Jeg har selvfølgelig ikke sett forestillingen, men jeg har lest litt om den. Allaq, som betyr brunbjørn på inuittisk, og som spilles av Lene Cecilia Sparrok, befinner seg i en verden som har forandret seg. Sola tørker ut alt og det finnes kun ørken, is og ild igjen.
Drivhuseffekten utarmer den arktiske naturen og noen må ofres for at andre skal leve.
Advarsler om denne situasjonen er blitt gitt, men uten nytte. Det blir viktig å anerkjenne kunnskapen og erfaringene til de eldre. Åarjelhsaemien teatere skriver: I drømmene samles vi. Kanskje finnes det håp for fremtiden likevel?
Dessverre virker problemstilling kjent. Samenes livsgrunnlag trues av klimaendringene, men også de tiltakene som presenteres som løsningen.
Åarjelhsaemien teatere har en stor satsning på en triologi som skal vises i sin helhet neste år på Bodø 2024. Gjennom denne kan dere løfte viktige spørsmål, og jeg vil rose dere for å bruke muligheten.
Jeg har den første forestillingen «Giedtine – hvem eier vinden?» friskt i minnet. Allaq - dållen gïele, er andre del. Den siste omhandler vann.
Men Bodø 2024 er neste år, i kveld er vi på verdenspremiere.
Manusforfatteren er anerkjent og dyktig, og jeg er spent på hvordan Cecilia Persson har flettet sammen tre arktiske myter fra Alaska, Kalaallit Nunaat (Grønland) og Saepmie.
Lykke til med forestillingen og videre turneer.
Jeg gleder meg! Gæjhtoe!