Sametingets språkpolitikk er så mye bredere enn en etablering av et samisk språkombud. Som et forslag for å møte store systemiske utfordringer er samisk språkombud et verktøy for å rette på forvaltning og system som ikke møter det samiske samfunnets behov.

Bredden og vidden kommer frem blant annet i Stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv. Årets stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv representerer den beste stortingsmeldingen som er skrevet i samarbeid mellom Sametinget og regjeringen.

Derfor har Sametinget uttrykt at beskrivelsen av sektor og de utfordringene som beskrives er noe vi anser som god. Gitt samarbeidet på årets stortingsmelding er den like mye grunnlag for Sametingets politikk som for regjeringens politikk.

Det gir håp. I lys av Sannhet og forsoningskommisjonens rapport understrekes viktigheten av å ha en felles virkelighetsforståelse.

Vi står ovenfor en anslått nedgang av samiskspråklige på 60 prosent dersom dagens elevtall legges til grunn. Likevel har vi et frafall for samiskopplæringen på 60 prosent i Troms og Finnmark, og samtidig vet vi at det er utfordringer med å få samisk barnehagetilbud og opplæring i skole. Og på toppen av det, er mangelen på samisklærere en av de største krisene for det samiske samfunnet.

Spørsmålet for oss alle må være hvordan vi skal møte denne utfordringen. Det åpenbare er at vi må utdanne samisklærere, men hvordan lykkes vi med dette når 60 prosent av elevene i dag faller fra samiskopplæringen? Hvor skal vi hente lærere fra? Her er dessverre ikke stortingsmeldingen like tydelig som jeg skulle ønsket.

Savnet etter tydelighet i stortingsmeldingen henger sammen med hva vi har fremholdt i andre prosesser. Behandlingen av stortingsmeldingen sammenfalt med behandling av opplæringsloven hvor Sametinget ikke fikk gjennomslag for å øke kvalitet og innføre tiltak for å motvirke frafall fra samiskopplæringen. Sametingets forslag ville bidratt til vi øker antallet elever som gjennomfører samiskopplæring og samtidig bedret rekrutteringsgrunnlaget til samiske lærerutdanninger.

I konsultasjonsbruddet mellom Sametinget og regjeringen om opplæringsloven presenterte lærermangelen seg som et hinder for styrking av samiske barns rettigheter. Det ble uttalt at vi ikke kan styrke opplæringsloven fordi vi mangler lærere. Det blir litt som en diskusjon om det er høna eller egget som kommer først. Skal vi vente med å styrke rettigheter til vi får nok samisklærere, eller skal vi styrke rettighetene slik at vi får samisklærere i fremtiden?

Vi er midt i en vond sirkel i det samiske samfunnet hvor nedgang i lærere og elever gjør at oppgaven for å sikre samiske språk i fremtiden er utrolig krevende, særlig hvis vi ikke gjør noe med gjennomføringsgraden og rekrutteringsgrunnlaget. Sametingets svar på disse utfordringene er ikke bare å opprette et språkombud.

Sametinget har i mange år tildelt stipend til elever og studenter i videregående opplæring og i samiske lærerutdanninger som et bidrag til rekrutteringsarbeidet. Samtidig fremholder vi behovet for å satse på universiteter og høyskoler i Nord-Norge for å styrke et samiske utdanningstilbud. Per nå er det ikke et godt nok samsvar mellom utdanningsbehovene våre og det tilbudet som gis på våre utdanningsinstitusjoner. Videre eksempler på vår politikk er ordningen med gratis samiskspråklige barnehager som kan øke rekrutteringen til samiske barnehager.

Utfordringene for den samiske skole blir ytterligere synliggjort når Sannhetskommisjonen forteller historier om samiskopplæring i skole og barnehage, der mange foreldre har stått og fortsatt står i en kamp for å få et språktilbud. Kommisjonen viser til dette som en betydelig manglende implementering av politikk. For det er jo tross enighet om at samiske barn skal ha språkopplæring i barnehage og skole.

Derfor forteller foreldres erfaringer og kommisjonens rapport at vi må våge å bruke tilgjengelige virkemidler for å gripe direkte inn i samiske elevers hverdag, og gjennom det styrke opplæringen som avisa Nordlys sin leder 6. juni peker på. Spørsmålet er bare om vi tør å gripe inn i skoleeiers frihet og plikt til å tilby og organisere samiskopplæringen på en god måte, for det er jo åpenbart at vi svikter på mange punkter.

I denne komplekse situasjonen er forslaget om et samisk språkombud et forsøk på å gi norsk forvaltning en etterlengtet veiledning i etablering av samiskspråklige tjenester, og samtidig gi foreldre en alliert i møte med skole-Norge som ikke alltid makter å tilby god samiskopplæring. En opplæring der vi ikke har frafall på 60 prosent og der elever får den nødvendige kompetansen som er fastsatt etter læreplanene.

Sametingsrådet er klare til å utfordre med språkpolitikk som møter utfordringene i skolene både bredt og høyt. Mitt håp er at Sannhetskommisjonens beskrivelser om hvordan vi enda opplever fornorskningen i dag blir et tidsskille for samiskopplæringen i Norge.