Nina Karita Eira søkte om reinmerke til sin sønn i 2019. Fem år senere har hun fortsatt ikke fått merket godkjent. Elle Márjá Eira, som søkte om reinmerke for sin sønn i 2021, står i en lignende situasjon. Statsforvalteren sier selv at de har 280 ubehandlede søknader. At det kan ta så mange år å få behandlet en slik søknad skal ikke være mulig i 2024. Dette er langt utenfor normale tidsfrister i forvaltningsloven. Jeg har stor forståelse for at søkerne er frustrerte.

Silje Karine Muotka Åse M. P. Pulk, Sámediggi

Reinmerker har en praktisk funksjon for å identifisere eierskap over rein. Men det er også en flere hundre år gammel samisk tradisjon, som bærer med seg identitet, historie og kultur. Ja, det er et eget kulturelt språk, merkespråket. Reinmerket viser vår tilknytning til våre slektninger, til våre forfedre og til landområdene. Merket er et symbol på enkeltpersoners tilhørighet til en familie, og til en siida.

Staten har gått inn for obligatorisk individmerking av rein, som skal komme “i tillegg til den tradisjonelle merkingen med øresnitt” (Stortinget 2019). Dette til tross for stor motstand fra reindrifta og Sametinget. Dersom man er konspiratorisk anlagt så kan man lure på om staten, i form av statsforvalterembedet ikke ønsker at tradisjonell øremerking skal fortsette.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (2023) viser hvordan fastboende samer har fått sine reinmerker strøket, med den konsekvens at de ikke lenger kan ha sytingsrein i reindriftssamers flokker, og at de ikke har mulighet til å ha heargi (kjørerein). Sametinget ser på fornorskningen som et skadeverk som må repareres, parallelt med at vi arbeider for forsoning. Vi har også bedt alle organisasjoner og institusjoner om å vurdere om de har noe i sin virksomhet som fortsatt virker fornorskende, selv om det ikke er intensjonen.

Det er faktisk sjokkerende at Statsforvalteren i Troms og Finnmark kan vente hele fem år med å behandle søknad om reinmerke. Når statsforvalteren svarer at de har nedprioritert søknader, så må man nesten spørre seg om det er slik at staten ikke ønsker å forvalte reinmerker eller at de ikke anerkjenner betydningen av reinmerkene? Og da blir neste spørsmål - er virkelig statsforvalteren den rette instansen til å forvalte øremerker for rein, en sentral samisk kulturarv og del av grunnlaget for vår egenforståelse, rettigheter og fremtid?

Kan Lånekassen la være å behandle søknader om studiestøtte fordi de prioriterer andre oppgaver? Kan Helfo la være å behandle utgifter til pasientreiser fordi de vil prioritere andre oppgaver? Jeg mener statsforvalterens trenering av merkesøknader kan være et eksempel på at fornorskning fortsatt pågår, selv om fornorskning ikke er formålet.  

Hva skjer med barna som ikke får behandlet sine søknader og dermed ikke får merke? De mister en viktig del av sin tilhørighet. Barna lærer å øve på eget reinmerke fra de er bittesmå med å skjære merket i never eller annet materiale. Kunnskap om hvem du er, merkets knytning til andre reinmerker og egenforståelse hører til denne opplæringen. Jeg blir også bekymret for at enkelte ikke gir reinkalver til barna fordi barna ikke har merke? Statsforvalterens unnlatenhet representerer en systematisk svekkelse av samiske rettigheter, og i dette tilfellet særlig samiske barns rettigheter.

Dyrevelferdsmessig er faktisk den tradisjonelle merkingen bedre enn clipsingen, der dyr kan henge seg fast i clipsen og de elektroniske merkene kan ligge i naturen som en type etterlatenskaper vi ikke har hatt noen tradisjon for. Det må være opp til reineieren å vurdere behovet for elektronisk merking, clipsing eller annet. De tradisjonelle merkene må fortsatt være det som systemet tar utgangspunkt i og som er det sentrale i forvaltningen.

Reindriftsutøvere jeg snakker med kjenner stor frustrasjon over statsforvalteren. Jeg hører om folk som får andres personopplysninger når de skal sende inn reindriftsmeldingen. Ektefellers reindriftsmeldinger blir sammenblandet. Det tar enormt lang tid å få utbetalt rovdyrserstatning. Og på toppen av dette har statsforvalteren gjennomført tvangstelling av rein, uten at de har hatt kontroll på kostnadene, også sender de regningen til reindriftsutøverne.

Staten demonstrerer en total mangel på forståelse for viktigheten av reinmerker i det samiske samfunnet. Det kan ikke være slik at statlige myndigheter med intensjonell sendrektighet skal ha ansvaret for en så vital del av vår kultur og våre tradisjoner med dette resultatet. Spørsmålet tvinger seg frem etter at staten også har forsøkt å undergrave betydningen av reinmerket med å dytte frem pålegg om elektronisk merking. 

At samene selv forvalter vår egen kulturarv er viktig. Spørsmålet om når staten egentlig fikk retten til å fastsette reinmerker er et spørsmål som passer godt å drøfte i forbindelse med de pågående prosessene om reindriftsloven. Er ikke fastsettelse av reinmerker helt i kjernen av samenes selvbestemmelse?

Forvalteren av merkespråket må nemlig forstå og respektere betydningen av reinmerker og ikke minst viktigheten av dette. Bare på denne måten kan vi sikre at tradisjonen med reinmerker ikke bare bevares, men også videreføres til kommende generasjoner.