Gieries gaajhkesh dovnesh, ráhkis buohkat,
Det er en stor ære å få tale til Kirkemøtet 2024 her i Tråante i sørsamisk område, og jeg takker hjerteligst for invitasjonen.
Vi står overfor en utfordring av monumental størrelse, et arbeid som krever både vilje og evne i hjerte og sinn. Vi må reparere og skape nye strukturer i oss selv og våre samfunn. Samfunn som er preget av århundrer med fornorskning.
Det krever at vi erkjenner både de synlige og usynlige sårene som vår historie har etterlatt. Det er positivt at også Den norske kirka skal vedta en erkjennelse av sin rolle i fornorskningspolitikken i dag.
Det er gått snart ett år siden Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin rapport.
Rapporten inneholder mange hundre sider med dokumentasjon på hvordan samer, kvener, norskfinner og skogfinner har måttet lide på grunn av statlig fornorskningspolitikk. Kirken spilte en betydelig rolle i denne prosessen.
Mer enn 700 enkeltmennesker har fortalt om sine erfaringer. Om hvordan de har opplevd fornorskningen, eller hvordan de opplever den i dag. Disse historiene forteller om de knallharde konsekvensene fornorskningen har hatt for folk.
Disse menneskene ønsker jeg å sende all den takknemlighet som det er mulig å mønstre.
Vi må tørre å kaste lys på smerten som henger igjen, og smertene som enda skapes. Vi må tørre å se på hva fornorskningen har gjort og gjør, mot oss som folk og samfunn. Det er viktig for at vi skal kunne lege våre sår.
Nå er det opp til oss alle å sørge for at tårene deres ikke har falt forgjeves, men heller kan være med på å vanne fremtidens blomster.
Dette er et anliggende for absolutt alle – fra ulike myndighetsnivåer og nasjonale institusjoner til oss alle som enkeltmennesker.
Majoritetsbefolkningen har også fått lide av fornorskningspolitikken. Man er nektet kunnskap om sine samborgere og kjennskap til samisk, kvensk og skogfinsk kultur. Storsamfunnet har blitt påført tankesett og holdninger om urfolk og minoriteter som er preget av fordommer og stereotypier.
Negative holdninger, stereotypier, hets og diskriminering skader ikke bare de som påføres dem – men også de som utøver dem.
Da Preses besøkte Sametinget i desember i fjor, snakket vi om hvordan vi alle må kjenne til vår felles historie, og ta ansvar for endringer der vi kan.
Et av kommisjonens hovedfunn i rapporten er at kirken historisk sett aktivt ble brukt, og fikk brukes, til å fremme og bygge opp fornorskningspolitikken. Misjonsvirksomheten skulle spre det kristne budskap og forsøke å fjerne de samiske tradisjonelle og kulturelle uttrykksformene som etter kirkens mening ikke passet med den kristne tro.
For eksempel forbød kirken både joik, ládjogahpir(hornlue) og bruk av goavddis (samiske trommer). Kirken og de kristne misjonærene anså disse som verktøy for hedensk tilbedelse og trolldom. De mente at ládjogahpir så ut som djevelens horn, og fortsatt den dag i dag er det uenigheter om hvorvidt joik skal få høres i kirka. Goavddis eller gievrie som man ville sagt her i sørsamisk område ble brent og bare et fåtall har overlevd fornorskningspolitikken og kristninga av samene. Man kan si at samisk kultur fortsatt er preget av en langvarig religiøs assimilering.
Selv om Kirken var Statens forlengede arm i fornorskningspolitikken, var det også ansatte i kirken som så behovet for å preke Guds ord på samisk, slik at folk skulle forstå.
De arbeidet for å utvikle et samisk skriftspråk, og de ønsket at samene skulle kunne lese og skrive. Blant dem var Thomas von Westen og Nils Vibe Stockfleth. Von Westens tilnærming om å undervise samer på sitt eget språk var helt nyskapende for hans tid. Han grunnla Seminarium Lapponicum her i Tråante i 1717, for å utdanne samiske gutter til kristne lærere og kateketer blant sitt eget folk.
Stockfleth jobbet som prest i Finnmark på begynnelsen av 1800-tallet, og preket på samisk. Han ga også blant annet ut ABC-bok og lesebok, Luthers lille katekisme og salmebøker.
Språkarbeidet som prester og teologer den gang drev, har til dels dannet grunnlaget for det samiske skriftspråket vi har i dag.
Von Westen og Stockfleths arbeid var imidlertid også en del av den større konteksten av kristningsprosessen og den begynnende fornorskningspolitikken.
Arven deres er derfor tvetydig; på den ene siden bidro de til å bevare deler av samisk språk og kultur, men på den andre siden var de også en del av en større prosess som søkte å fornorske samene.
Forsoning kan være både utfordrende og krevende. Kommisjonens utgangspunkt er at det kan være lettere å oppnå forsoning om enkeltmennesker og grupper har samme oppfatning om hva som faktisk har skjedd gjennom historien. Det er derfor ekstra gledelig for meg at dere her på Kirkemøtet også har rapporten som en av deres sentrale saker, og at Kirken jobber med å reparere fornorskningskadene.
Fra Sametingets side har vi kommet godt i gang med oppfølgingen av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Plenumsmøtet i mars var avsatt til behanling av rapporten.
8 saker basert på funnene i rapporten ble løftet til plenum. Kirkens rolle i fornorskninga er også omtalt i dem.
Sametingets kommunikasjon med Den norske kirke skjer i hovedsak gjennom Samisk kirkeråd. Kirken har også arbeidet for at samiske språk skal synes og høres i kirka og at samiske konfirmanter skal kunne samles og treffes.
Samiske kirkedager arrangeres og i fjor ble den første spilleboken til de to nordsamiske salmebøkene utgitt for organister og musikere. Samisk kirkeråd har også sammen med andre arrangert en forsoningskonferanse i 2022 der tema blant annet var at forsoning ikke bare må falle på skuldrene til urfolk og nasjonale minoriteter. Det er en sak som angår alle. Alt som Den norske kirke og Samisk kirkeråd har gjort, er steg på veien mot forsoning.
Institusjoner, organisasjoner, fylker og kommuner kan alle se på hvilken rolle de har hatt historisk sett, og hvordan deres virksomhet påvirker samiske forhold i dag. Vi inviterer alle til å lede sine egne prosesser, og fra Sametingets side har vi blant annet anbefalt å hente inspirasjon fra Den norske kirke og kirkens arbeid med forsoning. Nord-Hålogaland bispedømmeråd har i sitt høringssvar til Sametinget fortalt om hva som er blitt gjort og hva som nå gjøres av samiske tiltak i kirken.
Kirka har en viktig rolle i det samiske samfunnet. Mange samer er sterkt knyttet til en menighet og kirka som helhet. Kirka skaper en et hjem for mange, og dere har derfor en avgjørende jobb med å sikre at reparasjon og forsoning også er i sentrum av deres arbeid.
Kjære alle sammen,
Reparasjon og tillitsbygging er mulig, men vi må bygge stein for stein i grunnmuren for fremtidens samfunn.
Inkluderende maktutøvelse kreves for at minoriteter skal ha tillit til systemer og organer som bestemmer i livene våre.
Det er nyttig for oss alle å reflektere litt om hvordan urfolk og minoriteter har opplevd og opplever maktutøvelse og dens konsekvenser. I et forsont samfunn er inkludering av urfolk og minoriteter i beslutningsprosesser helt naturlig og nødvendig.
Flertallet bestemmer i et demokrati. Det er ment å sikre «folket» innflytelse på beslutninger. Men hvem inngår i flertallet i folket?
En av svakhetene i et flertallsstyre, er at det alltid vil være noen som er i mindretall. Derfor har vi mekanismer på plass i demokratiet vårt for å sikre deltakelse og innflytelse. Sametinget er en slik mekanisme som er ment å sikre det samiske folket en stemme i beslutningsprosesser.
Sametinget har lagt merke til arbeidet med å styrke samisk representasjon i Den Norske Kirke de siste årene. Det er en milepæl at man etablerte et samisk kirkelig valgmøte hvor samiske medlemmer velges av og blant samer.
Man kan si at styrken av et demokrati kan måles i hvor godt det evner å inkludere sine minoriteter. Det siste døgnet har jeg fått med meg at valg av Kirkerådet har vært et stort tema naturlig nok. Dette har nå funnet sin løsning, og det er jeg glad for.
Jeg ønsker å benytte anledningen til å takke avtroppende leder i Samisk Kirkeråd, Sara Ellen Anne Eira, for sitt gode og viktige arbeid. En takk også til alle andre samiske representanter som tropper av eller på.
Kjære Kirkemøte,
Jeg tror ingen i dette rommet har intensjon om å utestenge samiske representanter fra beslutningsprosesser. En viktig del av oppfølgingen av rapporten er at vi alle tør å kaste lys på våre strukturer og tankesett.
Når dere nå skal inn i behandlingen av Sannhet og forsoning oppfordrer jeg dere alle til å være bevisst på at vi alle kan være berørt av slike usynlige tankesett preget av århundrer med strukturell diskriminering.
Det var gledelig å se forslaget fra Kirkerådet om at kirken skal erkjenne sin medvirkning i fornorskningspolitikken og ta ansvar for å bidra til forsoning, tillitsbygging og gjennopprettelse av den uretten kirka har påført mennesker.
Ráhkis buohkat
Vi kan klare det.
Summen av våre handlinger som samfunn kan sikre en lysere fremtid for de oppvoksende generasjoner.
Til sist vil jeg minne om et av de sterke funnene i rapporten; kraften i det samiske folket til å utholde fornorskningen. Det samiske folkets kraft til å reparere er stor. Jeg håper at deres kraft og vilje til reparasjon vil være like stor.
Og med det ønsker jeg Kirkemøtet 2024 gode møtedager, og la møtet og diskusjonene være til nytte for det videre arbeidet med reparering og forsoning!
Giitu!