Politikken som utformes for nordområdene må handle om menneskene som bor i nord og som fortsatt skal bo i nord fremtiden. Når regjeringen nå arbeider med en ny stortingsmelding om nordområdene må det legges vekt på en reell styrking av forutsetningene for den eksisterende bosetningen i nord og de som kan tenkes å bo i nordområdene.
Helt siden den første nordområdemeldingen fra 2011 har vi hørt skiftende regjeringer referere til Rolf Jakobsens dikt «Se mot nord» i sine taler ved besøk i nord. Vi som bor her trenger ikke påminnelse om å se oftere mot nord. Vi vet godt at landet er langt og at det meste er nord. Vi er nemlig nord. En positiv og bærekraftig utvikling må bety et sterkt fokus på strategier som ivaretar og sikrer tilgang til det fornybare ressursgrunnlaget, hvor de som bor nært naturressursene sikres prioritet til å kunne leve av ressursene. Det må handle om nord, ikke de som ønsker å hente ut ressursene.
I Nordområdemeldingen fra 2011–2012 ble det lagt vekt på at nordområdene var mulighetenes region. Nordområdene skulle gå fra utkant til et geopolitisk sentrum. Norge skulle være ledende på kunnskap og være en ansvarlig aktør og partner i arbeidet med å realisere potensialet i nord. Den utenrikspolitiske dimensjonen i nordområdepolitikken som politisk sjanger ble tydeliggjort. I regjeringens rapport Nordkloden fra 2014 ble fokuset sterkere på regionen nord og rollen nord har for verdiskapningen i Norge. I nordområdestrategien fra 2017 beveger man seg inn i utenrikspolitikken igjen.
Økte ressurser til nord har vært en strategi for å forløse potensialet for økt verdiskapning. Selv om politikken omfatter innovasjonsambisjoner, har det ikke vært distrikts- eller regionalpolitikk, og selv om kapasitetsbygging i nord går igjen som en rød tråd, er det presisert at det ikke er snakk om levekårspolitikk. Utviklingen har gått fra et sterkt og tydelig urfolksfokus i stortingsmeldingen av 2011–2012, til at dokumentene etter dette tar mer deskriptiv form og lite konkluderende på hvordan man kan møte urfolksdimensjonen i arbeidet med politikk for nord.
Sametinget skal behandle en sak om nordområdepolitikken senere i august. Saken vil danne grunnlaget for Sametingets bidrag til regjeringens nordområdemelding. Sametingsrådet mener at nordområdepolitikken må sikre mulighetene til å kunne videreføre livsgrunnlaget for oss som bor i nord. Det betyr et sterkt fokus på bosetting, innovasjon, bærekraft, klima og miljø og folks rett til å høste av sine naturressurser.
En av de største driverne i forskjells-Norge er boligpolitikken og boligprisene. Å etablere seg i distriktene med de omkostningene økte byggekostnader og svakt boligmarked representerer er en stor risiko for unge familier. For egen inntektsutvikling og fremtid velger mange å bli i byer, til tross for at det er vanskelig å komme inn i boligmarkedet i byen, og for å unngå å opparbeide seg store boliglån som låser dem fast i en usikker fremtid. Vi trenger derfor en oppdatert boligpolitikk som sikrer at unge familier også kan velge å etablere seg i distriktene. Vi trenger solide og kapable kunnskapsmiljøer som forsker i og for nord med gjennomgående urfolkskunnskaper og dette som innebygget premiss i forskings- og utdanningsprosjekter for nord. Urfolk har vesentlige kunnskapsbidrag til det internasjonale samfunnet, både i klima- og miljøsaker og andre saker, men det trengs ytterligere kapasitetsbygging og ytterligere tilgang til arenaer for å kunne formidle kunnskap.
Fra et samisk perspektiv må nordområdepolitikken sees som et redskap for å sikre og styrke samisk kultur og tilstedeværelse i nord. Reell utvikling medfører veivalg som ikke innebærer avvikling, men som heller styrker og ivaretar de grunnleggende premissene som bosetningen er tuftet på. Er Sametingene og det samiske sivilsamfunnet aktører som myndighetene utvikler politikk sammen med og for, eller er de samiske interessene aktører som oppfattes å stå i veien for det som kan ta form som ny ressurskolonipolitikk der nordområdene er råvareleverandør? En hovedoppgave i nordområdepolitikken er å sikre at urfolksinteressene ikke utsettes for press utenfra, men at utvikling kan skje på urfolks egne premisser og for å styrke urfolks fremtid i eget hjemområde. Samepolitikk er nemlig også global urfolkspolitikk. Å sikre menneskerettigheter og urfolksrettigheter er en grunnleggende viktig byggestein i politikk som utformes med nord som fokusområde, enten det kalles for nordområdepolitikk eller noe annet. For andre urfolk i verden og andre områder med tilsvarende dynamikk vil måten vi lykkes i å sikre en nordområdepolitikk for utvikling for urfolksdimensjonen ha overføringsinteresse.
God og bærekraftig utvikling handler om å utmeisle politikk som bærer seg over mange år. Slik utvikling handler om bærekraftige valg i flere generasjoners perspektiver og om å ivareta og respektere det kulturmangfoldet som nordområdene utgjør. Nordområdepolitikken må sikre mulighetene til å kunne videreføre urfolks livsgrunnlag i regionen. Det betyr et sterkt fokus på menneskerettigheter, bosetting, bærekraft, klima og miljø, økonomisk bærekraft og folks rett til å høste av sine naturressurser.