Buerie biejjie!

Igjen er det viktige tema som løftes på sørsamisk helsekonferanse. Først vil jeg takke Aajege for å sette inngrep, rettigheter og folkehelse på agendaen, og hvordan bygge helsetjenester som svarer på den samiske befolkningens behov.

Vi er et folk som har sterk tilknytning til våre landområder. Selv om vi ikke bor der våre formødre eller forfedre bodde, har vi likevel et forhold til de plassene. Naturen og landskapet vi lever med og i er selve grunnlaget for den vi er, vår kultur og språk. Mange har vært eller er tilknyttet tradisjonelle samiske næringer, som reindrift, fiske, jordbruk, utmarksnæringer, duedtie mm. 

Utøvelsen og verdsettelsen av egen kultur og egne tradisjoner, og å kunne videreføre de verdiene, er viktig for både eget velvære og mental helse, og er også en viktig del av samisk identitet. 

Når vi er en del av det i rundt oss så merker vi presset på våre landområdet. Store landområder og spor etter vår tilstedeværelse er neddemt eller begravd, eller i ferd med å forsvinne. Den samiske kulturen er truet av en gradvis nedbygging og fragmentering av landet som vi er helt avhengig av.

Det samiske samfunnet har mange utfordringer knyttet til folkehelse og levekår, og disse trengs å belyses på en systematisk måte. Jeg minnes tilbake til innspillsmøte for Stortingsmelding om Folkehelse og levekår i samiske områder på Snåsa i sommer. Her ble nettopp arealinngrep i reinbeiteområder belyst. I tillegg var det tydelig at klimaendringer, rovdyr, samehets, behov for møteplasser og institusjonsutvikling, samt helsetjenester med språk og kulturkompetanse og styrking av SANKS vektlagt. Behovet for kunnskapsløft om samiske forhold ble også diskutert.

Det er en rekke faktorer som kan påvirke samers liv og helse.

Men tør vi å tenke over omfanget og virkelig ta det innover oss? Og har vi helsetjenester som er rustet til å gi et godt tilbud for vårt folk som trenger bistand i selve prosessene og ettervirkningene? 

Samtidig er kunnskapsmangelen stor blant den norske majoritetsbefolkningen, og debattklimaet rundt samiske forhold er ofte preget av negative holdninger mot samer.

Fosen-saken og myndighetenes manglende respekt for høyesterettsdommen har satt dette på spissen. Det å forholde seg passivt til menneskerettighetsbrudd er heller ingen nøytral handling, da det bidrar til at den ansvarlige kan fortsette overgrepet. Regjeringens mangelfulle oppfølging av høyesterettsdommen utgjør også en trussel mot maktfordelingsprinsippet som det norske demokratiet og rettsstaten er bygget på.

Samehets og rasisme har vært en kjent problemstilling over mange år, men har blitt ytterligere forsterket etter medieoppmerksomheten rundt Fosen-saken. Samtidig ser vi at samiske barn og unge generelt blir stilt til ansvar og må svare på spørsmål om hvorfor vindkraft er problematisk.

Eller at man må ta et tak for å bekjempe usannheter og motvirke samehets i kommentarfelt og på ulike debattarenaer.

Sannhets- og forsoningskommisjonen peker på at samer er utsatt for en så stor mengde hets at det er et samfunnsproblem. Ikke bare har det helsemessige konsekvenser for enkeltpersonene som rammes. Det fører også til ytringstrøtthet hos samer.

Fosen-aksjonene har skapt både engasjement og større forståelse, men også påmint oss om den uretten som våre myndigheter viderefører.

Helsepersonell må være oppmerksomme på at mange er direkte eller indirekte berørt av Fosen-saken. Det er viktig at de berørte blir møtt med forståelse og god omsorg for å bidra til å forebygge alvorlige helsekonsekvenser.

Det rapporteres økt etterspørsel etter psykisk helsehjelp etter Fosen-aksjonene. 

Derfor vil jeg berømme SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus), som i år har stilt seg disponibel på selve aksjonene, men også i ettertiden og på debrief sammen med oss i Sametinget, og har informert godt om sitt lavterskeltilbud om samtaler ved behov.

For å kunne bearbeide slike opprivende opplevelser og følelse av maktesløshet, så er det viktig at vi har et apparat som evner å møte disse personene med forståelse og respekt.

Å kunne snakke med andre som har samme opplevelse. At hjelpeapparatet kjenner til sakens bakgrunn. Møte mennesker som forstår at det er ikke sikkert man har et støtteapparat hjemme eller i egne lokalsamfunn som støtter saken. Å møte et system som vet hvordan erfaringene fra fornorskninga enda henger igjen. Og som evner å forstå at samehets kan føles som en del av en lengre og pågående historisk erfaring.

Men også at man møter noen som kan forstå at interne samiske forhold påvirker, og at språklig tilhørighet og næringskonflikter er eksempel på forhold som kan spill inn på barn og unges helse. På samme måte som slektsforhold og slektens rolle i hverdagen og samfunnet.

Kultursensitivitet i tjenestens møte med samer handler blant annet om slike perspektiver. Det handler om kulturkompetanse og om å møte andre med respekt, interesse og toleranse.

Det er stort behov for å løfte og utvikle den samiske kultur- og språkkompetansen i hele tjenesteapparatet. Det er helt nødvendig at vi får bygget opp samiskspråklige tjenester som naturligvis også innehar kulturell kompetanse og behersker kultursensitivitet.

Man burde etterstrebe samarbeid over etater, kommune-, fylke- og landegrensene. Sørsamisk helsenettverk er et eksempel på et slikt grenseoverskridende samarbeid, og jeg er glad for å kunne støtte opp om deres arbeid. 

Sametinget jobber videre med å belyse samers utfordringer gjennom arbeid med regjeringen om stortingsmelding om folkehelse og levekår og tiltak som bedrer situasjonen.

Sametinget vil også ta tak i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og se på både kortsiktige og langsiktige tiltak. Vi har nettopp gjennomført en åpen høring hvor det samiske samfunnet har kunnet dele sine synspunkter på rapporten, og vi fikk nærmere 90 høringssvar. I mars skal Sametingets plenum behandle rapporten, og vi ber Stortinget lytte til oss når de skal behandle rapporten. 

Forsoning kan ikke skje på samme måte som fornorskningen – over hodene på oss. Det er heller ikke noe som kan vedtas eller tvinges igjennom. Det må være en langsiktig prosess og en overordnet visjon for hvilket samfunn vi ønsker oss. Prosessen må starte med at myndighetene bygger tillit gjennom å ta samiske rettigheter på alvor.  Vi må se konkrete tiltak for å reparere det som har blitt ødelagt og gi oss mulighet til å ta tilbake det som er frarøvet oss. Fornorskningen var altomfattende, og det må reparasjonen også være. 

Jeg er glad for å avsløre at vi har fått gjennomslag for nasjonal handlingsplan mot samehets med regjeringen.

Jeg takker igjen for et spennende og viktig program.

Det er mange gode fagfolk på programmet med god kompetanse som kan snakke om det som skjer når det kommer til praksis. For sametingsrådet er det viktig å tilrettelegge for at vi kan hjelpe samiske barn og unge på en best mulig måte. Uavhengig av grunnen til at det møter tjenestene. 

Gæjhtoe!