Etter en brutal vinter er det forløsende å merke at kulda slipper taket og snøen tiner. Kalvingstida er en fantastisk tid som gir håp, perspektiv og fremtidstro i reindrifta. Det er mange hardtarbeidende reineiere som i disse dager tørker en tåre med handbaken i stillferdig glede over livets mirakel etter dette året som for mange vil fortone seg som det hardeste i manns minne.
Det er rørende å lese oppdateringer i sosiale medier der reineiere skriver at de har følt at de blir inkludert i storsamfunnet ved at de har fått nødvendig hjelp og støtte i et kriseår. Denne enestående urfolksnæringen er ikke vant til å kjenne i praksis at de har mange som støtter dem.
Vi i Sametingsrådet er takknemlige for hjelpen som storsamfunnet har gitt, for lokalsamfunn som har stilt opp og hjulpet til med frakt av reinfôr, og for de mange som har tatt hensyn til reinen i dette vanskelige året.
I krisetider kan de aller fleste næringer trenge bistand fra felleskapet. Det har vært rein her siden landsdelen ble isfri. Kjøttet er velsmakende og sunt. Vi er mange som gjerne spiser reinkjøtt, en eksklusiv råvare som gjerne fyller hovedrollen i et minnerikt og godt måltid. Reindrifta er en næring som hører til i disse områdene og som alltid har gjort det. Villrein var grunnen til at folk trakk til de isfrie breddene langs ishavet nordøst i dette landet, mens innlandet var dekket av is. Forbindelsen mellom dette området i nord, menneskene som bor her og reinen er av de eldste forbindelsene vi har.
Det har likevel alltid vært for mange rein i myndighetenes øyne. I 1857 slo statens reinbeitekommisjon fast at samene hadde stor «Tilbøyelighed til at holde et større Antal Reensdyr end deres Økonomi fordrer». I 1920 ble mange reindriftssamer tvangsflyttet både på norsk og svensk side og beiter ble utilgjengelige over grensene til tross for at det finnes en lappekodisill av 1751 som regulerer grenseoverskridende reindrift og en reinbeitekonvensjon som man fortsatt ikke har blitt enige om etter ti år med forhandlinger mellom nabolandene Norge og Sverige. I 1974 – ei tid da reintallet var sterkt redusert etter en serie uår – hevder departementet at det foregår en «overbeskatning av beitene». To år senere bestemmer departementet at det er «nødvendig å redusere tallet på reinbruksenheter».
Forsker Ivar Bjørklund ved UiT konkluderer: «Den reindrift som beskrives av norsk forvaltning er alltid en reindrift i krise på grunn av overbeskatning. Man peker aldri på at reinbeiter også kan være underbeskattet». Å ekspropriere areal for at reindrifta skal styrkes og utvikles er et ukjent fenomen i storsamfunnet. Om det skulle vært annen næringsutøvelse i slike områder ville slik ekspropriasjon vært utenkelig, selv om reindriftsloven åpner for dette. Dette burde være det første steg i god arealplanlegging, nemlig å identifisere muligheten for å kunne utvide reindrifta, som planmyndighetene gjør for alle andre næringer i overordnede arealplansaker.
På samme måte som man setter av areal til for eksempel akvakultur i kystsoneplaner, kunne man satt av reindriftsareal til fremtidig styrking av reindrifta. Dette burde være øverst på sakslista hvis det virkelig er vilje til å finne løsninger på veldig vanskelige arealsaker. Det ville langt på vei være å foretrekke fremfor å velte ut av seg et årelangt raseri over at det faktisk drives reindrift i de områder der man vil etablere hyttefelt, turistanlegg eller gruver i. For reindrifta kan ikke presses ut av beitelandet de er avhengige av, og for veldig mange reinbeitedistrikter er denne grensen allerede overskredet etter årevis med å ofre bit for bit. Hvorfor spør ingen om dette er gjort fra planavdelingene?
Noen spør hvor reineiernes samarbeidsvilje er. Virkelig? De siste ti årene har det vært drevet knallhard reintallsreduksjon hvor hele 230 reineiere har måttet redusere sitt eget levegrunnlag og private eiendom i form av antall rein. I tillegg til tvangsreduksjon, er antallet arealinngrepssaker i sterk vekst. Reduksjon av beitegrunnlaget får konsekvenser for driftsgrunnlaget. Det er enormt press på beitearealene i form av utbygging av veier, hytter, kraftlinjer og vindindustri. Utbygging medfører ofte økt grad av andre forstyrrelser, f.eks økt menneskelig aktivitet.
Reindrifta er ei synlig næring med stort potensiale for styrket verdiskapning. Forbrukerne er svært opptatt av hvordan maten produseres, og reindriftas råvarer er sunne, lokale og bærekraftige. Skodi Rein i Finnmark har vunnet prisen «matmerket» i 2016. Máret Rávdná Buljo hos Boazovázzi i Lødingen vant i 2019 Ingrid Espelid Hovigs matkulturpris. Internasjonalt senter for reindrift har med sin bok «Eallu» vunnet prisen «årets beste matbok i verden, på tvers av alle kategorier».
Fellesnevneren for disse virksomhetene er at de har tatt utgangspunkt i mat som kommer fra reindrifta. Reindriftsturisme får også økt oppmerksomhet. Turister og besøkende får være nær dyrene og oppleve den samiske kulturen på kloss hold. Dette må skje som en del av reindriftas eget ønske om å styrke egen verdiskapning. Da er reiselivstilbudet autentisk og bærekraftig. Reinkjøtt er svært innbringende. Det har slakterier og videreforedlingsaktører visst i mange år allerede. En av Finnmarks rikeste personer har tjent sin formue på salg av vilt, bær og reinkjøtt.
Reindrifta bidrar til å bygge samiske samfunn, næringen viderefører og styrker samisk språk og kultur. Det er ei næring som produserer eksklusivt og næringsrikt kjøtt. Produkter fra reindrifta er viktig for utøvelsen av samisk kultur i form av biprodukter til skinn og sløyd. Dette er ei næring som direkte ivaretar samisk språk, tenkning og levemåte. Denne kulturen er en av flere grunnsteiner i samisk kulturutøvelse. Vi er stolte av reindrifta og den fantastiske ressursen denne næringen er for oss.
Det er vårt håp at samfunnsledere og politikere fortsatt kan ta vare på reindrifta som en veldig viktig del av vår fortid, nåtid og fremtid. La oss håpe at reinkalvene som fødes nå fortsatt kan gå de samme stiene som reinen har gjort i tusenvis av år før dem. Det er historien om vår ubrutte tilstedeværelse i denne landsdelen de bærer med seg i flyttemønsteret.
Sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) er ansvarlig for areal-, miljø- og næringspolitikk i Sametingsrådet