Mange av dere er kommet til Bådåddjo med fly, dere landet da på et nes som på samisk heter Hierggenjárgga – eller Reinokseneset på norsk. Hvis dere nyter utsikten fra toppen av hotellet her, så vil dere se bort til Miesseluokta, som på norsk blir Kalvosen. Det forteller oss at vi befinnes oss i samiske reindriftsområder, og helt spesifikt i Duokta reinbeitedistrikt. Jeg ønsker dere alle sammen velkommen til Sábme.
Mitt perspektiv, med at vi er i Sábme, vil derfor være noe annerledes enn mange andres når vi skal spørre om fremtiden er elektrisk, og jeg vil vise dere at vår felles historie er en advarsel til oss alle. Med de erfaringer vi bærer fra et samisk hold viser at en slik fremtid kan være vår fortid – der samiske næringer som har eksistert her i uminnelige tider, vil måtte vike mer og mer til fordel for annen industri, helt til våre næringer ikke lenger eksisterer. Det som også er så trist, er at det ikke er et dystert fremtidsbilde jeg maler opp her, det er allerede en realitet for mange.
For la meg ta dere med til samiske lokalsamfunn: Sulitjelma, Rana, Narvik, Hammerfest, Kirkenes og Røros. Disse har til felles at det har skjedd storstilt industrialisering og arealinngrep i deres samfunn. Men det er ikke det eneste, på disse stedene så er bruken av samisk språk også forsvunnet. Jeg ber dere alle ta innover dere at storstilt industrialisering av samfunn har hatt og har direkte konsekvenser for samiske språk, kultur og samfunnsliv. I den grad man hører samisk bli brukt, så er det ofte hos reindriftsutøvere.
På grunn av klimakrisen har livet på land og langs fjordene i Sábme allerede endret seg raskt. Det har konsekvenser for hvordan de samiske tradisjonelle områdene brukes og kan brukes i fremtiden, og som i sin tur også medfører endringer i det økonomiske grunnlaget. Primærnæringene våre er ekstra utsatt. FNs klimapanel slo fast i 2014 at arktiske urfolkssamfunn er blant de som er mest utsatt for klimaendringer.
Så et relevant spørsmål blir da om det er primærnæringene våre som skal betale prisen for klimatrusselen? Det kan ikke være slik at samer må bære en dobbel klimabyrde – at man først har måttet tilpasse sine liv og næringer til det endrede klimaet, for så å miste sine landressurser til tiltak for det såkalte «grønne skiftet». Sametingets standpunkt er helt klar: det «grønne skiftet» kan man ikke bruke som et argument for å overkjøre urfolksrettigheter i Norge.
Det er ingen tvil om at kraft er en nødvendig ressurs for samfunnet vårt, men vi må nøye vurdere om prisen vi betaler for denne kraften er for høy når vi ser på konsekvensene av kraftutbyggingen i vårt unike og sårbare miljø og klima.
Prisen vi betaler er allerede høy hvis vi går inn på elektrifiseringen av Melkøya. Sametingets plenum har i sin behandling av kraftlinjeutbygging i samiske områder vært tydelig på at samiske hensyn skal veie tungt når man vurderer behovet for kraftledninger i samiske bosettingsområder. Om strømforsyning i Øst-Finnmark fremhevet Sametinget behovet for å vurdere andre alternativer uten ytterligere utbygging av 420kV kraftledninger. Sametingets plenum etterlyste realisme i planlegging og utbygging av kraftlinjene i Finnmark. Jeg ber dere notere dere at Sametinget advarte og pekte på alternative løsninger før vi kom til dagens situasjon.
For å vise til standarden vi fra Sametinget forholder oss til i inngrepssaker og utbygginger: vi aksepterer ikke at infrastrukturtiltak tilrettelegger for nye næringer, som vil være direkte ødeleggende for samiske næringer, med mindre direkte berørte og samiske interesser og Sametinget er konsultert og har gitt sitt frie og informerte forhåndssamtykke. Det er standarden og verktøyene FN har gitt til hele verden å forholde seg til, også her i Norge når inngrepssaker er til behandling.
Så når regjeringen nå går inn for elektrifisering av Melkøya med landbasert kraft, så har de ikke konsultert, og de har heller ikke fått et fritt, og informert forhåndssamtykke fra rettighetshavere.
Det var først etter at vedtaket om elektrifisering allerede var gjort at departementet fremholdte at de ikke var pliktige til å konsultere med noen. Det er vel tydelig for oss alle at vedtaket om elektrifisering av Melkøya åpenbart har konsekvenser for samisk kultur og næringer siden det vil innebære store infrastruktur- og krafttiltak i samiske bruksområder for å kunne realiseres og derfor er konsultasjonspliktig. Det er tydelig at regjeringen her viser en fremgangsmåte som er i strid med samelovens konsultasjonsbestemmelser og ILO-konvensjon nr. 169.
Jeg nevnte tidligere at Sametinget advarte og pekte på alternative løsninger for kraftlinjer gjennom samiske områder. Vi konstaterer derfor med tristhet at det er tomme ord og løfter fra den norske regjeringen, som rett før sommeren lovet en styrket dialog med Sametinget og med statsministeren som understreket at regjeringen må styrke sine konsultasjoner, og konsultasjonene må være forpliktende og respektfulle. Å offentliggjøre Melkøya-vedtaket via en pressekonferanse viser det motsatte, nemlig en arroganse overfor direkte berørte samiske interesser og rettighetshavere. Jeg vil på det sterkeste advare at arbeidet med klimaomstilling skjer på denne måten.
Og det triste, kjære kraftkonferanse, er at det samiske samfunnet har sett dette før. Reindriftsnæringen har opplevd dette før. Vi har sett at samiske næringer og levevei er ofret for såkalt «utvikling» før.
Sannhet og forsoningskommisjonen som gransket urett mot samer, kvener og skogfinner har vist til jordbrukskoloniseringen. Jordbrukskoloniseringen la til rette for massiv ekspansjon av landbruk over hele landet på bekostning av reindrifta og fastboende. Det hele begynte i 1897 når norsk lov fastslo at reindriften var «en historisk overlevering, som virker som en hemsko på utviklingen». Loven fastslo at jordbrukets interesser skulle prioriteres og dette dannet grunnlag for lov helt frem til 1980. Jordbruket ble prioritert og konsekvensene ble finnjaging, storstilt nedslakting av reinflokker, tap av landområder, skuddutvekslinger og drap, utdeling av enerett til bruk av områder og mer. Konfliktene på grunn av norsk lovgivning helt frem til 1980 lever vi enda med i dag.
Jeg kunne tatt flere eksempler for dere. Som for eksempel kraftutbyggingen på 1950 og 1960-tallet. Poenget mitt er uansett det, at når sametingspresidenten kaller vedtaket om elektrifisering av Melkøya for et fiendtlig angrep på vårt materielle naturgrunnlag – så er det fordi vi kjenner til historien, vi husker og vi vet hvordan såkalt utvikling har påført våre næringer skade og vi vet hva det innebærer å få inngrep inn i samiske områder. Kjære kraftkonferanse, vi har vært her før, men vi ser ikke ut til å lære.
Kanskje dere med dette forstår hva som menes når enkelte uttaler at de ikke har mer land å gi. Et godt eksempel fra nyere tid er at Fosen-saken omhandler to vindkraftverk, men de tar ikke for seg de fem andre vindkraftverkene som står i samme reinbeitedistrikt. Når reineierne på Foser sier at de ikke har mer land å gi, så må vi ta dem på alvor.
Det er altså stor motstand fra Sametinget mot elektrifisering av Melkøya. Vi sier nei til store kraftlinjer gjennom naturområder i Finnmark. Og dere bør og må lytte til oss. På lik linje med at Sametinget advarte mot utbygging på Fosen, så gjorde vi det også med Øyfjellet, Kalvvatnan, Kvaløya i Tromsø og så videre. For å si det veldig banalt: vi yter ikke stor motstand for å få taletid under en kraftkonferanse, vi advarer fordi vi ser at samisk språk, kultur, samfunnsliv og særlig reindriftsnæringen som igjen må betale prisen for såkalt samfunnsutvikling. Vi advarer fordi vi vet at samfunnsutviklingen skaper konflikter som noen må leve med i flere tiår fremover – om det er gjennom jordbrukskolonisering, gruveetableringer i Sulitjelma og Kirkenes, kraftutbygging på 1950 og 1960-tallet eller menneskerettighetsbrudd på Fosen. Vi advarer fordi samisk språk, kultur og næringer ikke skal være et offer på utviklingens alter.
Kjære kraftkonferanse - jeg vil derfor være så freidig å foreslå et motto til neste års konferanse som tar innover seg at kraften i nord består av mennesker og bærekraftige næringer, og en unik evne til å tilpasse seg og trives i et klima som kan være nådeløst.
For om vi våger å være helt ærlige, uten alt dette – hvilken fremtid er det vi egentlig snakker om i nord? Er fremtiden mer av det vi ser her i Bodø, hvor reinbeiteområdene som Reinokseneset og reinkalvosen er begravd under en flyplass og under store kraftlinjer?
Giitu, takk for meg!