I dokumentarprosjektet Isä og Aftenstjernen følger filmskaper Kristin Nicolaysen sin sønn Iver Isak og bestefaren Egil Sundelin. Isä Egil ønsker å overføre det kvenske språket til barnebarnet sitt.

Jeg har tenkt på denne historien om lille Iver i lys av debatten om kvensk språk og at uttrykk som «kebabfinsk» brukes i offentlig debatt for å skape oppmerksomhet. Dessverre er sånne uttrykk kontraproduktive og de fører til at mange mennesker kjenner seg nedvurdert og oversett. 

Sannhets- og forsoningskommisjonen dokumenterte hvordan fornorskningspolitikken rammet samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Den viste hvordan språk gikk tapt, og hvordan konsekvensene fortsatt preger mennesker og samfunn.

Det er en historie mange samer kjenner igjen. Jeg vet hva det betyr når språket ikke lenger blir overført mellom generasjoner. Vi er mange som også vet hvor krevende det er å bygge opp igjen det som har gått tapt.

Derfor mener jeg at arbeidet med å bevare og utvikle kvensk språk fortjener både respekt og støtte. Sametinget har helt siden opprettelsen arbeidet for å støtte den språkrevitaliseringen som enkeltmennesker og familier står i. Det har vi gjort gjennom støtte til språkkurs, samisk språkopplæring i barnehager og etablering av arenaer der både voksne og barn kan bruke og utvikle språket sitt.

Erfaringene fra det samiske språkarbeidet viser at det å ta tilbake et språk krever mye, både av enkeltmennesker og av språksamfunnet som helhet. Mange må gjøre en stor innsats over lang tid. Nettopp derfor vet vi hvor viktig det er at språkarbeidet møtes med langsiktig støtte og forutsigbare rammer fra myndighetene.

Under et møte med Norske kveners forbund i Alta drøftet vi handlingsplanen for kvensk språk 2026–2031 som ble lansert 26. mai 2026 av regjeringen. I planen er det 21 punkter. I forslaget til statsbudsjett er ikke disse punktene fulgt opp slik handlingsplanen legger opp til. Det er bekymringsfullt at regjeringen ikke følger opp egne planer med konkrete punkter i forslag til statsbudsjett. At planen skal gjelde i flere år fremover er ikke en god forklaring. Slike planer burde også iverksettes med konkret oppfølging for ellers sprer det seg usikkerhet om oppfølgingen. 

Derfor vil jeg støtte NKF i å påpeke denne betimelige forventningen fra kvenene til regjeringen. 

Forsoning forutsetter at vi evner å anerkjenne hverandres tap, også når vi ser forskjellig på andre spørsmål av betydning for oss.