​«Ho va som ei Buks-Beret» kunne man før ofte høre eldre mennesker si om jenter som klatra i trær, brukte hammer og sag, gikk på jakt eller likte å gjøre annet som ble oppfatta som «gutteting». Begrepet «Buks-Beret» tilsvarer det engelske uttrykket «tomboy» og det norske «guttejente».

Berit Johanna Paulsdatter, som var hennes norske døpenavn, var en foregangskvinne som navigerte i farvann få eller ingen før hadde seilt i. Hun gikk langt utover konvensjonene i 1800-tallets samfunn. I historia om henne flettes samisk historie og kvinnefrigjøringshistorie sammen. Buks-Beret skrev ikke bøker, verken om dukkehjem eller om døtre av amtmenn, vi vet ikke om hun kunne skrive engang. Men gjennom sine gjerninger og de gjetord som gikk om henne kan det nok hende at hun inspirerte en gryende kvinnebevegelse, sjøl om det hun gjorde kanskje var for radikalt sjøl for kvinner som Camilla Collett og Aasta Hansteen.

I dag er det ikke like mye som hindrer kvinner i å delta i tidligere mannsdominerte aktiviteter eller yrker. Men i 1800-tallets norske patriarkalske samfunn, med de sterke tabuer som fantes mot kvinner som sjømannskap – og også som ledere – var det uhørt for en kvinne å kle seg i mannsklær og ro fiske som høvedsmann. Det var ikke tilfeldig at lederen for et båtlag het høvedsmann. Men i det samiske samfunnet var dette mulig. Kanskje ikke veldig vanlig, men absolutt mulig! Og denne muligheten grep Beret!

Beret hadde gjennom oppveksten tilegna seg kunnskap om seiling og navigasjon, hun skaffet seg etter hvert egen åttrings-båt til bruk i lofotfiske, og fikk rennomme som en dyktig høvedsmann. I tillegg til fiske drev hun et tradisjonelt markasamisk bruk sammen med sin mann, med kyr, sauer og dessuten en liten reinflokk. Bruket var etter forholdene ganske stort, og de hadde tjenerskap til hjelp i drifta. Dette får vi garantert høre mer om fra gudmor Hilgunn.

Vi kan tenke oss at det var mange, og da kanskje særlig blant den norske «øvrigheta», som ikke likte det Beret gjorde, men hun høstet stor respekt og beundring blant fiskerne og almuen forøvrig, både samer så vel som norske.

Beret må ha hatt stor kunnskap om naturen. Om vind og vær, livet i havet og hvordan ting i naturen hang sammen. Dette var nødvendig kunnskap for de som skulle hente sitt levebrød fra havet. Og det er kunnskap som ikke er mindre viktig i dag, da vi ser at livet endres, både på land og i havet. Klimaendringer kan få store konsekvenser for de samiske samfunn, ikke minst for reindrift og fiskeri som er to bærebjelker i samisk kultur. Det er et særdeles viktig samfunnsoppdrag som dette fartøyet skal utføre i årene som kommer.

I samisk folketro finnes noe som kalles máddo. Ethvert vesen har sin egen máddo – en slags urmoder. En slik máddo kan hevne seg på deg, hvis du oppfører deg dårlig. Hvis du er grådig og fisker mer fisk enn du behøver, så kan fiskemaddoen hevne seg på deg ved at du ikke lengre får fisk. For det er sånn, at hvis vi mennesker utnytter naturressurser uten tanke på annet enn egen profitt, så slår det før eller siden tilbake på oss selv. Dette er en viktig del av tradisjonell samisk filosofi om natur og miljø. En gammel filosofi som i dag kanskje er viktigere enn noen gang. Sametinget setter sin lit til at FF Beret Paulsdatter vil gi oss mye ny og nødvendig kunnskap gjennom sine oppdrag.

Beret hadde ikke bare kunnskap om navigasjon, men historien forteller også at hun hadde annen kunnskap. Det ble sagt at hun både var synsk og at hun kunne stilne uvær. Og hvem vet, kanskje vil Buks-Beret holde si hånd over fartøyet når det skal seile i våre værharde havområder.

Sametinget ønsker å gratulere Universitetet med det flotte fartøyet. Og Sametinget synes det er ekstra gledelig at en samisk foregangskvinne hedres ved å få dette fartøyet oppkalt etter seg. Med et slikt navn er jeg sikker på at både hell og lykke vil følge henne på alle hav.