsbruddet på Fosen. Bakgrunnen er at vindkraftverkene i viktige beiteområder for Fovsen Njaarke er et brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Høyesterett har konkludert med at konsesjonene er ugyldige.

Et pågående menneskerettighetsbrudd i en stat som ellers er kjent for å respektere dem. De unge påpekte det, vi kjenner på det, og det er alvorlig når vi stiller spørsmål om vår egen rettsikkerhet.

Tidligere i dag behandlet Sametingets plenum en sak om Fosen, der Sametinget ønsker en uavhengig granskning av Fosensaken. I den sammenheng påpeker Sametinget at det er en dyp tillitskrise mellom samene og den norske stat. Jeg gjentar, det er ikke slik at den som har opplevd tillitsbrudd er den som er ansvarlig å rette opp igjen.

Når demonstrasjonene sto på som verst, kom de samiske festivalene på banen og jobbet intenst for å arrangere en støttekonsert på Riksscenen. Jeg vil særlig berømme Riddu riđđu og festivalsjef Sajje Solbakk for initiativet. Konserten opplevdes samlende, sterk, og er et talende eksempel på hvilken funksjon kunst- og kulturuttrykk kan ha i samfunnet. Det var en verdig avslutning for aksjonene for denne gang. Det var viktig. Utrolig viktig.

Ikke bare for de flere hundre som aksjonerte, eller flere tusen som møtte opp i markeringer, men også for Fosen-samene som har kjempet i over tyve år mot disse vindkraftverkene. Jeg er selv er reineier i Fovsen njaarke, så jeg vet hva jeg snakker om.

For meg, og for oss alle, var det utrolig viktig å kjenne på et støttende felleskap og samhold. Det å dele våre vonde opplevelser, men på en vakker måte.

Det handler om å kjenne på kjærlighet og kunne styrke hverandre opp. Det handler om mennesker, og om mennesker som skal overleve en hverdag med urett, undertrykkelse og overkjøring.

Kunsten kan altså bære våre stemmer, når vi selv har blitt stemmeløse.

For Saepmie har stemmer som fortjener å høres, og lyttes til. Jeg ser at det kryr av ildsjeler som har en egen drivkraft. Jeg tenker ofte på denne drivkraften som et bål. Den varmer godt med litt bjørkeved. Men tenk hvor store flammer det blir med et godt vindtrekk og nytt brensel.

Likevel trenger bålet et stødig grunnlag. For å gjøre det må de store «blindsonene» i det norske kulturfeltets dekkes opp.

I dette innlegget har jeg blant annet pekt på viktigheten med å gjøre strukturelle endringer for å utnytte potensialet, «dållem nastedh», for å sikre at samisk kunst og kultur får den plassen den trenger og fortjener. Både i samiske og nasjonale institusjoner. Styrking av finansieringsordninger tilpasset samiske kunstnere er avgjørende, samt økte bevilginger til Sametinget.

Sannheten må frem, og forsoningen blir krevende. Både for minoriteten og majoriteten.

Anerkjennelse og tillitt er ord som står sentralt. Samt likeverd og rettferdighet.

Jeg vil videre sitere Utsi om at «økt oppmerksomhet fører ikke til strukturelle endringer».

Ja, strukturelle endringer må til. Å vilje til å gjøre det, må være der. Jeg har derfor store forventninger til regjeringen som skal legge til rette for at forsoning faktisk kan skje.

Jeg er overbevist om at kunst og kultur kan bidra med forsonende tiltak og verktøy. Slik jeg har forstått det, har dette vært gjort blant annet i Canada i deres Truth and Reconciliation-prosess, med deres «call to action» for det kanadiske kulturrådet. Jeg ser frem til å høre erfaringer og tanker fra dere i dag, og håper vi kan lære av det.

Takk til Arctic Art Summit for initiativet til å arrangere konferansen, og takk til Kulturdepartementet som er vertskap.

Gæjhtoe!