Silje Karine Muotka

Krisen på kysten er en varslet krise, siden det er kjent at totalkvantumet på torsk og andre fiskeslag er i nedgang.

Kvotemeldingen ble ikke det redskapet vi trenger for å sikre kysten og dermed også sjøsamisk nærings- og kulturgrunnlag.

Hovedproblemet er at den nødvendige omfordelingen mellom den havgående flåten og kysten ikke ble prioritert høyt nok, og dermed ble ikke rekrutteringen til fiskeriene, lønnsomheten i næringen og tilgangen til råstoff for industrien sikret godt nok. Konsekvensen er at bosetningen langs kysten er truet fordi folk ikke har noe å leve av. Lokalsamfunnet som har behov for sysselsetting, optimisme, tilbakeflytting og verdiskapning, samt skatteinntekter, blir rammet. Dette er en sak der ikke bare enkeltpersoner, men hele kystsamfunn rammes.

Folk langs kysten har alltid vært fleksible, man vet at et år ikke er et annet års bror, og at selv om fisken er i havet – så kan været stoppe fisket. I mange år har utviklingen langs kysten vært preget av kapitalisering av kvoter og fartøy som gjør det svært vanskelig for unge å komme seg inn i fiskeriene. Det koster så mye penger, at nesten ingen har mulighet til å kunne kjøpe båt og kvoter. Dermed må mennesker, som drømmer om å gjøre sitt levebrød av de umistelige og fornybare fiskeressursene, stå på land, uten mulighet til å kunne ta del i verdiskapningen som fisken kan gi og som vi alle er så avhengig av.

Krisen som nå sprer seg, handler om at industrien ikke får tilgang på råstoff. Dette har skjedd ved at leveringsforpliktelsene har blitt svekket over tid og at fordelingen mellom hav og kyst er urettferdig.

Fiskeriministeren har gjennomført møter for å få innspill til hva som kan gjøres. Det er viktig, men erfaringene er jo beklageligvis at Oslo ikke hører. Fiskeriministeren er ikke fra Oslo, så vi må ta utgangspunkt i at hun vet hva problemene handler om.

I dette møtet fremførte jeg på Sametingets vegne at vi må se på følgende ting:

1. Omfordeling av kvote mellom havgående og kyst: De små fartøyene leverer kun til nærmeste anlegg, og det er derfor bedre for både verdiskapningen, bosetningen og for samfunnet at denne gruppen prioriteres høyere. Norges fiskerirettigheter er også forankret i argumentasjon omkring lokalbefolkningen, og samenes kystnære fiske. Denne argumentasjonen ble fremført i den såkalte fiskerigrensesaken fra 1951.
2. Leveringsforpliktelser må styrkes og gjeninnføres: De som får benytte felleskapets fiskeriressurser skal bidra tilbake til samfunnet, og det innebærer at de skal levere til den industrien som opprettholder bosetningene og kystsamfunnene.
3. Kvotebytte og EU-kvoter: Det er nå viktigere enn noensinne å opprettholde vårt eget fiskeri. Det innebærer at vi ikke kan forhandle vekk fiskekvoter i den skala vi har gjort tidligere for å sikre den havgående flåten tilgang til pelagisk fiske i andre farvann. Det er et spørsmål om å opprettholde egen bosetning og verdiskapning, og det innebærer at vi må prioritere hardere. Fiskeriressursene er, som vi alle vet, ikke en utømmelig ressurs, det krever klok forvaltning og praktisering av prinsippet om at nærhet gir rett. Vi må prioritere det mest bærekraftige fisket, og ikke fortsette å premiere dem som overutnytter våre felles fiskeriressurser. Prioritering av de fiskeriavhengige samfunnene er helt avgjørende i denne tiden.
4. Desentralisert mottaksstruktur: Å opprettholde en tidsriktig, moderne og god desentralisert mottaksstruktur er viktig, og de unge som er rekruttert til fiskeriene må vernes fordi de er fremtiden. De har antakelig også de mest krevende økonomiske belastningene, så de er aller mest utsatt.
5. Utnytting av hele fisken: Vi trenger å nytte alt på fisken i større grad. Dette er kunnskap vi har med oss fordi det er det som har vært vanlig ved kysten. Vi vet at det finnes potensiale for ny og bedret bruk av hele fisken i mange sammenhenger. Dette må vi fortsette kunnskapsutviklingen omkring. Vi må få opp bearbeidingsgraden, kvaliteten og dermed også muligheten for styrket verdiskapning fordi vi da kan omsette fisken i de best betalende markedene.
6. Vi trenger mer fleksibilitet fordi vi vet at totalkvantumet av fisk er i reduksjon. Den måten å leve på der man kan drive kombinasjoner av næringer og aktiviteter er fortsatt viktig. Selvsagt skal man fortsatt prioritere de som driver heltidsfiske, men fremtiden er kanskje sånn at kombinasjonsnæringer der reiseliv, foredling, jordbruk eller reindrift eller andre aktiviteter er viktigere fordi naturen, klimaet og rammebetingelsene er så omskiftelige. Dette er ikke bare noe fremtiden kanskje krever, det er sånn vi har drevet langs kysten fra tidenes morgen. 
7. Innovasjon, forsking og satsning på opplæring i fiskerifagene er fortsatt helt avgjørende.

Fiskeriministeren har gitt uttrykk for at permisjonsmulighetene utvides fra 28 til 52 uker. Vi vet at fiskeindustrien bruker permitteringer for å styrke egen inntjening. Regelverket må utformes for å ivareta de som er ansatt i fiskeindustrien, og ikke bare de som eier anleggene og som også tar mesteparten av inntjeningen når anleggene er i drift. Jeg syns fiskeriministerens tiltak er ett av mange tiltak som vi må ha i denne tiden som krever så mye.

Sametinget skal denne uken behandle vår årlige fiskerisak, som utgjør grunnlaget for vårt arbeid i den norsk-russiske fiskerikommisjonen, samt de innspill vi gir til reguleringsmøtet ledet av fiskeridirektøren, og videre til konsultasjoner med fiskeriministeren.

Sametinget jobber for å sikre de fiskeriavhengige samfunnene fordi dette er grunnlaget også for sjøsamisk kultur for fremtiden.