Mitt navn er Runar Myrnes Balto, jeg er sametingsråd og dermed en del av sametingspresident Silje Karine Muotka sitt team i den daglige driften av Sametinget. Jeg har med en hilsen fra presidenten, som er lei seg for at hun ikke kunne stille. Hun måtte legge om planene sine fordi det var behov for at hun representerer samene i Brüssel denne uken.
Presidenten og jeg representerer begge to Norske Samers Riksforbund på Sametinget, men flertallet vi styrer med på Sametinget kaller vi for Beaiveálgu-samarbeidet. Beaiveálgu betyr dagen gryr, og kommer fra den først samiske romanen skrevet av Anders Larsen i 1912. Boka er en reise i datidens samfunn for sjøsamen Abo Eira, og man kan si at den tar for seg opptil flere store omstillinger for det samiske folket. Jeg tenkte å lese en slik passasje:
Abo hadde fylt åtte år og skulle nå begynne på skolen. Han hadde lært bokstavene hjemme og kunne sette dem sammen til ord. Men der hjemme snakket de bare samisk, og på skolen ble det undervist kun på norsk. Abo hadde lengtet sånn etter at den dagen skulle komme, da han kunne begynne på skolen. Men da han hadde vært noen dager på skolen, begynte han å bli lei. Han kjedet seg, for han forsto ingenting av det læreren sa. Han syntes det var uforståelig babbel. Det ble tungt for Abo å lære å lese norsk, men han var jo så ivrig, og hadde så god husk, at han snart kunne katekismens fem parter utenat.
Det er spesielt flott å få snakke på en LO-konferanse under temaet omstilling. Arbeiderbevegelsen har jo vært helt i front når det det gjelder fremarbeidelse av urfolks rettigheter internasjonalt. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp gjennom den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO at konvensjonen om urfolks rettigheter ble frarbeidet. I LO har dere all grunn til å føle et stort eierskap til samiske rettigheter!
Nordområdene dere! Vi vet alle sammen hvor nydelig det er her hvor vi bor, og vi ville ikke bytta det bort for noe som helst. Det er heime – uansett hvor mye det måtte snø i mai og juni – eller regne i januar og februar.
De her områdene er ruoktu også. Heim på nordsamisk. Og for oss samer så det sånn at ruoktu det er Sápmi. Her har vårres folk – samene – bodd lenge før statsgrensene fantes. Her har vi generasjon etter generasjon levd av det naturen kunne gi oss. Fisk, bær, fugl, elg og rein. Også her midt på Tromsøya er vi i Sápmi. Vi er omgitt av sjøsamiske bygder og tradisjonelle sommerbeiter for rein.
Her i Tromsø har samene vært med på omstilling lenge. I den voksende storbyen var det ikke plass til noe samisk språk og kultur på 1800- og 1900-tallet. Den sjøsamiske fiskarbonden ble, her som andre steder i Sápmi, etter hvert fortrengt av tråleran og måtte omstille seg til anna levebrød.
Reineierne som farta mellom sommerbeitet her på Kvaløya – Sállir – og vinterbeite på svensk side av grensa, måtte plutselig omstille seg når grensa ble stengt for dem. Noen ble tvangsflyttet lenger sør i Sverige, mens andre måtte omstille seg til helårsbeite på Kvaløya.
Ta Per Kitti på Kvaløya som eksempel. Han har omstilt seg hele livet for å kunne drive reindrift midt i en voksende by. Han har aldri fått noen avbøtende tiltak. Tvert imot har han fått hets og hundkjeft for at reinen går i hagene til folk, og nå også kommunen på nakken fordi han må fore dem utenfor huset sitt. Han er nødt til å fore en del av reinen sin på vinterne, blant annet på grunn av de store arealinngrepene på Kvaløya. Han har måttet omstille seg bort fra den tradisjonelle måten å drive, og nå blir han forfulgt på grunn av det.
Han Per Kitti er en samisk kulturbærer som fortjener å løftes frem av Tromsøs befolkning og Tromsø kommune.
På samme måte er Arvid Jåma, Elise Holtan Pavval Arbogen og andre reineiere det nede i Fovsen-Njaarke. De driver reindrift på Fosen og holder med det i live sørsamisk kultur og språk.
Nå har de effektivt mistet det ene viktige vinterbeitet sitt til vindkrafta, noe som er langt over tålegrensa deres. Høyesterett har slått fast at det er et menneskerettighetsbrudd, fordi det betyr at de ikke vil kunne utøve sin samiske kultur på sikt. Det er rett og slett ikke plass til alle reineierne på Fosen om noen år.
La meg si det sånn. Vi kommer ingen vei videre om ikke staten tar konsekvensene av en dom i Høyesterett. Det er to hovedgrunner til at samer i hele Norge, innenfor og utenfor reindrifta, er så engasjerte i Fosen-saken. Det ene er solidaritet med våre brødre og søstre i Fovsen-Njaarke. Det andre er at det angår rettssikkerheten for alle samer. Hvis det ikke hjelper med en knusende dom i landets høyeste domstol en gang – finnes det da noe som kan sikre en fremtid for vår kultur?
Det er sorg og sinne i denne saken, som har flere århundre med aktiv fornorskningspolitikk som bakteppe. Det er disse følelsene våre ungdommer målbærte på vegne av svært mange av oss når de i månedsskiftet februar/mars sto opp for menneskerettighetene i Regjeringskvartalet.
Samene trenger også strøm. Klimaendringene ødelegger minst like mye for samene. Samene trenger også arbeidsplasser. Samene må også bidra – det er tidens melodi og høres fra alle hold i storsamfunnet. Det brer seg en panikk, spesielt i denne landsdelen, om at hvis menneskerettighetene skal følges, så dør landsdelen ut.
Til dette er det mye å si. For det første så bidrar samiske næringsutøvere allerede veldig mye. Arealinngrep finnes overalt. Er det ikke vindkraftverk så er det veier, gruver, togbaner, kraftlinjer, hyttefelt og industri. Det er noe grunnleggende frekt ved å forvente at reindrifta skal gi fra seg alle beitearealene, og hvis man protesterer på noen inngrep så kalles man for bremsekloss.
Ta Fosen igjen. I helga var det mediesaker om at Statnett planlegger en stor kraftlinje gjennom et av de gjenværende vinterbeiteområdene på Fosen. Er det virkelig noen igjen i dette landet som ikke har fått med seg at Fovsen-Njaarke allerede har tapt så mye beiteareal at det er over tålegrensen? Skal man forvente at de i tillegg må gi hver eneste gang noen har en idé om nye arealinngrep?
Kjære dere. Storsamfunnet må velge hva som er viktigst å bygge ut. Tålegrensen til reindrifta nås når summen av inngrepene blir for stor. Likevel finnes det ingen overordnet planlegging som tar hensyn til dette. Galskapen med kraftlinje-planene på Fosen illustrerer dette veldig godt.
Grunnen til at vi nå sitter i en fastlåst situasjon i forbindelse med Fosen-saken er prinsippet om forhåndstiltredelse, der bygging kan starte før rettsspørsmålet om ekspropriasjonen er avklart. Sametinget mener at adgangen til forhåndstiltredelse må fjernes. Eventuelt at det kan videreføres, men at det gis en mulighet til gratis domstolsprøving av konsesjonsvedtaket i forkant. Tålegrensa må vurderes før inngrep starter, og vurderes med utgangspunkt i alle eksisterende og planlagte inngrep i et område.
Også Sametinget er opptatt av gode reguleringsprosesser; dette involverer tidlig involvering av både samiske interesser og andre som berøres av tiltak, og at man faktisk lytter til de berørte. At de ikke er med for syns skyld for å få prosesser og eventuelle naturinngrep til å se mer smakfulle og akseptable ut.
Og så må man vel også ta et ganske kritisk blikk på hva man trenger å bruke strøm til. Elektrifisering av Melkøya for eksempel er en svært dårlig idé som alle bør jobbe med å få stoppet først som sist! Det er et unødvendig symbolprosjekt som bare vil bidra til å presse frem konflikter i nord. Rein splitt og hersk.
Klimakrisen er i seg selv en eksistensiell trussel mot samisk kultur, det er det ingen tvil om. Det er bare å spørre de primærnæringene som allerede opplever konsekvensene. Reindrifta for eksempel har på kort tid opplevd to vintre med beitekriser på grunn av låste beiter som følge av klimaendringer. Utrolig nok brukes dette mot reindriftas interesser. “Siden dere har så stor interesse av å begrense klimaendringene – må dere ta ansvar for klimaløsningene” sies det. Vindkraftverk og kobbergruver til det grønne skiftet må etableres i det lille beitelandet som står igjen.
Ser man virkelig ikke at dette er en dobbel straff? At den som er offer for klimaendringene også må ta hele regninga for løsninga? Sånn kan det ikke være. Det er samiske samfunnet er på alle måter med på klimadugnaden allerede. Bare se på hvor mange vindturbiner, toglinjer og gruver som allerede ligger i samiske områder. Og vi er også med på mange av løsningene videre. Men klimatiltakene i Sápmi må ta hensyn til naturgrunnlaget for samisk kultur, samisk tradisjonskunnskap og samenes rettigheter.
Kjære med-nordlendinger,
Beredskap handler om så mye, men først og fremst er det viktig at vi faktisk blir boende her! Det handler om at vi skal ha gode arbeidsplasser, gode tilbud og gode liv her kor vi bor. Dette er vi i et NSR-styr Sametinget veldig opptatt av. Derfor bruker vi forholdsvis mye ressurser på å bidra til næringsutvikling i Nord-Norge. Vi støtter opp om primærnæringene, og spesielt investeringer i fiskebåter i sjøsamiske områder.
Og så støtter vi opp om investeringer i variert næringsliv, kulturnæringer og reiseliv i samiske distriktsområder i store deler av Nord-Norge. Rapporter viser at Sametingets næringsvirkemidler treffer, skaper arbeidsplasser og bidrar til å begrense fraflyttingen fra distriktene. Det er god distriktspolitikk å kanalisere næringsmidler gjennom Sametinget!
Jeg trekker frem dette fordi det skremselsbildet om at Sametinget er en næringsbremse i nord ikke stemmer. Tvert imot er en vi en veldig konstruktiv og næringsfremmende aktør, med mye kompetanse og erfaring fra arbeid med næringsutvikling i distriktskommunene i nord.
Men kjære dere. Hvorfor har det plutselig bredt seg et bilde av at det eneste vi kan leve av i Nord-Norge er å rasere naturen og lage industri på fjellet? Hvordan i all verden har vi klart å akseptere et sånt verdensbilde?
Er ikke det ganske frekt mot alle innovative krefter i Nord? At man ikke kan skape utvikling og arbeidsplasser uten menneskerettighetsbrudd? Hva med alle de som satser innenfor reiseliv og tilhørende støttetjenester, digitale tjenester og teknologi, fiskeri og matproduksjon eller mindre arealkrevende industriproduksjon?
Her tenker jeg det er behov for en mental omstilling til det tjueførste århundret. Våre gründere er fullt kapable til å skape arbeidsplasser som er både miljømessig, kulturelt og økonomisk bærekraftige. Bare de blir satset på. Det vi mangler i nord er først og fremst risikovillig kapital. Derfor arbeider vi i Sametinget for opprettelsen av et investeringsfond som retter seg mot fornybar og bærekraftig næringsutvikling i Nord-Norge. Dette bør alle gode krefter arbeide for! Mangelen på privat kapital i Sápmi gjør også at man må tenke litt annerledes enn i tradisjonelle, offentlige investeringsfond, der staten stiller som krav at de offentlige midlene matches av privat kapital.
En annen omstilling som alle bør jobbe for, er omstillinga med å få fiskekvotene tilbake til kystbefolkninga. Det er et utilgivelig svik mot den sjøsamiske befolkninga at de lokale fiskerne er kastet på land. Dette må endres og en større del kvotene må overføres til kystfiskeflåten. Kystfiskerne er lokale, og de har det laveste miljøavtrykket, både i form av lavt klimagassutslipp og gjennom en skånsom innvirkning på bunnfaunaen.
Sintef anslår at minst 20.000 arbeidsplasser i EU kan være knyttet til bearbeiding av fisk fra norsk økonomisk sone. Så her er det åpenbart stort potensiale. Hvis vi får en større del av denne virksomheten inn i våre lokalsamfunn, så er det vel faktisk mangel på arbeidskraft som blir utfordringa. Etablerte strukturer og den høye automatiseringsgraden i vår fiskeindustri vil nok kunne være en del av løsninga her.
Dagens kvotesystem er et eksempel på at norske myndigheter har tatt fra oss arbeidsplassene og levebrødet gjennom en villet politikk. Sametinget bereder nå et storstilt sjøsamisk rettighetsarbeid. Gjennom prosjektet Borjjadat – som betyr å sette seil – skal vi utrede og danne grunnlaget for mulig lovarbeid. I arbeidet for kystbefolkningas fiskerirettigheter står Sametinget helt i front i et arbeid som alle i Nord bør støtte opp om, og som i aller høyeste grad handler om beredskap. Det er matsikkerhet og grunnleggende rettigheter til naturen og ressursene utenfor kjøkkenvinduet det er snakk om!
Så var det her med vår tids omstillingsmelodi igjen. Nå er det igjen samene som skal omstille seg og ikke stå så mye veien. Når det er konflikt mellom samiske interesser og storsamfunnet så er det alltid samenes skyld.
En god same i storsamfunnets øyne er hun som holder kjeft om menneskerettighetsbrudd, men heier høylytt på arealinngrep og snakker om osteklokker. De finnes også – det er ingen tvil om. Men blant ungdommene våre er det åpenbart motsatt. Det vi har sett den siste tiden er at de unge samene har fått nok av den totale overkjøringen av samiske interesser. De sier nå i fra på vegne av oss alle – og Norge bør lytte en gang for alle. Rettigheter er ikke valgfritt.
Hvordan skal vi komme oss videre da? Et godt sted å starte er et felles kunnskapsgrunnlag om hva som har skjedd i relasjonen mellom samene på den ene siden og storsamfunnet og majoriteten på den andre. Erkjennelse i den viktige sannheten i sannhets- og forsoningsprosessen, som nå starter for fullt 1. juni da sannhets- og forsoningskommisjonen presenterer sin rapport i Oslo. Vi kan ikke komme til forsoningsdelen før alle forstår sannheten fullt ut.
Det samiske folket bærer på generasjonstraumer. Fornorskningen har skadet oss dypt, også på et menneskelig plan. Og dessverre er det mange av mekanismene fra fornorskninga som enda pågår. Disse må stoppes, og så må vi bli enige om tiltak som kan føre til forsoning i det lange løp.
Dessverre leste jeg et sjokkerende intervju med landbruks- og reindriftsminister Sandra Borch i Dagens Næringsliv i helga. Hun går til angrep på hele sannhets- og forsoningskommisjonen og mener at den skulle hett “fremtids- og utviklingskommisjonen”. Hun er, og dette er et direkte sitat, redd det blir for mye sannhet! Jeg må si det er bare trist når et regjeringsparti som Senterpartiet har dette som utgangspunkt før forsoningen.
Beklager til Sandra og alle som ønsker at vi bare skal hoppe rett inn i utviklinga. Så lenge etterdønningene av fornorskninga, med samehets, mobbing og et manglende nasjonalt oppgjør er med på å holde i live de vonde generasjonstraumene – så kommer vi ikke videre. Til sommeren skal vi alle se den stygge historien i øynene – og så skal vi snakke om hvordan vi skal komme videre. Det blir vanskelig. Men vi må se på historien. Vi må kjenne på den og hva den egentlig har å si for livene våre i dag. Og så må vi diskutere hva som skal til for at vi skal kunne forsone oss.
Det, kjære dere – blir en helt sentral omstilling for Nord-Norge.
Tusen takk for meg!