Sandra Márjá West

Ráhkkis oappát, buorit olbmot! Lihkku beivviin!

Kjære medsøstre og feminister av alle kjønn! Gratulerer med dagen!

Verden over kjemper kvinner for rettferdighet. Gjennom historien har kvinner vært avgjørende i kamper for sosial endring.

I stemmerettskampen på 1900-tallet, i Indias selvstendighetskamp, i borgerrettighetsbevegelsen i USA, i Woman Life Freedom-protestene i Iran, i Alta-aksjonene som var utløsende årsak til at samers rettigheter ble lovfestet i Norge.

Fortsatt står kvinner i front i kamper for rettferdighet. Og i dag har jeg lyst å trekke frem urfolkskvinner som står på barrikadene for våre rettigheter og for en planet vi kan leve på – kampen for eanan min eadni, kampen for moder jord.

I dag tenker jeg på Julia Chuñil Catricura, som var miljøverner og en viktig lederfigur for mapuchefolket i Chile. Hun sto i front i kampen for å bevare 900 hektar urskog, som har vært Mapuche-territorier i generasjoner. For 1,5 år siden ble hun bortført og drept. Hennes familie mener det er en mann med næringsinteresser i skogene som hun beskyttet, som står bak mordet. Men de opplever at aktor er partisk mot mapuchene, og at familien selv blir mistenkeliggjort.

Før hun forsvant så sa hun til familien: «hvis noe skjer med meg, så vet dere allerede hvem det var»

Saken til Julia Chuñil Catricura er dessverre ikke unik. Det samme året som hun ble drept, ble minst 146 miljøvernere drept eller bortført på verdensbasis. Av disse var en tredjedel urfolk, til tross for at urfolk kun utgjør 6% av verdens befolkning.

Urfolk står i front for å beskytte naturen vår. Hele 80 % av verdens biologiske mangfold beskyttes av urfolk. Samtidig er urfolkskvinner trippelutsatte: de er utsatte fordi de er kvinner, fordi de er urfolk, og fordi de er miljøvernere.

I dag vil jeg også snakke om Daria Egereva, fra selkup-folket i Russland. Hun sitter fengslet i Russland, og Putins regime anklager henne for å være involvert i en terroristorganisasjon. Organisasjonen hun var involvert i var FN, hvor hun har deltatt og ledet urfolkene i de internasjonale klimaforhandlingene.

Daria Egereva ble arrestert i en koordinert innsats mot 17 urfolksledere i Russland, som ble avhørt og ransaket, før jul i fjor. Dette er en del av et angrep på urfolks rettigheter som har skjedd over mange år, hvor å snakke om styrking av selkup-språket eller å jobbe for en planet vi kan leve på, ses på som anti-russisk. Og slik kriminaliseres og knebles urfolksaktivister og urfolksledere i Russland med falske anklager om terrorisme.

Det er lett å tenke at sånn er det i andre land, sånn er det ikke her hjemme. Men faktum er at det skjer her hjemme og. De som er beskyttere av urfolksrettigheter og naturen blir straffeforfulgt, ikke selskapene som bryter menneskerettigheter.

Menneskerettsbruddet mot samene på Fosen er fortsatt ikke stoppet. Menneskerettsbruddet ble konstatert av Høyesterett 11. oktober 2021. Det er et paradoks at turbinene fortsatt snurrer og pengene klirrer i kassa til Statkraft, Aneo, Fosen Vind og Nordic Wind Power DA. De som derimot har blitt rettsforfulgt er menneskerettsforkjemperne, mange av dem unge samiske kvinner. De sto opp for rettsstaten, for høyesterett og for maktfordelinga i Norge. Egentlig ikke spesielt radikale verdier å kjempe for. Men likevel var det de som ble bært bort, og ikke Statkraft, Aneo, Fosen Vind eller Nordic Wind Power DA. Aldri før har en sivil ulydighetsaksjon vært grunnlagt i en høyesterettsdom.

I en tid der verden trenger urfolkskvinners kunnskap mer enn noensinne, så er også urfolks rettigheter under press. Kvinner er beskyttere av jorda, av lokalsamfunnene sine, og beskyttere av rettferdighet.

Men kvinner trenger også beskyttelse.

Kjære medkvinner,

Hvert tiende minutt blir en kvinne drept av noen i sin egen familie.

Én av tre kvinner i verden har vært utsatt for fysisk eller seksuell vold.

Blant samiske kvinner har halvparten av oss opplevd vold eller overgrep.

Dette er alvorlige tall. Men selv synes jeg vi snakker altfor mye om ofrene, og altfor lite om gjerningspersonene.

Ikke alle menn, sier mange. Men det er som oftest en mann. Og veldig ofte er det en mann man kjenner. Å inngå i et forhold er noe av det mest risikable kvinner kan gjøre. Fordi du må velge en mann som ikke mister det hvis du vil gå fra han.

Dessverre lever mange voldtekstmyter fortsatt.

Ofre beskrives som mindreårige kvinner. Det heter barn.

Vi blir fortalt at vi må passe på hvaslags menn vi omgås.

Og dermed plasseres ansvaret hos de som er utsatt.

Men faktum er at overgripere er lærere, fotballtrenere og advokater. De er leger, politimenn og sønner av dronninger.

De er sønner, ektefeller og onkler.

«Du må ikke ødelegge livet hans» kan slekta si.

«Hun der ligger med alle» kan naboen si.

Vi trenger ikke reise langt for å finne æreskultur og negativ sosial kontroll. Det finnes også i samiske samfunn. Det er et systematisk press som begrenser menneskers frihet til å ta egne valg, ofte med mål om å opprettholde familiens ære og rykte. Det kan bety at du blir presset til å ikke gå til politiet, fordi dette skal ordnes opp internt. Det kan bety at du ikke må snakke om dine opplevelser, for det vil reflektere dårlig på slekta. Det kan bety at du blir tvunget til å tilgi din overgriper slik at han skal få frelse.

Vi kan ikke lukke øynene for dette. Dette er noe vi som samfunn må ta tak i. Vi må stoppe dette.

Det som provoserer meg mest av alt er når vi trekker frem fornorskningen som forklaring og som unnskyldning. Ærlig talt, det er mange av oss som har opplevd fornorskning, men som likevel ikke begår overgrep eller vold. Akkurat som at ikke alle som er utsatt for overgrep selv vokser opp til å bli overgripere.

Godt folk,

Vi må fortsette kampen! For 8. mars er en kampdag!

Mange kvinner er oppdratt til å ikke være sinte.

Men sinne er en av de sterkeste drivkreftene vi kan ha

Sinne over urett

Sinne over diskriminering

Sinne over usynliggjøring

Jeg vil vende til våre urfolksledere med et sitat av Mary Simon, en inuittkvinne fra Canada:

«Gode intensjoner er ikke nok – vi trenger en plan»

Hun snakket om innsatsen for språket sitt, for inuktitut, men jeg mener at det samme gjelder likestilling og kvinnekamp.

En venn av meg sier ofte:

«Når to kvinner har bestemt seg for noe – da blir det sånn»

Og det gir meg håp, for jeg ser kraften når vi samler oss, sånn som i dag.

Feminister av alle kjønn,

Vi fortsetter kampen. For oss selv, for våre medsøstre, for de som kommer etter oss, for en bedre fremtid. Vi gir oss ikke.

Til slutt vil jeg takke 8. marskomitéen for invitasjonen til å komme hit og avsi min feministiske trosbekjennelse.

Ollu giitu mu bealis. Sávan buohkaide ain buori nissonbeaivvi!

Tusen takk for meg. God kvinnedag!