Vaino Rensberg/Sámediggi
Ann Elise Finbog fra SáB uttrykte bekymring angående oppnevninger i Sametinget fra Sametingets talerstol og i et omfattende leserinnlegg som har vært på trykk i avisene flere steder.
Først og fremst vil jeg understreke at jeg syns det er naturlig at man stiller spørsmål om habilitet i Sametinget – som i alle andre folkevalgte systemer. Det er imidlertid et stykke mellom det å stille gode spørsmål, og det å hentyde til inkompetanse og inhabilitet.
La meg først og fremst påpeke at det å påta seg verv for det samiske samfunnet oftest er svært lite honorert, virksomhetene man skal bygge opp er små og sårbare med komplekse problemstillinger, og myndighetsutøvelsen i vervene er veldig beskjeden. Min vurdering er at det i mange tilfeller er omtrent ikke-eksisterende myndighetsutøvelse. Så jeg kjenner ofte at jeg er takknemlig for at noen vil ta dette samfunnsansvaret. Det har et stort element av dugnad over seg å bruke helger og kveldstid på å jobbe for å styrke små samiske institusjoner med de utfordringene det innebærer.
Jeg ble litt trist over at sametingsrepresentant Finbog gikk langt i å inkompetent-erklære mennesker i enkelte verv fra Sametingets talerstol. Og det er for verv der man har utallige lignende programråd rundt hele landet. Ingen steder fremkommer det at man må være journalist for å sitte i et av NRKs programråd. Jeg syns Finbogs innlegg fra talerstolen var drøy kost, men det får stå på hennes regning.
Alle NRKs distriktskontorer har offentlig oppnevnte programråd, og det er fylkestingene som oppnevner medlemmer til alle de andre distriktsprogramrådene. Det skjer dermed i utgangspunkt i politisk valgte systemer over hele linja. Programrådet er viktig når det gjelder tilbakemeldinger omkring programtilbudet som gis til de brede lagene av den samiske befolkningen. Dette er nødvendige og viktige tilbakemeldinger. Det er snakk om personer som har erfaring fra å arbeide i NRK Sápmi både i den delen som omfatter radio og TV, de har nord-, sør- og lulesamisk språkkompetanse og de er ansatt i ulike deler av samfunnslivet vårt, og har med seg en bred kompetanse.
Så til dette med partipolitisk mangfold blant representantene. Jeg må dessverre konstatere at gruppelederne på Sametinget ikke alltid benytter sjansen til å fremme forslag om kandidater til ulike råd og utvalg. Det er opp til gruppene etter min vurdering. Mange ganger er det veldig korte frister for å fremme kandidater, og det er også slik at vi ikke har garantier for oppnevning. Det er ofte snakk om behov for kjønnsmessig, geografisk og andre hensyn i totaloppnevning som kan føre til at kandidater ikke blir oppnevnt.
Det andre jeg vil understreke når det gjelder Sametinget, er at vi ikke har den samme type parlamentariske modellen som i Storting og regjering. I Sametingsrådet innebærer dette at ingen rådsmedlemmer oppnevner i egen regi; det er alltid rådet som kollegium som fatter alle beslutninger. Vi foretar habilitetsvurderinger, etter min vurdering, relativt ofte. Jeg har lyst til å minne om at også plenum har gått innom spørsmålet om habilitetsforståelser og avklaringer i så henseende. Habilitetsvurderingene må derfor skje ut ifra det som er habilitetsreglene i lov og forskrift, og det er disse vi forholder oss til, samt plenumsvedtaket.
Avslutningsvis vil jeg understreke at vi er veldig opptatt av habilitet. Samtidig er det klart at en del oppnevninger nettopp har politisk størrelsesforhold som en del av mekanismen for oppnevning. Her vil jeg nevne eksempelvis Finnmarkseiendommens styre, der det skal være fastsatt forholdstall. Det er klart at jeg ikke kan garantere at partitilhørighet ikke skal ha betydning i slike oppnevninger.