Kjære alle sammen

Det er en stor glede – og et stort alvor – å få stå her i dag og åpne jubileumskonferansen «Lærere bygger samfunn», i anledning 200-årsjubileet for lærerutdanning i Norge – og særlig i nord.

200 år rommer mye. Det rommer kunnskap, utvikling og framtidstro. Men det rommer også erfaringer som har vært smertefulle for mange. Når vi markerer et slikt jubileum, har vi et ansvar for å se hele historien – også de delene som forplikter oss til å gjøre det annerledes framover.

Lærerutdanningens historie er tett knyttet til samfunnets utvikling og til statens rolle. Skolen har vært – og er – en av de viktigste samfunnsinstitusjonene vi har. Nettopp derfor minner Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport oss om hvilken makt skolen har hatt, og fortsatt har.

Kommisjonen dokumenterer hvordan skole og lærerutdanning var sentrale verktøy i fornorskingspolitikken, og hvordan dette førte til tap av språk, kultur og identitet for samer, kvener og norskfinner. For mange var ikke skolen et trygt sted, men et sted der det som var hjemme, ble gjort til mindreverdig eller feil.

Dette er en erkjennelse vi ikke kan gå utenom – særlig ikke på en konferanse om lærerutdanning.

Samtidig peker rapporten også fremover. Den understreker at lærerutdanning og skole i dag har en nøkkelrolle i arbeidet med forsoning. Ikke som et historisk tillegg, men som en del av kjerneoppdraget: å gi barn og unge kunnskap, forståelse og respekt for mangfoldet i samfunnet vårt.

Derfor er lærerutdanningens ansvar i dag større enn noen gang. Fremtidens lærere må være faglig sterke, profesjonelt trygge og etisk bevisste. De må ha kunnskap om urfolks rettigheter, om minoritetshistorie og om hvordan makt og kunnskap virker – også i klasserommet.

Det forutsetter lærerutdanninger som tar samfunnsoppdraget på alvor. Som er forankret i forskning, i profesjonskunnskap og i lokale og urfolks erfaringer. Som gir rom for flere språk, flere perspektiver og flere måter å forstå verden på.

Når vi i dag ser tilbake på 200 år med lærerutdanning, gjør vi det ikke for å bli stående i fortiden, men for å lære av den. Og når vi i løpet av konferansen retter blikket fremover, håper jeg vi gjør det med både ambisjoner og ansvar.

Forsoning er ikke et avsluttet kapittel. Det er et arbeid som må leves, læres og videreføres – også i lærerutdanningene.

For fremtidens lærerutdanning må fortsatt være et sted der samfunn bygges. Med kunnskap. Med respekt. Og med vilje til å gjøre det bedre enn før.

Til slutt vil jeg takke alle dere som bidrar til denne konferansen, til faglige diskusjoner og kritiske perspektiver. Og jeg vil gratulere lærerutdanninga med jubileet – og samtidig ønske dere mot til å forme de neste 200 årene.

Lykke til med konferansen.