Silje Karine Muotka ja/og Berit Marie Eira Ørjan Marakatt Bertelsen/Sámediggi

“Når mor er hjemme, er alt på stell”/”Lea visot čoahkis go eadni lea goađis». Dette er tittel på ei bok utgitt av RiddoDuottarMuseat i fjor,[1] og sier mye om kvinners rolle og posisjon i det tradisjonelle samiske samfunnet. Kvinner hadde en viktig rolle med allsidige arbeidsoppgaver, og samiske kvinner og menn var i stor grad likestilte gjennom komplementære roller og oppgaver. 

I dag er bildet noe annerledes, og i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport kan vi lese om hvordan fornorskningen har påvirket likestilling. Det tydeligste eksempelet på dette finner vi i en ekstern utredning gjort av Marit Meløy på oppdrag av kommisjonen.[2] Her påvises det at statlige inngrep i reindrifta førte til endringer i både kjønnsroller og familiestruktur.

Med reindriftsavtalen i 1976 og ny reindriftslov i 1978 kom økende fokus på rasjonalisering og økonomisk vekst. Oppgaver i reindrifta utført av kvinner ble verdsatt mindre enn mannens oppgave, i strid med samisk rettsoppfatning og familiebasert struktur. Det ble innført konsesjonsordning med driftsenheter, og rettigheter og plikter i reindrifta ble knyttet til disse. Da driftsenhetene skulle utdeles, vektla det statlige forvaltningsapparatet oppgaver utført av mannen. Dermed ble de aller fleste driftsenhetene tildelt menn, og mange kvinner opplevde å få avslag på sine søknader om driftsenhet. Til tross for tiltak for å styrke kvinners stilling i senere tid, har vi sett varige endringer i kvinners rettigheter og rolle i reindrifta. Kvinnenes rolle er ikke bare svekket ovenfor mannen, men det har ført til underrepresentasjon av kvinner i reindriftas egne organer og svekket rolle i møte med reindriftsadministrasjon og offentlige myndigheter.

Verre kunne det blitt dersom forslaget om at kvinner ikke skulle ha reinmerke, som kom med proposisjonen til reindriftsloven i 1976, hadde blitt vedtatt. Den gang mobiliserte reindriftssamiske kvinner selv mot proposisjonens forslag, og mente at forslaget var klart i strid med samiske livsformer og samisk tenkesett. De poengterte også betydningen av at kvinner har reinmerker, ved valgt av representanter til samiske utvalg, styrer og råd. Forslaget ble ikke vedtatt, og er ikke omtalt i kommisjonens rapport. Men det viser styrken i reindriftssamiske kvinners aktørskap. 

I omtalen av språktapet avdekker Sannhets- og forsoningskommisjonen at kjønn og kjønnsroller hadde påvirkning på hvordan fornorskningen rammet. Kommisjonen viser til tall fra kystsamiske strøk, hvor kvinner var de som først gikk over fra å snakke samisk til å bruke mest norsk.[3] De peker blant annet på at kvinner i perioder arbeidet utenfor hjemstedet, mens menn arbeidet i tradisjonelle næringer som fiske, skogbruk og reindrift. Norsk hadde høyere status og bidro til sosial mobilitet, og det kan ha påvirket kvinnenes språkvalg. 

Dette er eksempler som viser at kjønnsperspektiver er viktige for å forstå fornorskningens natur, og dens konsekvenser. I granskingen av fornorskningens ettervirkninger trekker kommisjonen fram utfordringer med høye forekomster av vold i samiske samfunn. Årsakene til vold og overgrep er komplekse, men kommisjonen peker blant annet på hjelpeapparatets manglende evne til å ivareta den samiske brukeren. Både mangel på tillit og mangel på språk- og kulturkompetanse skaper barrierer for å søke og få hjelp. 

De peker på behovet for mer kunnskap om hvordan sår fra fornorskningen påvirker samisk helse og levekår i dag, blant annet kjønnsrollemønstre. De foreslår også at det iverksettes tiltak for å beskytte samiske kvinner og barn mot enhver form for vold. Vi støtter disse forslagene, og vil samtidig vise til Sametingets egen handlingsplan mot vold som ble vedtatt like før jul. Denne inneholder 10 tiltak som Sametinget skal jobbe for frem mot 2025.

Tida er også moden for at vi omdefinerer det samiske idealet om den sterke kvinnen. Den samiske kvinnen har måttet være sterk for å takle hverdagen i det tradisjonelle samiske samfunnet, og særlig i møte med fornorskning og urett. Men som Kathrine Nedrejord skriver så fint, så kan idealet om styrke være et tveegga sverd. [4] Det kan hindre oss fra å sette ord på vonde erfaringer, søke hjelp og ta et oppgjør med den dystre voldsstatistikken. Vi må skape oss en ny forståelse av styrke, hvor det også er rom for å være sårbar og si ifra om urett. 

Oppfølgingen av sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er ikke én prosess, men mange. Prosessen kan heller ikke være lik for alle. Det er ikke nødvendigvis bare slik at kjønnsperspektiv må inn i forsoningsarbeidet. For at vi skal oppnå forsoning på sikt, så må samers rettigheter og samiske perspektiver også informere alle politikkområder i Norge.

På den internasjonale kvinnedagen vil vi minne om at samiske kvinners perspektiver må være del av likestillingspolitikken i Norge. Hvis ikke, risikerer vi å få en likestillingspolitikk som ikke treffer der skoen trykker. 

----------------------------------

[1] Sárá, Máret, Grumme, Ingela og Johnsen, Berit Åse (2023), Når mor er hjemme er alt på stell. En bok om kvinner i reindriften, RiddoDuottarMuseat

[2] Meløy, Marit, 2022. «Endringer i kjønnsroller og familiestruktur som følge av statlige tiltak i reindrifta.» Ekstern utredning for Sannhets- og forsoningskommisjonen. Tilgjengelig fra: Microsoft Word - Endringer i kjønnsroller og familiestruktur som følge av statlige tiltak i reindrifta 2022.docx (stortinget.no)

[3] Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, s. 404

[4] Kathrine Nedrejord (2022), Den samiske kvinnekampen må være annerledes enn den norske Hentet fra: https://samtiden.no/2022/den-samiske-kvinnekampen-er-og-ma-vaere-annerledes-enn-den-norske