Ráhkis álbmot, Kjære alle sammen,
Det er symboltungt å holde appeller her på Elsa Laula Renbergs plass, i Tråante, på den internasjonale kvinnedagen. Da Tråante i 2020 bestemte at denne plassen skulle kalles opp etter den sørsamiske foregangskvinnen, aktivisten og reineieren, så vet jeg at det betydde mye for mange.
For det betyr noe hvem gatene, torgene og bygningene får navn etter.
Det er en anerkjennelse av hva og hvem som har skapt endringer i våre samfunn.
Endring ble skapt av det første samiske landsmøtet her i Tråante i 1917 - møtet som er opphavet til nasjonaldagen vår 6. februar. Elsa Laula Renberg var en av initiativtakerne til møtet – hun var en sterk kvinnelig leder, i en tid da kvinner helst ikke skulle stikke seg for mye frem.
I dag har hun blitt en historisk kvinne. Det er vel fortjent!
Den internasjonale kvinnedagen er en dag for stolthet, for solidaritet – men også for motstand.
For det er ikke slik at vi er i mål. Kvinners rettigheter utfordres. Likestilling trues. Og vi vet at det er kvinner som bærer de tyngste byrdene – både globalt og her i Sápmi.
Historia er full av modige kvinner som har vært og er drivkrefter bak endring. Også vi, samiske kvinner, har stått i front og kjempet for vår selvbestemmelse, for våre næringer, for samiske språk, kultur, og for vårt levesett.
Men ingen kvinne er alene når hun kjemper for sine rettigheter og likestilling. Vi er en del av noe større, en bevegelse av kvinner verden over som nekter å bøye hodet.
Likestilling handler om mer enn formelle rettigheter. Det handler om hvem som har makt. Hvem som får definere fortid, nåtid og fremtid. Hvem som får ta beslutningene som påvirker oss alle.
Winona LaDuke, Anishinaabekwe (kvinne av Anishinaabe-folket), urfolksaktivist, forfatter og miljøverner har sagt det slik:
«Jeg forstår ikke alle nyansene i kvinnebevegelsen. Men jeg forstår at det finnes feminister som vil utfordre det dominerende systemet – ikke bare patriarkatet, men også hvor rikdommen opprinnelig kom fra, og forholdet mellom denne rikdommen, mennesker og jorden. Det er den eneste måten vi virkelig kan komme til bunns i problemet.”
Hun peker på noe viktig: kvinnekamp handler ikke bare om kjønn – det handler om makt og om hva slags samfunn vi ønsker å bygge.
Vi må spørre oss;
Hvordan kan vi snakke om likestilling hvis kvinner over hele verden fortsatt må kjempe for å bli anerkjent og respektert i sine egne samfunn?
Hvordan kan vi snakke om rettferdighet hvis kvinners arbeid – være det seg i hjemmet, på jobb eller i lokalsamfunnet eller storsamfunnet – fortsatt tas for gitt, og sjelden belønnes med innflytelse?
Hvordan kan vi skape en fremtid der vi ikke måler fremgang etter hva som skaper livskraftige, rettferdige og bærekraftige samfunn – for alle som tar del i det?
Likestilling handler ikke bare om å få plass ved bordet – det handler også om hvem som bygger bordet, hvem som eier det og hva som faktisk blir servert.
Den internasjonale kvinnedagen feirer feminisme som ikke bare tilpasser seg dagens situasjon, men tør å utfordre den. Vi trenger feminisme som ikke bare gir plass til urfolkskvinner, men forstår at elementene vi har å tilføre er sentrale for å skape rettferdighet. Vi trenger feminisme som handler om å skape en rettferdig verden for alle.
Og kjære Trondheim og SKI-VM. Dere er bevis på at det nytter å gjøre aktive handlinger for likestilling. VM vil bli husket for likestilling, der kvinner og menn og parautøvere konkurerer under samme premisser. Vært stolte, men husk å kjempe videre.
Gratulerer med kvinnedagen!