I årevis har lokale kunnskapsbærere i Tanavassdraget advart mot gjeddas diett som består av laks. Nå bekrefter vitenskapen det vi har visst i generasjoner. Gjedda er en av de største truslene mot laksen vår.

En fersk rapport fra NINA tegner et rystende bilde av situasjonen i Tanaelva. Det estimeres at gjedda sluker over 500 000 laksesmolt i Tanaelva hvert år.

Dette er en halv million gytelaks som aldri vender tilbake til elva. Til sammenligning er dette på høyde med det totale antallet laks som vandret opp i vassdraget i årene laksen er totalfredet.

For å bygge opp igjen laksebestanden mener vi at det umiddelbart må tilrettelegges for målrettet fiske etter gjedde med småmaskede garn i hele Tanavassdraget og sideelvene. Dette er en effektiv metode for å ta ut de mellomstore gjeddene som står for det største smoltkonsumet.

Fiskerne som bidrar til å tynne ut gjeddebestanden må belønnes. Uttak av gjedde er en dugnad for laksen, og det er rimelig at de som gjør jobben får en kompensasjon for innsatsen.

Mens lokalbefolkningen er nektet å høste av sin egen ressurs, får gjedda fritt leide til å forsyne seg av laksen som skulle bygget opp bestanden. Verst av alt er at gjedda får fred til å herje som ønsket, uten at lokale fiskere bidrar til å holde gjeddebestanden nede.

For oss som lever ved og av elva er dette gammelt nytt. Den lokale urfolkskunnskapen har i all tid pekt på gjedda og andre predatorer som en alvorlig trussel mot laksens overlevelse. Våre forfedre visste at balansen i elva måtte pleies.

Dessverre ser vi at myndighetene ikke tar hensyn til denne kunnskapen. Man velger den enkleste løsningen som er å kaste fiskerne på land fremfor å fremme aktive tiltak mot de faktiske truslene i elva. Dette er en forvaltningsstrategi som har ledet til dagens situasjon.

Når laksen er på sitt mest sårbare, øker gjeddas predasjonstrykk ytterligere. Å tro at laksen kan reddes uten å redusere gjeddebestanden, er i beste fall naivt.

Sametingene på både norsk og finsk side er nå i ferd med å opprette et eget råd for tradisjonell kunnskap. Dette rådet skal sikre at den erfaringsbaserte kunnskapen (árbediehtu) fra de som faktisk bor ved elva, blir lagt til grunn for fremtidige beslutninger. Rådets suksess er avhengig av at rådene som gis etterleves av myndighetene.

Derfor håper vi at myndighetene ser at det er bedre å lytte til lokal tradisjonskunnskap enn å bli fortalt “hva var det vi sa” når den vestlige vitenskapen endelig kommer frem til samme konklusjon som lokalbefolkninga har visst i århundrer.

Tanavassdragets fiskeforvaltning har allerede gjort en god jobb med å legge til rette for et slikt fiske i årene elva har vært stengt, men vi mener at gjeddepremien må økes, og myndighetene må på banen for å dekke kostnadene denne dugnaden vil ha.

NINA-rapporten konkluderer med at oppbygging av laksebestanden kan bli vanskelig eller umulig dersom gjeddas konsum ikke reduseres. Vi har ikke tid til flere utredninger som bekrefter det vi allerede vet.

Hvis vi skal redde Tanalaksen må vi kombinere moderne forskning med den eldgamle kunnskapen som finnes i våre lokalsamfunn. Starten på dette arbeidet må være en stor innsats mot gjedda i Tana.