Ollu giitu bovdejumis searvvat otná konferánsii. Mu namma lea Muden-Ovllá Pier-Erkke Jovnna ja lean sámediggeráđi lahttu.
Tusen takk for invitasjonen til å delta på denne konferansen. Mitt navn er Jon-Christer Mudenia og er sametingsråd med ansvar for blant annet jordbruk.
Jordbruket spiller en stor rolle for sysselsetting og bosetting i samiske områder, og er derfor et viktig satsingsområde for Sametinget. Sametinget har over flere år ønsket en større rolle i den nasjonale jordbrukspolitikken for å sikre jordbruksproduksjon i samiske områder. I 2014 mistet Sametinget overføringene via jordbruksavtalen, og har siden den tid brukt av eget budsjett for å videreføre tilskuddsordningen for jordbruk, hagebruk og skogbruk.
For Sametinget er jordbruket mer enn en næring. Jordbruket bærer språk, kulturlandskap, tradisjonell kunnskap, levevei og er en del av vårt felles matsystem i nord. Jordbruket i store deler av Finnmark er småskala og klimautsatt, men også robust, bygget på kunnskap og praksiser som har utviklet seg gjennom generasjoner.
Derfor er revitalisering av jordbruket i Sápmi ikke bare ønskelig, men nødvendig for et levende samfunn.
I denne sametingsperioden skal Sametinget legge fram en ny sametingsmelding om samisk jordbruk. Denne meldingen vil legge føringer for Sametingets politikk på jordbruksfeltet i årene framover. Vi er nå helt i startfasen av meldingsarbeidet, og ønsker å bruke denne anledningen til å oppfordre dere til å komme med innspill til meldingsarbeidet. Vi vil gjerne høre deres erfaringer om jordvern, klima, økonomi, tilgang på arealer, markedsmuligheter og viktige tradisjoner innen jordbruket – og ikke minst hva som hindrer og fremmer vekst. Faglag, private og forvaltning vil inviteres til å komme med innspill når meldingen skal ut på høring.
Jordbruksarealer og landbruk i Finnmark er uten tvil viktig for matsikkerhet og beredskap, ikke bare for oss som bor her, men også for Norge som nasjon.
Det er i dag et sterkt press på arealene i nord. Arealkonflikter mellom utbygging, industri, fritidsboliger, infrastruktur og tradisjonelle næringer blir stadig mer krevende.
Sametingets posisjon må være tydelig: Matsikkerhet og jordvern må prioriteres høyere i nord, høyere enn noen gang før. Jordvern er ikke valgfritt, det er et beredskapsspørsmål for hele Norge. Vi lever i en tid med økende geopolitisk uro i Arktis og global usikkerhet i matforsyningen. Lange avstander, sårbar infrastruktur og et krevende klima gjør at nordområdene har en helt særskilt risiko dersom forsyningslinjene skulle bryte sammen.
Jordvern er derfor en del av den totale beredskapen i nord, revitalisering av gamle jordbruksarealer gir oss økt selvforsyningsevne og lokalt produsert mat gir robusthet i krise.
Det ligger store ressurser i arealer som tidligere var i drift, og det bør være et satsingsområde å få disse i drift igjen. Det gir mindre naturinngrep, ivaretakelse av kulturlandskap og styrke lokal økonomi. I forbindelse med meldingsarbeidet Sametinget nå skal gjøre, er det naturlig å se på hvilke muligheter Sametinget har for å bidra til at mer jordbruksareal både sikres mot nedbygging og at gamle arealer settes i stand igjen.
Sametinget har i dag tilskuddsordninger for jordbruk, samisk mat, reiseliv og variert næringsliv som alle kan bidra til å opprettholde både næringer og lokalsamfunn. Vi har de siste årene gitt tilskudd til blant annet ombygging av fjøs, nybygg, lokal videreforedling og redskap. Ombygging og nybygg av fjøs, er et viktig satsingsområde, ikke bare av dyrevelferdsmessige grunner, men også som rekrutteringstiltak. For unge vil det være mer attraktivt å kunne starte med husdyrbruk om bygningene er tidsmessige og lettere å jobbe i.
I Mánočálbmi-erklæringen har Sametingsrådet slått fast at verdiskapningen i primærnæringen skal styrkes med mer videreforedling, matproduksjon og satsing på lokalmat. Dette skal gjøres gjennom støtte til matinnovasjoner, utvikling av produkter, distribusjon og markedsføring. Máistu – samisk matkonferanse som Sametinget er med på å arrangere – vil også videreføres for å fremme samisk tradisjonsmat og matkultur fra det samiske kjøkken.
Jordbruket i Finnmark har andre rammer enn lenger sør. Vi trenger ordninger som tar hensyn til kortere vekstsesong, som støtter småskala drift, trygge rammer for investeringer og stimulerer til økt foredling lokalt. Dette er ikke noe Sametinget kan gjøre alene, og det er derfor viktig at også nasjonale og regionale beslutningstakere bidrar. Sametinget gir årlig innspill til jordbruksforhandlingene og har levert innspill i forbindelse med høringen om Rekrutteringskvote for kumelk i Troms og Finnmark. Vi forventer at regjeringen er bevisst når det gjelder å holde fortsatt fokus på matproduksjon og beredskap i de nordligste fylkene. Dette gjelder trygge rammer for næringsmiddelindustrien, se på markedsmuligheter og ikke minst aktivt arbeid for å bevare den viktigste ressursen bonden har som er, jorda.
Sametinget har de siste årene jobbet med ulike matprosjekter. I prosjektet Samisk mat har man sett på muligheten for å utvikle et samisk matmerke i den samme merkefamilien som allerede eksisterende «Sámi made” og “Sámi Duodji”. Målet med prosjektet er å styrke synlighet, profesjonalisering og samarbeid innen den samiske matnæringen.
Stortinget har bestilt en offentlig utredning som skal gi grunnlag for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer. Matsystemer knytter faktorer som klima, miljø, infrastruktur og institusjoner sammen med verdikjeden for mat. Dette omfatter primærproduksjon, videreforedling, distribusjon og salg m.m.
Sametinget mener at fremtidens matsystemer også må ha et blikk på urfolks matsystemer, og sametingsrådet har styrket innsatsen for urfolks matsystemer og samisk mat, som en del av en strategisk oppbygging av kunnskap, kulturforvaltning og matrelaterte næringer. I det innledende arbeidet hadde man særlig fokus på fire tradisjonelle matsystemer; fjord – og kystfiske, ferskvannsfiske, reindrift og sanking. I det videre arbeidet ønsker man å legge arbeidet med tiltak på et mer overordnet nivå, for å få med seg alle matsystemene, inkludert jordbruk. Tiltakene som skal inngå i hovedprosjektet skal være forankret i urfolkskunnskap, tilpasset lokale forhold og utvikles i nært samarbeid med samiske samfunn, forskningsmiljøer og næringsliv. Overordnede målsetninger vil blant annet være å ivareta og vitalisere tradisjonelle samiske næringer og høstingsmetoder som grunnlag for matsikkerhet, selvforsyning og kulturell kontinuitet.
De tradisjonelle samiske næringene var matsystemer som fungerte uten store eksterne innsatsfaktorer, og bygde på langsiktighet, kultur og naturkunnskap. Derfor er arbeidet med å styrke og ivareta de tradisjonelle matsystemene viktig også i et totalberedskaps-hensyn. Næringene kan opprettholde matforsyningen også under krise, kan skaleres lokalt ved behov og øker samfunnets samlede robusthet i matproduksjonen. I arbeidet med matsystemer og ny Sametingsmelding er det aktuelt å se på hvordan dagens jordbruk er rustet med hensyn til å opprettholde matforsyningen til befolkningen i nord ved kriser og hvilken rolle Sametinget kan ha i å styrke næringen.
Vi må sikre at tradisjonell samisk kunnskap i jordbruket videreføres – særlig kunnskapen om hjemmeslakt og bruken av hele dyret. I dag har reindrifta et unntak som gjør at de kan slakte og selge inntil ti dyr lokalt. Det gir rom for tradisjonelle metoder og lokal foredling.
For samiske bønder finnes ikke en slik mulighet. Strenge krav til slakting i godkjente anlegg gjør at viktige råvarer som blod og innmat blir utilgjengelige, og at tradisjonell matkultur svekkes og øvrig slaktekunnskap glemmes.
Sametinget ønsker derfor en forsøksordning som gir samiske bønder samme mulighet som reindrifta: å kunne slakte hjemme og selge inntil ti dyr lokalt. Vi mener også at regelverket må åpne for bruk av tradisjonelle biprodukter, og at det etableres en ordning som fremmer samisk tradisjonsmat og matkultur.
Dette handler om levende tradisjoner og om at samiske samfunn skal kunne bruke sine egne råvarer på egne premisser.
Revitalisering av jordbruket i Finnmark og resten av Sápmi er et felles ansvar, og sammen kan vi sikre at jordbruket fortsatt er en bærebjelke for bosetting, kultur, språk og matsikkerhet.
Jeg håper at denne konferansen kan bidra til samarbeid og ny kraft for jordbruket i nord.
Avslutningsvis vil jeg igjen oppfordre alle til å bidra med innspill i arbeidet med ny sametingsmelding for jordbruk, og takke for muligheten til å komme hit i dag for å snakke om Sametingets arbeid med og syn på jordbruket i Finnmark.
Ollu giitu – takk for meg.